Etter Maos død vant de som ønsket å modernisere Kina interne maktkamper, og innsatte reformatoren Deng Xiao Ping som leder. Årene med Deng og de frihandels-systemer han og hans etterfølgere bygde, må kunne sies å være en egen æra i Kinas utvikling. Moderniseringsæraen, om du vil. Altså, først hadde vi årene med Mao, deretter nær 40 år med markedsreformer. Den tredje æraen tilhører kommunisten Xi. Hva som følger etter han er ikke godt å vite.
I moderniseringsårene, frem til 2008, hadde Kina vokst frem takket være sterk investeringsvekst, finansiert av inntekter fra vel så sterk eksportvekst. Utlendingene kastet også investeringsmidler og de nyeste vestlige teknologier inn i det som var verdens største økonomiske mirakel noensinne. Den store vestlige finanskrise (DSVK) høsten 2008 skulle imidlertid bli så katastrofal at våre vestlige demokratier ble satt på sin største prøve siden mellomkrigsårene.
Allerede i 2007 anså lederne av det kinesiske kommunistpartiet at samfunnet var i ulage. Statsminister Wen Jiabao karakteriserte i en tale det kinesiske samfunn som
Unbalanced
Unsustainable
Unstable
Uncoordinated
Det er dette som i ettertid har blitt kalt den skjellsettende tale om ‘The 4 Uns’. En tale som markerte begynnelsen på slutten av Deng- eller moderniseringsæraen.
Den økonomiske veksten hadde blitt så sterk at den truet sosiale stabilitet, miljø og i siste instans kommunistpartiets eneveldige styre. Økonomien var for investeringstung og eksportavhengig. Privat konsum burde stimuleres. Keynes sin diagnose ville ha vært at sykdommen til kinesisk økonomi var ‘underernæring av konsumenten’.
Ved årsskiftet i 2008 sto verdensøkonomien i den dypeste krisen siden andre verdenskrig. En kan argumentere for at ropet på den sterke leder fra arbeidsfolk overalt i verden har sine røtter i DSVFK og folks oppfatning av velmenende, sosialdemokraters lemfeldige håndtering av krisen mange steder i verden. I årene som fulgte fikk vi Bolsanaro (Brasil), Putins tilbakekomst, Modi (India), Brexit, Trump og altså Xi Jinping i Kina.
Inn fra kulden til Politbyråets øverste styringsorgan hentet man da den lovende Xi Jinping, sønn av en legendarisk følgesvenn av Mao. En arving som var langt mer sympatisk til Maos teorier om hvordan samfunnet skulle styres enn de fleste andre kommunistledere var. Og etter han kom på plass i Politbyråets stående komite, ville da også skjebnen at hans tid var kommet. I 2012 tok han over som president. Siden den gang har han blitt stadig mektigere og mer autoritær. Ingen vet hvor lenge denne Xi- æraen vil vare. Hvor lenge han selv sitter, og hva slags etterfølger han får.
Kinas eksportavhengige økonomi ble så hardt rammet av kollapsen i verdenshandelen som fulgte DSVFK at makthaverne i Beijing måtte tenke svært så keynesiansk og pumpe opp innenlandsk etterspørsel for å holde økonomien i gang. Dette ble gjort ved en ekstrem gjeldsvekst, delvis over statsbudsjettet, til dels over regionale myndigheter og ikke minst takket være svært så ekspansiv utlånspolitikk fra statsbankene. Men nok en gang slet man med å få opp det private konsum.
Her må vi ta et dypdykk i finansene. For Kina har et par unike problemer med sine finansmarkeder.
Skattesatsene i Kina er ironisk lave for en selverklært kommunistisk stat å være. Den gjengse arbeider betaler nesten ikke skatt i det hele tatt, men mottar like fullt statspensjon allerede fra 60-års alderen. For kvinnelige fabrikkarbeidere er pensjonsalderen bare 55. Aldersgrenser som nå gradvis må heves.
På midten av 1990-tallet ble folk oppmuntret til å lease sine boliger. All tomt i Kina er eide av staten, men boligbyggere og andre kan lease tomter for lange perioder. Leasing-avtaler som i teorien skal kunne forlenges inn i evigheten. Inntektene fra mye av denne leasing-aktiviteten falt til regionale myndigheter i bytte mot at størsteparten av deres inntektsskatt ble sendt til Beijing. Slik har Kina et system hvor lokale myndigheter finansierer mange av sine aktiviteter via eiendomsutvikling, mens de sentrale myndigheter lever av skatt på overskudd og høye inntekter i husholdningene.
Boligbyggere i Kina har på sin side tradisjonelt hatt en unik finansieringsmodell hvor kjøperne innbetaler det meste av byggekostnadene FØR boligene bygges.
