Av en eller annen grunn hadde jeg som guttunge en tendens til å åpne store bøker, forsøke å forstå hva som sto i dem, for senere å utbasunere min feiltolkede versjon av fortellingen. Og ja, voksen ble jeg, men noen ting forandrer seg aldri.
Spesielt en bok fascinerte meg, og det var Leo Tolstoys ‘Krig og Fred’ (1863) hvor jeg leste de første tusen sidene, men uten å komme meg gjennom slutten. Det var synd fordi jeg misset helt poenget med boka, noe hvem som helst kan Google, eller finne ut av ved å bruke kunstig intelligens. Men kun hjulpet av naturlig dumhet gikk jeg i min ungdom glipp av poenget i de siste kapitler:
Vi har en altfor sterk tendens til å vektlegge historiske personer betydning, ikke de brede krefter i samfunnet som lå bak deres fremgang, seire og nederlag. Myten om ‘Den store mann’, her ved Napoleon og Tsar Aleksander 1., er bare myter.
Disse lederne forstår heller ikke at de bare er agenter for strømminger i idéhistorien og samfunnsutvikling, nærmest som om de er båtflyktninger på historiens stormfulle hav.
Og sist, men ikke minst, så skjønner de ikke hvor viktige tilfeldighetene er. Napoleon hadde denne innsikten for sine undersåtte, da han etter sigende hadde bare ett spørsmål når en hærfører ble foreslått forfremmet til general: Har han flaks?
Et spørsmål han neppe stilte seg selv.
Bevæpnet med den tolstiankse innsikt om at store menn (og kvinner) bare er agenter for brede endringer i samfunnet har jeg fortsatt latt meg undres over norske politisk eksperter som kommenterer internasjonal storpolitikk som små jenter diskutere gutter ved et skoleball.
- Trump, er jo så barnslig, umoden, skifter mening hele tiden. Han kan jo ingenting. Sukk og stønn.
Nei, heller prøv å forstå de ideologiske krefter som rir det amerikanske samfunnet. Hvor ofte hører du i Norge påstanden om at Det demokratiske parti har neglisjert behovene til arbeidsfolk, er korrupt, og uttaler seg nedlatende om store velgergrupper? At deres sosiale agendaer ofte er i utakt med de tradisjoner og fordommer som mannen i gata har?
Hvor er den norske forståelsen for amerikanernes raseri over alle de enorme og helt unødvendige forsakelsene befolkningen måtte gjøre – også i form av tapte menneskeliv – for Afghanistan-krigen under Obama-årene? En krig Trump fikk slutt på.
Det var som en soldat sa det, at det å kalle opp et dronefly til å bombe mistenkelige lokasjoner på den afghanske landsbygda var like enkelt som å ringe etter en pizza hjemme.
Og når det gjelder tollkrigene var det kanskje bare slik at et globalt handelssystem som utviklet seg i retning av stadig større ubalanser i handelen mellom land før eller siden måtte bryte sammen.
I storpolitikken er det nå ideologiske motsetninger som rår. Les deg opp på Project 2025, og det enorme arbeidet en hærskare konservative akademikere har lagt ned i forkant av at Trump skulle velges, slik at de ble best mulig rustet til å forandre hele det amerikanske samfunnet i det Trump kom tilbake til Det hvite hus. Noe de har suksess med.
Jeg har lest meg opp på biografiene til både Kinas leder Xi Jinping og Russlands diktator Vladimir Putin. Men vel så interessant er det å forstå hvorfor Kina har valgt å vende tilbake til kommunisme. Når det gjelder Russland, er det nettopp mangelen på ideologiske fortøyninger som er det mest spennende. I mangel av ideologi er det ikke godt å vite hva som skjer med vårt naboland i øst etter at dens 73-årige leder en gang blir borte.
Da Nobels Fredspris for 2025 ble tildelt den konservative, venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado freste den russiske ambassadør til Norge at den ble gitt som et forsvar av Vesten.
Vestlige verdier henspiller i denne sammenheng ikke på noe geografisk område, men på den nyliberale verdensorden som har utviklet seg opp gjennom århundrene og som fikk dagens form i en evolusjonsartet prosess fra de siste dager av andre verdenskrig og frem til i dag. Japan er i så måte like vestlig som Norge er.
Årets pris var et forsvar av demokratiske rettigheter, frie valg og den venezuelanske, frie presse. Men altså gitt til en politiker som også deler mye ideologisk tankegods med den amerikanske presidenten. Norsk presse snakker ofte om hvilket tap det var for den amerikanske president at han ikke fikk fredsprisen, men i virkeligheten var det en stor annerkjennelse for de ideologiske krefter som står bak Trump. En seier for alle som ønsker seg mer nyliberalisme i verden. Et sterkt angrep på sosialistisk og kommunistisk ideologi. Jeg kan ikke huske sist at Nobels Fredspris ble delt ut til noen som er så høyreradikal som Machado, som jo også er en støttespiller for Netanyahu.
En kan bare undres på om årets annerkjennelse av denne variant av venezuelansk kapitalisme, underkastet amerikansk hegemoni, med en mulig oppfølgerpris til Trump neste år, ikke også før eller siden påvirker norsk innenrikspolitikk.
Sentralt i Tolstojs forståelse av storpolitikken, er at den har sine røtter i folks hverdagsliv og hvordan den utvikler seg. Det er ikke så fjernt fra Marx sin idé om at samfunnets kultur, religion og selskapsliv preges av ‘produksjonsforholdene’ som jo alltid er i endring. Ofte på en måte som ikke enses av rikspolitikere før de selv rammes av at samfunnet har endret seg til noe annet enn det det var da de for første gang kom til makten.
For Norges del betyr det at vi må lære vår omverden bedre å kjenne før vi gir oss i kast med egen politikk. Og ja, verden er virkelig i endring! Endringer der ute, som før eller siden også vil kunne endre det norske samfunn.
Mitt filosofikurs over 6 deler på denne blogg gaper over mye, men forhåpentligvis gir det en dypere forståelse enn jeg hadde da jeg leste Tolstojs mesterverk som ung.
Den bidrar i hvert fall til ideologisk balast slik at jeg kan gi meg i kast med norsk økonomisk politikk. Og det med like stor selvtillit som da jeg som tenåring skulle forklare meningen med Tolstojs Krig og Fred.
Samt søken etter musikalsk inspirasjon til å kunne heie på fredsarbeid. For noen ting forandrer seg aldri.