Jo mer du tenker over det, jo mer absurd er det at de politiske partier skal bi enige om et skattesystem som fasttømres som bibelske bud uten å hensynta andre forhold, som for eksempel utgiftssiden til våre offentlige budsjetter.
Det må i hvert fall kunne skaleres opp/ned frem tog tilbake alt ettersom hvilke aktiviteter som man ønsker at det offentlige bør drive på med. Blant annet omfanget av:
Bistand- og utenrikspolitikk
Pensjonsutbetalinger
Veiutbygginger
Næringssubsidier
Familiegjenforeninger og asylanter
Alle disse områdene for utgifter kan skrus på som termostaten til en ovn, fra minimale til maksimale nivåer. Det finnes ingen kokebok oppskrift på hvor mye man bør bevilge på disse ulike områdene. Her må vi alle kunne gjøre våre valg, og være høflig uenige med de som tenker annerledes om hva som er til det beste for kongeriket.
Men det er ikke bare hvor mye en etterspør, men også hvilke ressurser vi tar i bruk, som avgjør hvor mye vi må skatte. Tilgangen på arbeidskraft er helt avgjørende for hvor mye skatt staten bør kreve inn.
I en situasjon med full sysselsetting må andre næringer avgi arbeidskraft, når en skal ansette flere i produksjonen av for eksempel helsetjenester. Det med mindre den samlede arbeidsstyrke vokser tilstrekkelig til å dekke behovene i helsesektoren. Men altså til en gitt arbeidsstyrke må andre næringer avgi like mange arbeidere som det offentlige trenger.
Og måten man reduserer bruken av arbeidskraft på er å skatte inn netto nok til at andre næringer avgir arbeidskraft til fordel for de offentlige satsingene.
På Blindern-skolen kalte vi det å ‘rydde realøkonomisk rom’ for offentlig sysselsetting.
Finansdepartementet tenker slik – i hvert fall på kort sikt. Over horisonten ser imidlertid et folka der tenker seg at vi kan lide av den såkalte hai-kjeften. En æra hvor utgiftene på statsbudsjettet overstiger inntektene på en dramatisk måte.
En bekymring jeg ikke deler, da vi tross alt har mye å gå på når det gjelder å tilpasse utgiftsområder, men også fordi vi kan benytte billige ressurser i utlandet til å produsere våre tjenester om det er det vi vil. Enten ved at de jobber her for en kortere periode eller ved at vi kjøper helse/omsorg/undervisning eller forsvarstjenester i utlandet.
Skattekommisjonen ser utelukkende på skattesatser og proveny, innenfor en ramme av gitte ressurser. Uten en tanke på at utgifter og ressursbruk er valgbare. Så tenkingen er at man har en gitt mengde ressurser, og da i særdeleshet arbeidskraft å ta i bruk.
Det blir da tre ulike elementer å hensynta når en diskuterer offentlig sektors økonomi: Behovet for arbeidskraft, tilbudet av arbeidskraft og skattesatsene, som må til for at nok arbeidskraft kan flyttes fra den private til den offentlige sektor. Fordelingen av arbeidskraft blir et nullsum spill.
Denne forutsetningen brister imidlertid hvis vi velger å ta hele verden i bruk. Jo mer billig arbeidskraft i utlandet vi kan utnytte, desto lavere skattenivå kreves for å produsere de offentlige tjenester som vi trenger.
Dilemmaene her prøvde jeg å drøfte i et tidligere blogginnlegg.
På et seminar forleden forklarte en professor i økonomi at tjenestetilbudet til de gamle MÅTTE forverres. Ingen vei utenom. Kommisjonen for helsepersonell konkluderer med det samme. De forutsetter begrenset bruk av utenlandsk arbeidskraft, og da må helsetilbudet til den enkelte pasient reduseres i årene som kommer. Antall pasienter med liggesår kan ikke annet enn øke.
Men tja, er dette et fornuftig utgangspunkt?
Vi kan da vel sende pasienter utenlands eller hente hjelp fra alle verdens hjørner til gamlelandet, om det er det vi vil? Det hele er et spørsmål om hva slags samfunn vi måtte ønske oss.
Og like lite som det finnes fasitsvar på hvor mye vi bør bruke over offentlige budsjetter finnes det objektive svar på hvordan vi bør organisere våre arbeidsmarkeder. Da kan det heller være objektive svar på hva et optimalt skattesystem bør være.
Som fagforeningsmedlem vil jeg slå et slag for at alle nordmenn bør være fagorganiserte. Men det betyr ikke at jeg er imot arbeidsinnvandring som hjelper velferden i Norge.
Dette er to uavhengige spørsmål i mine øyne.
Hensynet til norske arbeidstagere på den ene side, og utlendinger på den andre. Skattenivået for nordmenn blir lavere, desto mer billig arbeidskraft det offentlige tar i bruk for å produsere sine tjenester.
Skattekommisjonen må derfor fortelle oss hva slags system for arbeidsinnvandring som legges til grunn i arbeidet med et nytt skattesystem. Når jeg tenker meg om, bør kommisjonen kunne lage alternative skattenivåer avhengige både av hva slags aktiviteter det offentlige bør drive på med, og på basis av tilgangen på arbeidskraft.
La oss tenke oss at det er mulig med 4 forskjellige varianter av omfanget av offentlig sektor FØR vi velger skattesystem:
- Det hvor en viderefører både dagens aktiviteter og reglement for bruk av utenlandsk arbeidskraft
- Det som nedskalerer en del aktiviteter, men med uendret tilgang på arbeidskraft
- Det som videfører dagens aktiviteter, men med økt tilgang på arbeidskraft fra utlandet
- Det som både nedskalerer aktiviteter og tar i bruk massive mengde med billig arbeidskraft fra utlandet.
Det er åpenbart at A) gir oss høyest mulig skattenivå, mens D) gir oss det laveste.
Oppsummert kan en si at Skattekommisjonens konklusjoner kommer til å avhenge av dets forutsetninger. Den kan umulig lage en fasit på hva optimale skatte-systemer må være – helt uavhengig av valget som først gjøres av omfanget av offentlige aktiviteter og tilgangen på arbeidskraft.
Etter at kommisjonen er ferdig kommer ikke Stoltenberg ned trappen fra Finansdepartementet med stentavler alá Moses, med påbud til de undertrykte, skitne masser. Nei, Skattekommisjonen leverer sin rapport til et avansert, komplekst samfunn hvor folk flest har ulike meninger om hva det optimale nivå på skatter, ytelser, offentlige tjenester og tilgangen på arbeidskraft bør være. Folk må få lov til å være uenige i dens konklusjoner.
Skattesystemet vi får blir som alt annet i dette moderne, ekstremt rike samfunnet vårt. Et valg av verdier og av produksjonsforhold. Rett og slett et resultat av folkets vilje!