Idéene som her er presentert er nesten som retter på en restaurant du kan velge i. Og på samme måte som en restaurant ikke kan ha alle verdens oppskrifter, så er ikke denne menyen uttømmende for alle tenkelige politiske filosofier.
Først den idéhistoriske restaurantens syv-retter: Den flere århundrer lange veien til en moderne liberal, konservativ ideologi av i dag, inspirert av Bibelens fortellinger, formet av John Locke, men operasjonalisert av Adam Smith og Vilfredo Pareto. Og tatt i bruk overalt i verden hvor vestlige selskaper etablerer seg:
Du må kunne gjøre hva du vil, med hvem du vil, overalt på kloden og til alle døgnets tider – helt til du ikke finner glede i å handle mer.
Takket være økonomer som Joseph Schumpeter så ble man også bevisst på hvor viktige de dynamiske prosessene tilhørende en markedsøkonomi kan være. Det kan være like smertefullt som Det kommunistiske manifest beskriver det, men i det lange løp blir samfunnsøkonomien sterkere av ‘kreativ destruksjon’ hvor mange av oss dessverre ofte ender opp som narsissister i et iskaldt hav av egoistisk kalkulasjon.
Dette er et smakelig måltid for de fleste moderne mennesker som oppnår gode inntekter fordi de mestrer den moderne tid. En nytelse for de av oss som er glade i mangfold, demokrati og som alltid er på jakt etter nye sanselige opplevelser. En idéhistorisk meny som behager de fleste vellykkede mennesker på høyresiden.
Filosofen Robert Nozick (1938-2002) er vår tids viktigste eksponent for rendyrking av denne retningen, der han er advokat for en minimumstat, uten så mye tanke på fordeling. Den såkalte nattvekterstaten. Hans bok ‘Anarchy, State and Utopia’ (1974) kan sees på som et motinnlegg til Rawls i debatten om hva som er et rettferdig samfunn. Spesielt når det gjelder betydningen av fordeling av ressurser og inntekter.
Nozicks hovedinnvending mot Rawls sosiale kontrakt, med sitt fokus på like allokeringer av ressurser til folk, er at ressursene før eller siden ender opp med å bli ujevnt fordelt allikevel. Og da staten likevel ikke klarer å påvirke den langsiktige inntektsfordelingen i samfunnet, kan den like gjerne akseptere en skjev inntekts- og formuesfordeling fra barnsben av.
Bare ta eksemplet med en populær idrettsutøver. Erling Braut Haaland kan gjerne starte ut med samme finansielle formue som alle andre, men da resten av befolkningen gladelig gir han penger for å se han spille fotball, vil Haaland før eller siden ende opp langt rikere enn sine samtidige. Ikke fordi han tvinger folk til å gi ham penger, eller fordi han utnytter andre i marxistisk forstand, men fordi tilskuere ønsker å gi ham noe av sine midler. De nærmest kaster pengene sine etter han.
Bedre enn å være opptatt av inntekts- og ressursfordeling er det da å kompensere folk i ettertid, hvis livets mange spill på ulike arenaer skulle gå dem imot. Bare tenk på yrkeslivet som en fotballsesong. Etter at yrkeslivet (sesongen) er over, er det både vinnere og tapere. Alle tapere i livet kan imidlertid kompenseres ved at staten gir dem en god pensjon og en trygg alderdom.
Nozicks bok ble skrevet som et svar på Rawls idéer, men fremstår i hovedsak som en filosofisk oppstrammer til høyresiden som han mente burde søke tilbake til sine smithianske, eller lockianske, røtter. En grunnmur som økonomen Milton Friedman, og politikere som Margaret Thatcher, Ronald Reagan og vår egen Kåre Willoch kunne bygge sine visjoner på.
Ved å hevde at det viktigste i livet du gjør er å realisere potensialet alle dine ressurser gir deg, uten å være til hinder for at andre borgere kan gjøre det samme, får du det gode liv. Og samfunnets hovedoppgave er nettopp å sørge for at borgere får tatt i bruk sine egne ressurser, inklusive all eiendom og formue, til å bli den beste versjonen av seg selv.
Felles for Nozick og Rawls er troen på at det enkelte mennesket må få muligheten til å drømme om å bli noe stort, og ha frihet til å prøve seg, med risiko for å feile i forsøket. Rawls vil imidlertid ha dekket folks basale behov, inklusive å eie egen bolig, for å hjelpe den enkelte kunne mestre livets mange ulike spill.
Hverken Rawls eller Nozick forsøker å ta hensyn til alle de særinteresser som preger moderne økonomisk politikk. De kan begge derfor tolkes som å være på lag med Adam Smith i sin kamp mot laug, adel og vår tids tilkarrings-industri. I Nozicks nattvekter-, eller minimaliststat, må jo alle kunne enes om hva det er som er strengt nødvendig at staten tar seg av. Utover det vil satsinger i statlig regi skape strid. De vil være til glede for noen, men finne motstand hos andre, og bør derfor minimeres.
