For gamle makroøkonomer er det en morsomhet å si at IMF, ikke bare står for International Monetary Fund, men også ‘It’s mostly fiscal’. En slags erkjennelse av at konjunkturstyring i hovedsak bør være drevet av finanspolitikken. Opp- og nedturer i økonomisk aktivitet – drevet av rentesvingninger – har vist langt vanskeligere å dosere og kontrollere.
Da Norge la om til inflasjonsmål ved sekelskiftet var det rentene som skulle ha et hovedansvar for å regulere farten i økonomien. Nå som Norge har en aldrende, og allerede forgjeldet, befolkning er det ingen grunn til å regne med at rentekutt vil kunne stimulere økonomien som før. Spesielt nå som innskuddsveksten i husholdningene er formidabel. Store kutt i innskuddsrenten kan ramme pensjonistenes økonomi ved å gi dem nedgang i renteinntektene. Dette er en kohort som øker med 25 000 mennesker i året og neppe ønsker seg mer gjeld uansett rente.
Etter to rentekutt i år er det da heller ingen tegn til noe oppsving i kredittveksten. 3, kvartal var ille, mens oktober ga ingen ny fart i bankenes utlånsvekst:
Nå kunne en tro at kronekursen ville svekke seg ved rentekutt, og dermed gi våre eksportbedrifter drahjelp. Imidlertid er krona allerede nær et historisk lavmål. Små renteendringer har i senere år heller ikke slått ut i vesentlig skift i kronekursens verdi.
Mest håp knytter det seg til at rentekutt kan gi økte boligpriser og dermed et hopp i husholdningenes formuesverdier. Boligprisene skal imidlertid stige mye før det lønner seg å bygge nytt.
Dermed vil mye av den økonomiske utviklingen avhenge av finanspolitikkens tilpasninger. Veldig i tråd med de tankeskjemaene som John Maynard Keynes og hans økonomer, fant frem til på 1930-tallet.
Så hvordan ble finanspolitikken etter at Tutti Frutti ble enige om neste års budsjettopplegg?
Foreløpig er folk litt uenige. Der pressemeldingene tyder på 4-5 milliarder kroner i økt oljepengebruk i forhold til Statsbudsjettets opplegg, påstår Arbeiderpartiets nesteleder Tonje Brenna, som burde vite dette, at budsjettet ikke ble svekket med én krone.
Uansett er det for småplukk å regne. Finansdepartementets beregning av budsjettimpulsen (hvor mye årets finanspolitiske opplegg påvirker BNP i Fastlands-Norge) vil trolig havne på mellom null og en halv prosentpoengs virkning, når regnskapet gjøres opp.
Er dette nok? Mitt tips er at det i hvert fall ikke er nok til å demme opp for økt arbeidsledighet. I neste års budsjett er det to nyvinninger som kan gi økt arbeidstilbud. Det ene er Stoltenbergs skattelotto hvor utvalgte unge mennesker får gleden av å ha lavere skatt enn sine venner i håp om at de skal jobbe mer. Det andre er at trygdede får et langt høyere fribeløp enn før. Begge reformer vil trolig stimulere arbeidstilbudet på kort sikt – altså i 2026.
Nå er ikke veksten i økonomien all verden nå for tida. Så etterspørselen etter arbeidskraft vil neppe rause av gårde. Både i oljebransjen og i brede lag av industrien antas investeringene å falle både neste år og i 2027. Boligbyggingen vil neppe ta seg så mye opp da nybyggprisene ligger skyhøyt over bruktmarkedet i det meste av kongeriket. Etterspørselen etter arbeidskraft vil derfor trolig ikke øke i takt med det økte arbeidstilbudet neste år.
Derfor gjetter jeg på at mer stimuli kommer. Både i form av ineffektive, små rentekutt og ved bredere finanspolitiske stimuli ved revidert nasjonalbudsjett.
Akkurat hvor smerteterskelen er for Tutti-Frutti er vanskelig å si men min gjetning er at en AKU-ledighet på over 5 prosent og en NAV-ledighet på 2,5 prosent er smertenivåer for nye bevilgninger til ulike formål. Hvem vet kanskje blir det skattekutt?
Dette er selvfølgelig bare ett av mange mulige scenario. En mulig fremtidsvisjon for norsk økonomi. Men Tutti-Frutti gjør klokt i å forberede seg på alle eventualiteter, så også at jeg (mot normalt) skulle få rett i min dystre prognose for de ledige.