Virkeligheten overgår fantasien til stadighet.
Jeg hadde i hvert fall aldri drømt om at man i årets første dager skulle snakke om nært forestående regimekollaps i Iran, Venezuela og Kuba. Alle land med såkalte revolusjoner, som har endt med regimer som suger akkurat tilstrekkelig mye ut av sine befolkninger til at de er for svake til å gjøre opprør, men ei heller bukker under. Sånn sett, kan en si at disse regimene har perfeksjonert rollen som parasitter.
Men her er vi ved inngangen til nytt år med nye muligheter. Og selv om noe blod skulle renne i gatene, så kan det være prisen verdt å betale for kuede, utmattede befolkninger som dagens regimer ikke evner å hjelpe.
Venezuela har fått sin leder Nicolás Maduro kidnappet av USA med trusler om at det vil regne bomber og granater om ikke de som har tatt over toer amerikanernes linje: slutt med samarbeid med kommunistland, kutt narkohandel og dropp alle forbindelser med terrororganisasjoner rundt omkring i verden. Klarer Delcy Rodríguez, Venezuelas nye president å føye seg, går nok Venezuelas befolkning bedre tider i møte. Dessverre uten at demokrati gjeninnføres.
Amerikanerne har ikke smaken på ‘nation building’, ei heller den naive norske tilnærmingen hvor et par grepa karer fra UD kan rette opp eldgamle skjevheter i samfunnet bare vi tilfører nok milliarder av kroner. Nei, dessverre for den jevne venezuelaner vil nok en eller annen variant av Chavez-inspirert styre fortsatt få lov til å fortsette.
Amerikanerne vet at de ikke kan gripe militært inn i et land med millioner av tungt bevæpnede menn, streifende rundt omkring. De er ikke heller avhengige av en forandring av regime for å nå sine snevre mål.
Kuba er langt mindre interessant for amerikansk utenrikspolitikk enn oljerike Venezuela, selv om også regimet i Havana må føye seg skal det kunne overleve. Amerikanerne vil ha frigivelse av alle politiske fanger og slutt med utleie av soldater, blant annet til Putins krig i Ukraina. Da Kuba er nær bankerott er det også nærliggende å tro at kommunistene vil akseptere amerikanske krav om politiske og økonomiske reformer i bytte mot dollaroverføringer.
Ingen av disse land kan gjøre avtaler med andre stormakter uten amerikanernes godkjennelse.
Iran er den av de tre som har størst globale ringvirkninger. Skulle det bli regimeforandring her, vil det nye regime raskt legge fra seg planer om atomvåpen, og kanskje gå så langt som å anerkjenne staten Israel.
Alle tre land har regimer som er i utakt med tiden, og som for lengst har fått det å overleve som sin primæroppgave. Vanskjøttet har landene vært i mange år av udugelige, korrupte og tyranniske ledere. De svake økonomiske resultatene har blitt bortforklart med at den vestlige verden og da spesielt USA er så slem. En forklaring stadig færre av deres utslitte innbyggere biter på.
Det som gir håp om forandring er at alle tre land ser ut til å ha havnet i en krise som ikke lar seg løse uten endring av regime.
Sett at vi lot alle tre gå i glemmeboken. Gradvis vil da økonomiene deres forfalle videre, med nye store lidelser for befolkningene. Iran kan kanskje vende seg mot Kina, men det er også persernes eneste vennen med midler til å hjelpe. Putin har mer enn nok med sine egne problemer.
Vanstyret har pågått over lang tid. Millioner har flyktet fra Kuba og Venezuela. Iran sliter med kronisk vannmangel, årlig et par tusen unødige dødsfall i Teheran som følge av forurenset luft, og en valuta ingen har tillit til. Kuba, på si side, har en epidemi med dødelige viruser som herjer i befolkning. En befolkning som uthules av at de unge flykter øya.
Skifte av regime kan bli en blodig affære i alle tre land. Deres eliter har intet sted å reise, og ingen alternativ annet enn å bli mildt behandlet ved en eller annen overdragelse til et nytt regime. Den iranske revolusjonære garde har sin egen hær, flyvåpen og flåte, med anslagsvis 190 000 bevæpnede menn. Dette er krigere uten retrettmuligheter.
Vi bør alle se frem til den dag da disse regimene er tøylet eller blir borte. De har påført sine egne befolkninger store lidelser, støttet opp om krig, narkohandel og terror – og i Irans tilfelle truet verden med sitt ønske om å utvikle atomvåpen.
Skulle vi være så heldig å se mere USA-kompatible regimer i alle disse tre parasittstatene, vil det kun være til det gode for verdensøkonomien. Økosystemet for terror, narkohandel og støtte til Putin vil bli svekket. Vestlige selskaper vil kunne komme inn og investere tungt med oppgangstider for økonomiene som resultat.
For Norge er det energimarkedene som blir viktige, da både Venezuela og Iran har langt større oljereserver enn deres produksjon i dag klarer å utnytte.
I sum vil regimeforandringer hos alle tre kunne gi verdensøkonomien en sårt tiltrengt vekstimpuls. Både ved at energipriser faller og at deres samlede befolkning på 125 millioner mennesker får nye konsum- og investeringsmuligheter.