Har man først gått fra å være ‘edel vild’ til å bli ‘bourgeoisi’, eller borgerlig, finnes det flere utganger. Kapitalisme, sosialisme og den tradisjonsbærende innretning er de tre borgerlige idéhistoriske alternativer som drøftes i de tre neste deler av dette filosofikurset.
Jeg kunne kanskje ha tatt med Donaldisme, da det ikke er utenkelig at mitt barndoms favorittlektyre, tegneseriebladet Donald Duck & Co, formet norske barnesinn, men det for bli en annen gang.
På 1600-tallet skulle filosofen John Locke forsøke å lage en slags bro mellom det kristne evangelium og Opplysningstiden ved å påpeke at siden alt det Gud skapte er hans, og vi er skapt i Guds bilde, så følger det at alt det vi skaper også bør være vår egen eiendom. Dette besteborgerlige syn på det å skaffe seg inntekt og formue, samt kampen for å beskytte disse verdier, ble med årene den dominerende form for økonomisk styring i den vestlige verden. Er det fortsatt.
For Locke er vi alle ‘miniatyr-guder’ med like berettiget eierskap til vårt skaperverk som Vår Herre (ifølge Bibelen) har til alt på kloden. I makro var Lockes samfunn et av borgere, som gjerne kunne være uenige om mangt og meget, men som sto sammen i kampen for å forsvare eiendomsretten til sine egne skaperverk og sine eiendommer. Slik kan Locke ansees for å være opphavsmannen til idéene om et demokratisk, kapitalistisk samfunn med hovedformål å heie på verdiskaping, beskytte privat eiendomsrett og utvikle fri handel. En handel som inkluderte lukrativ slavehandel helt frem til 1800-tallet. Noe Locke selv tjente stort på i kraft av hans investeringer i denne grusomme bransje. I Lockes hode var ikke slaver borgere.
Lockes idé om at du fortjener fruktene av ditt arbeid, og bør ha kontroll over det du lager, skulle senere inspirere både borgerlige politikere til å forsvare de rikes akkumulerte eiendommer ved hjelp av lovens lange arm, og venstreradikale aksjonister til å kjempe for at arbeidere burde få en større andel av fortjenesten i bedriftene de jobbet. Og ga man arbeidsfolk bittelitt eiendom å hegne om, ville folk flest være med å betale for både politi og militære krefter som kunne forsvare alle borgeres private eiendommer.
Også Locke hadde sin sosiale kontrakt. Litt på samme måte som Rousseau. Han ønsket at eiendomsbesittere, og bare de, skulle lage samfunnets lover og regler. Og i USA hadde kun hvite menn med eiendom stemmerett – helt frem til presidentvalget i 1828.
Locke var imidlertid ikke naiv. Folk måtte tidvis avstå noe av sine rettigheter for at storsamfunnet skulle realisere felles goder, samt forsvare landet mot ytre fiender. Helst ved frivillige metoder – ikke bare med pålegg, lover og skatter. Samfunnet kan altså kreve noe av verdiskapingen din, og at du oppfører deg. Du får lov til å være fri, og gjøre som du vil innenfor lovens rammer. Helst oppføre deg med en viss konduite, og ikke være til sjenanse, eller skade, for andre.
For å kunne gjøre kloke politiske valg trengte man det frie ord, hvor energiske borgere deltok i debatter og meningsutvekslinger i søken etter å komme frem til bedre arbeidshypoteser. Det frie ord gagner økonomisk effektivitet. Det er farlig å overlate folk til å kjøpe og selge varer og tjenester, inklusive sin egen arbeidskraft, uten å kunne diskutere ens ønsker og valg i livet fritt med kunnskapsrike kritikere. En kunne heller ikke tillate barn, analfabeter og folk fra mindreverdige kulturer å bli rundlurt av grådige, ondsinnete borgere som bare ville utnytte folk. En vellykket utøvelse av den frie vilje krever et visst nivå av allmennkunnskap.
I 1776 samlet Adam Smith ulike fragmenter av opplysningstidens tanker til sin bok Wealth of Nations, hvor han utkrystalliserte nyttige teorier for effektivisering av et slikt lockiansk samfunn.
Næringslivets konkurranser burde bli som de i idrettsverden. Rettferdige spilleregler måtte håndheves strengt, nærmest som om myndighetene var en dommer på fotballbanen, slik at de beste bedriftene, som kunne skape de beste løsninger for sine kunder, til enhver tid vant frem.
Heri ligger det en frihetsdimensjon som norske byråkrater ofte undervurderer. Ja, det kapitalistiske system kan til tider virke umenneskelig tøft, men alle får i hvert fall mulighet til å forsøke å realisere den beste versjon av seg selv. Og så får du bære din skjebne hvis du skulle feile og tape.
Smith ble også en forkjemper for spesialisering av arbeidsoppgaver hvor arbeidere står isolert hele dagen, og repetere noen få arbeidsoperasjoner til det kjedsommelige. Arbeiderne ville da få uendelig større samlet produksjonsevne, enn om alle skulle lage, ferdigstille og teste ut det ferdige produkt hver for seg. Ved å selge globalt fikk bedriften også langt bedre betalt for sitt arbeid enn om varene bare var for salg i ens hjemby.
‘Smithiansk vekst’ blir dermed et samlebegrep som brukes om den veksten du får ved å maksimere arbeidsdeling i produksjonen av goder som kan omsettes fritt over hele verden. Kanskje dette er og forblir den beste måte å få mest mulig utkomme av et samfunn med stort innslag av privat eiendomsrett?