Siden kinesiske husholdninger har en eksepsjonell høy sparerate (om lag en tredjedel av husholdningenes inntekter spares) bidro denne formen for boligfinansiering til å suge opp sparemidler. Slik unngikk man at husholdningenes høye sparerate ledet til forkrøplende svak etterspørsel i økonomien.
Veksten i kinesisk økonomi kom seg da også raskt etter finanskrisen i 2008. Det var mye takket være de voldsomme kinesiske stimuliene at også verdensøkonomien kom til hektene igjen i årene etter DSVFK. Tidvis sto Kina alene for halvparten av verdens BNP-vekst. Men vekstdriverne var like ‘unbalanced, unsustainable osv’ som før. Staten kjørte med store underskudd, regionale myndigheter levde av en eiendomsboble, mens husholdningene følte seg rikere og rikere i takt med de stigende boligverdier som de gradvis investerte stadig mer i.
I 2021 fikk myndighetene kalde føtter, der de så at Kinas demografiske utsikter, med en raskt aldrende befolkning, og kraftig nedgang i antall barnefamilier, tilsa at boligbyggingen måtte reduseres før eller senere.
Men som så ofte før i andre land, ble det langt vanskeligere for Kina å lande boligsektoren på en kontrollert måte. Nå er vi vei inn det fjerde året med fallende aktivitet og priser i de kinesiske boligmarkedene. De siste prognoser tilsier at nedgangen fortsetter neste år. Sparemidler som tidligere ble brukt til boligbygging står nå ubrukt, med fare for å sende økonomien inn i nedadgående spiral alá det ‘sparingens paradoks’ beskriver.
Myndighetene frykter nå at boligkrisen ikke bare gir økt sparelyst med tilhørende lav etterspørsel etter konsumgoder, men også at regionale myndigheter får finansielle problemer nå som deres gullkalv – salg av leasingkontrakter – stopper opp.
Innenlands er det da bare offentlige aktiviteter, som militærutgifter og næringslivsinvesteringer, som kan ta slakket i økonomien. Dessverre er næringslivssatsingene allerede så store at priser på mangt og meget av det som produseres faller, med fare for ruinerende konkurser.
Og der det offentlige burde hjulpet til å avvikle unødig produksjonskapasitet, stimuleres det til mer overproduksjon. IMF har anslått at Beijings direkte næringslivssubsidier er 4,4 prosent av BNP. Veier, broer og annen infrastruktur kommer i tillegg.
Kinas statsgjeld er enorm og budsjettunderskuddene må holdes nær 10 prosent av BNP for å kunne suge opp de overflødige sparemidlene fra pessimistiske lønnstagere. Uten slike budsjettunderskudd hvor folks sparepenger tas i bruk ville arbeidsledigheten eksplodere. Da boligmarkedene og næringslivet er preget av deflasjon kan selv minimerte renter aldri gi de negative realrenter som en deflatorisk økonomi krever for å kunne holde seg solvent over tid. Kinas kredittverdighet er fallende.
Redningen for økonomien i år har vært eksportmarkedene. Kina har blitt hardt rammet av toller og nye handelshindringer i vestlige land, men har funnet avsetningsmuligheter i resten av verden.
Kina står i dag for om lag en tredjedel av verdens industriproduksjon. En andel som er økende. Men gitt sin enorme størrelse har kinesisk industri dermed spredt deflasjon vidt og bredt i verden. En relativt stabil valutakurs i nominelle termer gir også økt konkurransekraft gitt at andre land har kostnadsvekst der kinesiske produsenter har deflasjon.
For Kina ser 2026 ut som at det blir mer av det samme som vi har sett i år. Fallende boligpriser, skyhøy sparerate, dempet privat forbruk, men store og voksende budsjettunderskudd i offentlig sektor. BNP-veksten holdes stabil ved at næringslivet fortsetter å overinvestere i håp om at stadig nye priskutt kan øke avsetningen av kinesiske varer på internasjonale markeder.
Bankene er sårbare for effektene av videre eiendomsprisfall og konkurser gitt at overskuddene fra rentenettoen gruses av nødvendige priskutt. De har liten glede av suksessrike høyteknologiske suksesshistorier, men er via sine utlån tungt eksponert mot døende, bedrifter, bygder og byer. Derfor sprøytet da også myndighetene innom lag 750 milliarder kroner i ny egenkapital i statsbankene ved inngangen til året. Får Kina en bredt basert krise i sitt finansvesen vil deflasjonen kunne tilta i styrke.
Der mange norske økonomer starter sin analyse av verdensøkonomien med å slakte amerikanernes nye tollmurer, bør de ta et skritt tilbake og spørre seg hva annet USA kan gjøre – gitt at Kinas indre ubalanser får slå ut i voldsomme satsinger på eksport. Alle land som måtte ønske å beskytte vitale deler av sin industri mot den stadig mer drepende priskonkurransen med Kina vil følge i Trumps fotspor. Tollkrigene har bare så vidt begynt.