Edmund Burke har mer tradisjonsrik kost å tilby. En skal ikke kimse av verdien av å føre gamle tradisjoner videre, og heller være villig til å gi avkall på økonomisk vekst. Unge trenger det for rettledning, og søken etter identitet. Vi voksne har behov for kompass i vår travle hverdag. Mens de gamle går stadig mer i barndommen jo eldre de blir.
En kan miste seg selv ved for raske og lite gjennomtenkte endringer i økonomi og samfunn. De fleste politikere har da også sans for å beholde noen tradisjoner. De klarer bare ikke alltid bli enige om hvilke de vil prioritere, og hvor mye penger de vil bruke på bevaring av fortiden.
Ofte blir en debatt om kultur, landbruks- og distriktspolitikk forvirrende da økonomer, med sine skarpskodde analyser, ikke klarer å respektere debattanter som med viten og vilje foreslår ineffektive og ulønnsomme tiltak, fordi de mener at storsamfunnet på lang sikt er tjent med visse tap av effektivitet. Økonomer må lære seg at det går an å tenke annerledes. Det er helt legitimt å være burkianer.
Ta EU-debatten. Senterpartister kan virke litt latterlige der de bekjemper mange lønnsomme og fornuftige avtaler med EU. Men jo mer vi sammenflettes med EU, desto større sannsynlighet er det at fremtidige generasjoner velger at Norge blir et fullverdig EU-medlem.
Marx’ teorier om arbeidets overordnete verdi har gått av moten annet enn som et idealistisk slagord. Det er bare så altfor mange produksjonsfaktorer å ta hensyn til i verdiskapingen til at du kan tilskrive all produksjon til arbeidsinnsats. Og jo mer algoritmer, roboter og merkevarer betyr for bedriftenes overskudd, desto mindre fornuft ligger det i en slik tilnærming.
Men Marx var hjelpeløst optimistisk på menneskets fremtid. Og hvem vet, kanskje noe som ligner det kommunistiske paradis kan realiseres bare maskinene blir dyktige nok til å ta seg av tilstrekkelig mange av våre arbeidsoppgaver? Intet er utenkelig.
Likevel må det sies at materiell rikdom ikke ser ut til å ha gjort folk flest mer idealistiske. Heller tvert imot. Eller er det bare noe med tidsånden som i vår tid gir oss en ny nyliberal bølge med tro på de frie markeders mirakuløse kraft?
John Rawls er den moderne teoretiker for de av oss som er opptatt av å lage et rettferdig samfunn. Han vil si at vi alle har rett på sin andel av verdens frukter – uansett hvor dyktige eller hardt arbeidende de måtte være. En idé som er mer universell enn Marx sine tanker fra 1830-tallet, som jo var fokusert på skjebnen til den relativt privilegerte mannlige industriarbeideren. En røslig kar som gjerne var hjulpet av en hjemmeværende husmor, hvis arbeidsinnsats den gang ble verdsatt til null. Så også av Marx og hans kompanjonger.
Rousseaus idéer om at det moderne samfunn er en forringet versjon av den klode vi arvet, er musikk i ørene på alle som higer etter et enklere liv. Selv om vi neppe kan komme tilbake til å bli ‘edle ville’.
Men et liv mer i harmoni med naturen blir enklere å få til hvis du sikres et utkomme uavhengig av din verdiskaping. Kall det min vegetarrett, som burde være til glede for alle som finner inspirasjon hos Rousseau eller indianerhøvdingers ovennevnte hjertesukk. For noen er dette det eneste reelle håp vi har til å redde kloden fra en miljøkatastrofe.
En sunn holdning kan det være det å gå i retning av ‘tilbake til naturen’. Også i internasjonale spørsmål som klimautslipp, artsmangfold, global fattigdom og fredsarbeid. Og i siste instans gir bort store deler av Oljefondet, noe som vil innebære at lesing av resten av denne bok blir unødvendig. Noen vi se på det som en gevinst for samfunnet.
Nordmenn av i dag vil velge seg ulike idéhistoriske inspirasjonskilder. De fleste av oss sogner til en eller annen variant av et liberalt, kapitalistisk system. Derfor er også de fleste av mine politikkforslag sette med brillene til en som er opptatt av lønnsomhet. Det blir mye rasjonell økonomisk tenking i resten av boka.
Men en skal ha respekt for de som vil noe annet. Enten ved å bevare tradisjoner, koste hva det koste vil, eller ved å ønske seg sterk omfordeling av samfunnets goder – også på tvers av landegrensene. Tar en regjeringen Støre anno 2025 som må styre ved hjelp av partier med ulike ideologiske opphav er det usikkert hva resultatet blir. Tutti-Frutti samarbeidet spenner over både kapitalister, burkianere, marxister og de som ønsker å sette miljøkampen foran alt.
Mitt råd på veien til tutti-frutti generasjonen på Stortinget er å la alle få sine hele seire fremfor at alt blir grøtete kompromiss. Da vil de ideologiske skillelinjer mellom partiene også bli tydeligere.