Men ikke alle som snudde seg vekk fra liberale, vestlige verdier valgte seg en eller annen form for kommunisme. Noen gikk tilbake til gammel, religion, tradisjoner og fordumstiders diktatur. En tredje vei, om du vil.
Norske økonomer fra den smithianske skole har en tendens til å jamre seg over bønder, geistlige og proteksjonistiske politikere som hindrer samfunnsøkonomien i å bruke sine ressurser på en mest mulig effektiv måte. Jamre seg over alle som hindrer oss i å gjøre hva vi vil, med hvem vi vil, til alle døgnets tider og dermed forhåpentligvis realisere alt det positive for samfunnet som metaforen ‘Den usynlige hånd’ spiller på.
Kommunister har heller ikke sans for tradisjoner og stender som står i veien for økonomisk effektivitet. Både Stalins og Maos prosjekt for å modernisere sine respektive samfunn inkluderte det å smadre gamle skikker, laug og religioner.
Men også forkjemperne for å forsake økonomisk effektivitet, til fordel for det å leve på en måte som kunne holde tradisjoner i hevd, har sin skytsengel blant fortidens filosofer.
Edmund Burke (1729-97) var en konservativ politiker, men meget radikal i sin tenking, som forkastet opplysningstidens idealer om din frihet til å realisere deg selv i frie markeder, med adgang for alle, preget av rettferdig konkurranse. Mer radikal enn Marx som jo aksepterte kapitalisme og frihandel som nødvendige steg på veien til det kommunistiske paradis.
Der hvor opplysningstidens filosofer var opptatt av å gjøre de beste valg for den nålevende generasjon, sa Burke at vi ikke bare kan leve kun for å maksimere egen lykke. Vi har både bånd til våre forfedre, og en plikt til å føre videre deres tradisjoner til våre egne barn. Alle som tukler med nettopp de tradisjoner som har gjort våre samfunn rike og vellykkede, leker med ilden. Hadde han levd i 1848 ville han nok sagt seg enig i overnevnte sitat fra Det kommunistiske manifest (DKM), hvor individualistisk frihandel river i stykker samfunnets mange vev. Det er noe i refrenget til den gamle sangen ‘Me & Bobby Mcgee’ av Kris Kristoffersen:
- Freedom’s just another word for nothing left to lose
Men i motsetning til de som forsøkte å bygge opp sine idéer på innsikten fra opplysningstidens gamle grekere, hadde ikke Burke noen teoretisk ramme for sitt syn på hvordan samfunnet burde bygges opp. Ingen mikrofornuft som skulle lede til et godt eller dårlig makroresultat. Bare en protest mot det nye, og et varmt forsvar av det eksisterende.
Burkes teser var et uttrykk for den avsky han selv følte for den nye tid. For hvordan Opplysningstidens idéer kunne endevende eksisterende maktstrukturer som ved revolusjonen i Frankrike i 1789. Her kvittet franskmennene seg med et forsoffent adelskap, det som senere ble hånet som ‘Le Ancient Regime’, til fordel for en ‘sosial kontrakt’ som ble utmeislet av de revolusjonære, og håndhevet av den utnevnte President Maximilien de Robespierre, ofte ved hjelp av giljotinen.
I ‘Reflections on The Revolution of France’ (1790), ender Burke da også opp med et heroisk forsvar for adel, orden og et system hvor alle kjenner sin plass på samfunnets rangstige. Det er tross alt eldgamle tradisjoner som har vært grunnmuren i de europeiske sivilisasjoners fremgang opp gjennom århundrene.
Politikere som iverksetter radikale reformer basert på vitenskapelige metoder, aner ikke hvilke langsiktige konsekvenser tiltakene deres får. Bedre er det da å tenke på at man må kun reformere for å bevare. Målet er altså ikke å kullkaste samfunnet, men å endre det gradvis. I ett og alt må vi bygge videre på de kulturer, normer og institusjoner som vår svært så vellykkede sivilisasjon er tuftet på. Bare se hvor galt det gikk ved de brå omveltningene under den franske revolusjonen. Mangelen på sosial kontroll, ledet her til kaos, og endte i et blodbad med utallige grusomme ugjerninger og flittig bruk av giljotinen.
Rettigheter er heller ikke gitt av idealer, idéer eller noen form for rettmessige andel av den samlede økonomiske kake, men av tradisjon. Eiendom, rangordninger folk imellom, og fortrinn fra barnsben av, er gitt av fortidens generasjoner og deres lovgivning. Ikke av markeder hvor folk konkurrerer om å vinne til de smaker blod, som om de var spillere på en fotballbane hvor de beste vinner kampen.
Dine barn må få beholde kontakten med sine røtter. Barn av adel og andre eliter har forrang på de som fødes inn i mer beskjedne familier. Materiell arv i form av gods og gull må respekteres og ikke skattes i hjel.
En kan si at Burke ville ha en ny type sosial kontrakt. En som ikke bare tok hensyn til borgeres maksimering av lykke, eller forsørging av barn, men en kontrakt som også tok hensyn til de døde. Vi står alle i dyp gjeld til våre forfedres slit og forsakelser. Du skal derfor gå i moskeen, kirken eller synagogen med dine barn, selv om du er ateist. Slik hedrer du ditt opphav, og betjener den evigvarende gjeld du har til dine forfedre. Blir alle butikker åpne på søndag mister vi en helligdag, i et samfunn hvor vi har svært lite hellig igjen.
