Lenin skal visstnok ha sagt:
‘the capitalists will sell us the rope with which we shall hang them,’
Eller kanskje sa han det ikke? Derom strides de lærde. I hvert fall er det noe han kunne ha sagt!
For med de ord utkrystalliseres en gammel tro mange selverklærte marxister har om at kapitalister er så kortsiktige i sin tenking at de vil prioritere umiddelbar profitt over langsiktig utvikling. Noe som gjør at langsiktige kommunister vil seire til slutt i sin globale kamp for fred og (deres versjon av) rettferdighet.
Marx selv tenkte seg at samfunnet utvikler seg i faser. Den industrielle, eller kapitalistiske, fase vil avløses av sosialisme/kommunisme etter at bedriftene har konkurrert hverandre i hjel. Mange som abonnerer på et slikt tankeskjema tror vi i dag nærmer oss siste fase, noe en kan kalle en ‘sen kapitalistisk fase’. Men skulle det være sant måtte avkastningen på kapital være fornedadgående. Noe det ikke finnes spor av i USA så langt i dette årtusen.
Men kanskje den bebudete ‘kunstig intelligens’ revolusjonen (KI) vil gruse avkastningen på verdens børser?
For at noe slikt skal skje må ikke bare avkastningen på kapital i andre næringer falle. Det at nye, innovative bedrifter danker ut de gamle har vi tross alt sett utallige ganger opp gjennom århundrene. I følge Schumpeter er da også denne type ‘kreativ destruksjon’ selve essensen i en vellykket kapitalistisk omstillingsprosess.
Nei, skal de nye revolusjonerende teknologier gi en marxistisk type ‘end of days’ for vestlige økonomier, må det ende med at INGEN tjener på KI-revolusjonen. At all kapitalavkastningen gruses. Lederen av Alphabet, Sundar Pinchai, sammenlignet KI sin revolusjonerende kraft med oppfinnelsen av ild. Vel, i så fall er vi ille ute. Ingen har patent på flammer.
Kinas fremstøt i KI kan her bli avgjørende for om det marxistiske profeti om fallende kapitalavkastning blir en realitet, en stygg dag i fremtiden. Enn så lenge tilbyr kinesiske bedrifter sine KI-produkter gratis verden rundt. Og selv om vi i Europa og Nord-Amerika ikke tør ta kinesisk KI i bruk, er det 7 milliarder andre mennesker her på kloden som har et mer avslappet forhold til Kinas makt og innflytelse.
I kraft av sin størrelse (om lag en tredjedel av industriproduksjon er kinesisk) vil kinesernes valg av økonomisk politikk slå direkte inn i alle land det har samhandel med. Problemet for resten av verden er som nevnt i DEL 1 at Kina i år har hatt et stort behov for å øke sin eksport all den tid innenlandske etterspørsel er langt lavere enn dets produksjonskapasitet. Spareratene i den private sektor er urovekkende høye fordi Kina er en raskt aldrende befolkning med fallende boligformue. Selv nå som innskuddsrenten i banken er under én prosent holder husholdningene en ekstremt høy sparerate med om lag en tredjedel av husholdningers inntekter satt til side. En kan si at de dårlige tidene hjemme eksporteres til resten av verden. Kina setter i 2025 ny rekord, med et handelsoverskudd på 1 000 milliarder dollar.
For neste år later det til at vi får mer av det samme. Varer som dumpes med tap. Kapitalavkastningen i de fleste kinesiske gamle vareproduserende næringer er gruset.
Det kan synes ironisk at det kommunistiske Kina skulle bli det første moderne samfunn som kunne havne i det sammenbrudd med manglende lønnsomhet som Marx spådde for kapitalismen.
Veien ut av denne tristesse var for Marx å satse på ‘nye produktive krefter’. Næringer som ikke var preget av overskuddstilbud. Det var nettopp det Kina gjorde da landet i 2015 satset tungt på nye industrier som produksjon av batterier, elektriske biler, solceller og vindmøller. Dette skulle bli industrier som i hvert fall i en generasjon fremover skulle unngå å havne i den marxistiske skjærsild hvor lønnsomheten stadig ble presset ned. Men så langt har også ‘de nye produktive krefter’ vært plaget av manglende lønnsomhet. En svikt som sprer seg globalt. Naturlig nok blir lønnsomheten til de nye næringer redusert for alle land når verdens industrielle arnested sliter med bred og dyp deflasjon.
Så Kinas slag mot den globale verdensorden er egentlig to-delt. For det første får de ikke opp privat konsum, med et økende behov for å dumpe varene sine utenlands. Ellers kommer millioner av kinesiske industriarbeidere til å miste jobben.
Det andre aspekt er at kommunistene subsidierer produksjonen av høyteknologiske varer som USA og EU helst vil produsere selv. Noe som gjør at disse land svarer på Kinas enorme subsidiere med tollbarrierer og egne subsidier. Norske batteriprodusenter har små muligheter til å denne priskonkurranse uten norske subsidier.
Norge har utallige fond og stiftelser som plasserer penger rundt omkring i verden. Jeg er ofte i en bygd eller by som både har kraftfond, sparebankstiftelse og havbruksfond. Staten har sitt gigantiske Oljefond, og de fleste med privat pensjonssparing satser også i hvert fall noe av sine sparepenger på utenlandske finansmarkeder. Så hvordan kapitalavkastningen globalt blir er på mange måter et eksistensielt spørsmål for norsk økonomi. Det er kapitalforvaltning – ikke industri – som er Norges viktigste levevei.
I Oljefondets instrukser forutsettes det at realavkastningen på en global samling av verdipapirer vil holde seg på 3 prosent over tid, uavhengig av hvor mange selskaper og land vi ekskluderer fra vårt investeringsunivers. Dette er åpenbart ikke i tråd med de gamle tenkeres tro på at avkastningen på kapital vil falle over tid. På den annen side har aksjemarkedene i dette årtusen gitt en langt høyere avkastning enn Marx noensinne kunne drømme om. Så hvem vet?
Det går også an å tenke seg at aksjemarkedene går bra, selv med fallende avkastningstall for kapital i samfunnet, hvis aksjer foretrekkes som sparekasse fremfor andre spareformer.
Boliger er ilikvide. Lekker og trekker gjør de også.
Krypto er ren gambling uten mulighet for utbytte eller dividender.
Og statsgjeld er usikkert, gitt det mange tror er en lite bærekraftig utvikling i statsregnskapene til USA, EU og Kina.
For ikke å snakke om utviklingen i Lenins hjemland. Med bomber og granater i gatene og ingen garanti for at overgangen fra Putin til det neste regime vil gå fredelig for seg, er det bare for den russiske investor å få skyflet så mye penger som mulig ut av landet.