Du må få personlig frihet til å jobbe så mye du måtte ønske, handle med hvem du vil, og reise hvor du vil. Med et rettssystem som beskytter alle dine eiendommer, eiendeler og rettigheter. Et system hvor alle får slippe til. Dette er Smiths mikroanalyse av hva som er best for den enkelte.
Men Smith har også en makroanalyse: Resultatet for samfunnet av at alle forfølger sine individuelle mål. Her ved sitt mest berømte avsnitt om hvordan individuell søken etter egoistisk lykke gir store gevinster for samfunnet, nærmest som om individet var styrt av en guddommelig, usynlig hånd:
Every individual necessarily labours to render the annual revenue of society as great as he can. He generally neither intends to promote the public interest, nor knows how much he is promoting it. He intends only his own gain, and he is, in this, as in many other cases, led by an invisible hand to promote an end which was no part of his intention.
Økonomen Vilfredo Pareto (1848-1923) tok Adam Smiths idéer et skritt videre. Etter at alle er ferdige med sine kjøp og salg, har økonomien blitt så vellykket som den kan få blitt i vitenskapelig forstand. Han etablerte den etter hvert allment aksepterte tese: Så lenge folk fortsetter å handle med hverandre, så vil de få det bedre. De stopper ved den optimale løsning for dem begge: der de ikke kan se muligheten for å bedre sin situasjon ved å handle videre. Da har de det så godt som de kan få det.
Denne tilstand, hvor det ikke er mulig for en borger å bedre livet sitt ved å handle mer, er vedkommendes Pareto-optimum. Nok en gang med både best mulig mikroresultat for den enkelte, og til det beste for samfunnet som helhet i makro. Det faller da også ganske så naturlig for høyresidens politikere å anbefale mer frihandel som universalmiddel for samfunnets ulike problemer.
I hvert fall inntil et visst punkt. Myndighetene avgrenser naturlig nok din anledning til å selge deg selv som slave, kjøpe narkotika, svelge uautoriserte medisiner eller investere i tvilsomme finansielle produkter.
Innenfor lovens rammer får du selv også velge hvor mange arbeidstimer du ønsker deg. Et valg som kanskje også vil variere med din alder og livssituasjon. Når du er ung, fri og frank ønsker du kanskje å jobbe mye overtid for å spare opp midler til en bolig, eller til forbruk senere i livet. Men begynner helsa å skrante, hvorpå det blir stadig tyngre å stå opp om morgenen, ja, da vil du ofte ønske å trappe ned, og i siste instans arbeide så lite som mulig.
Denne neoklassiske liberale syntese (hvor frie markeder vinner frem i symbiose med spredning av liberale tanker for samfunnsutviklingen) har vist seg å være slitesterk i vestlige samfunn.
En kan nesten si at det å være vestlig er å bekjenne seg til markedsøkonomiske prinsipper, i et demokrati, hvor det frie ord er et viktig virkemiddel til å frembringe akkurat det idealsamfunn som ‘gir størst glede til flest mulig’.
Og selv om dette system har sine bibelske røtter, er den moderne versjon så renset for religiøse overtoner at en eller annen variant av denne ‘vestlige’ samfunnsform har spredt seg over det meste av kloden.
Senere økonomer som Joseph Schumpeter skulle utbrodere Adam Smiths og Paretos idéer. Schumpeter fremhevet selve prøving/feiling aspektet på de kapitalistiske markedsplasser, som like viktige som de resulterende priser og volumer. I alle land, og til alle tider, skaper tilbud og etterspørsel priser med tilhørende omsatte volumer. Men de vellykkede kapitalistiske økonomier har markeder hvor kjøpere av varer og tjenester kan velge fritt blant konkurrerende tilbydere. Dette skaper prosesser med kniving mellom arbeidstakere, kunder, bedrifter og finansielle institusjoner som alle er sårbare for å bli slått ut av markedet. Det på markedsplasser preget av ‘kreativ destruksjon’. Markeder er samfunnets pulserende blodomløp.
Bare slipp entreprenører fri for å kunne slåss om arbeidskapital, ansatte og kunder. Så får BNP og sysselsetting bli hva det måtte bli. Schumpeters råd var å ikke prøve å styre økonomien ved hjelp av svingninger i offentlig aktivitet, renter, skatter og avgifter for å nå bestemte mål for produksjonen. Han hadde ingen BNP-fetisj. Ingen makro.
Mange økonomer lar seg inspirere av disse idéer til å kritisere både Kinas og Europas økonomiske politikk av i dag. Kina fordi markedene er kontrollert av kommunister, i Europa fordi de er for strengt regulerte.
Er det virkelig reell økonomisk vekst som oppnås i Kina når en aldrende og skrumpende kinesisk befolkning pøser så mye stål og betong utover landet at den målte BNP-veksten blir 5 prosent?
Og kan virkelig de europeiske samfunn, med sin tro på velregulerte velferdsstater, og offentlige overføringer etter behov for å sikre positiv BNP-vekst, klare seg i den globale konkurransen for verdiskaping?
Martin Bech Holtes nye bok ‘Landet som ble for rikt’ kan sees på som å være et norsk bidrag i denne debatten. – Vi trenger å få tilbake «attacking viking»-mindsettet vårt, sa han til Dagbladet Bok i et nyttårsintervju ved inngangen til 2025. Et utsagn som kan tolkes som han mener at norsk samfunnsliv har mistet noe av sin evne til ‘kreativ destruksjon’.
Alternativt får vi la Donald Duck få det siste ord, der han vandrer rundt i sitt kapitalistiske paradis Andeby. En by uten tiggere eller fattige. En fantasiverden som formet mange norsk barnesinn på 1970-tallet. Barn som nå har blitt direktører. Donald sier bare: Kvakk, kvakk, kvakk.