Da Norge opprinnelig var et kristent land, er det naturlig at de normer og skikker som skal prege vårt samfunn tar utgangspunkt i vår kristne, humane kulturarv. Men da er det like naturlig at folk som er oppvokst i andre tradisjoner, hegner om dem. Derfor er det ikke unaturlig at norsksomaliere og norskpakistanere prøver å lage sine egne segregerte samfunn selv om de bor i Norge. Barna henter gjerne ektefellene sine fra hjemlandet, og er villig til å forsake økonomisk utbytte som de kunne ha fått ved å la seg integrere. Rike blir de ikke, men gode burkianere må de kunne kalles. Men da for sitt fødelands tradisjoner, ikke for de norske.
Dagens norske kamp mot formuesskatt og arveavgift, for dermed å kunne overføre dagens forskjeller i stand og formue fra vår generasjon til den neste, finner også inspirasjon i Burke sin tenking.
Reversering av reformer som er ment å effektivisere økonomien er typiske burkianske prosesser. Som en sterk flo skyller liberale idéer over samfunn, før tradisjonene kommer til sin rett igjen, i det samfunnets reaksjonære understrømmer trekker tidevannet tilbake.
Når regjeringen Støre oppløser sammenslåtte fylker, eller begrenser konkurransen av hensynet til bønder og LOs fagarbeidere, er det typiske burkianske motiver som legges til grunn. Tradisjoner og privilegier må beskyttes.
Det er en interessant episode av TV-serien The Crown som belyser fenomenet. Prinsesse Diana er død og gravlagt, hvorpå selve kongehuset havner i krise. En ung, energisk statsminister, Tony Blair, anbefaler innstendig at Dronning Elizabeth moderniserer kongehuset, og kvitter seg med alle de utdaterte tradisjonene og titlene fra middelalderen. Tradisjoner som ikke passer inn i det moderne ‘Cool Britannia’ som Blair forsøkte å omdanne de britiske øyer til.
Men nei da, Dronning Elizabeth ville ikke ha noen endringer. Som en god burkianer fastslo hun at det var nettopp opprettholdelse av tradisjonene i en tid med kaotiske fremskritt hvor folk følte seg fremmedgjorte, at kongehuset hadde sin misjon. Uansett hvor teknologisk avansert du var, ville du være tjent med at dine barn og barnebarn hadde en klippe av et kongehus, preget av eldgammel skikk og bruk, som kulturarv.
En kan si at Burkes mikro er at vi alle må legge bånd på oss, noe som koster den enkelte borger et velferdstap. Men dette må til for å kunne i makro skape et godt og harmonisk samfunn. Et samfunn hvor vi alle unngår å havne i et iskaldt bad av egoistiske kalkyler, fremmedgjorte for hverandre.
Helt motsatt av hva Marx, og senere Lenin, spådde så har nasjonalismen vist seg å være en langt mer hardfør plante enn det Opplysningstidens filosofer forutså. Internasjonalt er etniske partier, religiøse bevegelser og nasjonalisme på fremmarsj, som en reaksjon mot opplysningstidens globaliserende, overveldende kraft. Burkianere finner vi overalt i verden.
En kan til og med se på BREXIT og valget av Donald Trump som president i USA i 2016 som et opprør mot den rådende liberale verdensorden med frihandel som grunnmur. Mange briter og amerikanere ser sine tradisjoner rystet av den nye tid med tilhørende masseinnvandring og flytting av arbeidsplasser til fattige land. Andre føler at de drukner i Marx sitt iskalde bad av egoistisk kalkulasjon der de kjemper om penger og posisjoner. Trumps agenda, utformet i Project 2026, er en nostalgisk reise tilbake til en enklere tid for den hvite amerikanske mann uten høyere utdanning.
Vår verden består av aldrende befolkninger hvor mange av oss vil ha tradisjonelle kjønnsrollemønster, ønsker seg ikke innblanding i våre dagligliv, og verdsetter lov og orden over nær sagt alt annet. Folk som hater skatter og avgifter, og mistenker politikere for å ha falske agendaer. Folk som har mistet pionerånden for lenge siden og blitt svært så borgerlige.
Og nei, de heier heller ikke på det beste fotballaget i Premier League, men det de er født og oppvokst med. De verdsetter lojalitet.
Burkianske, eller tradisjonsbærende, motiv er alltid under utvikling og avspeiler de rådene normer og fordommer folk måtte ha til enhver tid. Burkianere vil si at folk må lov til å beholde sine fordommer før de, på en eller annen måte, forhåpentligvis modner, og endrer oppfatning.
På slutten av 1950-tallet anbefalte britiske eksperter at både homofili og prostitusjon skulle tillates i Storbritannia, ut fra prinsippet om at ingen skade skjer for resten av samfunnet om to voksne gjør en avtale seg imellom om å gjøre en handling resten av samfunnet misliker.
Men én kritiker, Lord Devlin, angrep denne rapport ved å påpeke i burkiansk ånd at en kunne ikke bare ta hensyn til to individer som søker å komme nærmere sine Pareto-optimum ved å handle med hverandre. Man må også tenke på de moralske koder og normer som vi har arvet fra våre forfedre og deres religiøse tro. Normer som varierer fra livssyn til livssyn, ja vel, men som bør følges ene og alene fordi de er tradisjoner i det samfunnet som folk bor i. Man må hensynta vanlige folks fordommer og vaner uansett hvor irrasjonelle de måtte fortone seg for hovedstadens eksperter.
Litt vittig er det at Lord Devlin, som var erklært burkianer, ikke så noe problem i å forby homofili til tross for at Edmund Burke selv var skeiv, noe han måtte holde skjult så lenge han levde.