Som forfatter av et par bøker som tar for seg økonomisk historie de siste 500 år (eller mer), var det lett for meg å falle ned i førstnevnte gruppe. Alt er forbigående, noe jeg som 61-åring får mareritt av. Livet mitt er jo også forbigående.
En ting jeg lærte av studiene mine er at monetære forhold må stå i forhold til tidene vi lever i. Jeg er litt usikker på kausalforholdene her. Det kan være at streng pengepolitikk strammer opp næringslivet og øker den offentlige dyd, men det kan like gjerne være at en from, hardt arbeidene befolkning er så produktiv at den krever en stram pengepolitikk. Likeledes kan slaraffenliv gi behov for lave renter. Motsatt kan det være at lave renter oppmuntre til latskap. Hvem vet hvilken vei årsak-virkning går?
Uansett hva som driver hva, så har vi i dette årtusen hatt store økonomiske svingninger i vestlige økonomier med tilhørende endringer i rentenivåene.
Vi startet årtusenet på spiret av en IT-boble. Deretter gikk det med knall og fall nedover på børsene, noe som ble forsterket av terrorangrepet i New York 11. september 2001. Rentene falt til historiske bunner. Deretter var krigsangsten stor, da amerikanerne sparket i gang en ny gigantisk krig i Irak og en til i Afghanistan.
Innlemmelsen av Kina i WTO ga store deflatoriske bidrag til vestlige land, med ditto rasering av hevdvunne industribyer i Europa og USA. Begge samfunnstrekk krevde lav lønnsvekst, med lav inflasjon og lave renter som resultat.
Rentene kom opp igjen i de fleste vestlige land i oppløpet til Den store vestlige finanskrise i 2008, men kollapset da aksjemarkedene krakket og finanssentraene New York og London sto i fare for å ruineres. USA måtte legge om til ekstremt ekspansiv pengepolitikk. Euro-krisen, som kom noen år etter i kjølvannet av denne globale finanskrise, krevde også lavere EU-renter. Et regime som varte helt frem vi fikk ‘den store inflasjonsbølgen’ etter ekstrem ekspansiv finanspolitikk under COVID-pandemien i 2020. En inflasjonsbølge som ble forsterket av forstyrrelser i tilbudssiden etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022.
Underveis i alle disse år har jeg hatt klokketro på at realrentene ville vende tilbake til negativt lende. En lite fasjonabel analyse som har påført mange som hørte på meg store økonomiske tap. Men det er nå en gang slik at realrentene stort sett har vært fallende gjennom historien. Holder vi marsjfarten fra middelalderen burde de fleste modne land få negative realrenter mot slutten av dette ti-året. Det inn i evigheten.
Nå er vi i nok en gang på vei mot rentekutt i de fleste land. Det til tross for at inflasjonen er standhaftig høy. Spørsmålet blir da hvor langt ned vi skal både nominelt og reelt (;justert for inflasjonen) denne gangen.
Vel, her er det til hjelp å tenke seg at med en lavere trendvekst for økonomien enn i tidligere år, så bør også realrenten over tid være lavere enn før. Det som gjennomsnitt for de svingninger i rentene som endringer i konjunkturene gir.
Realrentene skal fortsatt være høyere enn normalt i særskilt gode år, og ditto lavere enn vanlig i konjunkturnedganger, men skal altså holde et lavere nivå enn i æraer hvor den økonomiske veksten var mer robust enn den gjennomgående er nå til dags.
Når jeg har kranglet med ‘higher for longer’ gjengen om hvor renten skal, slår det meg nå at vi har snakket litt forbi hverandre. De tenker ofte i nominelle termer. Rentene, vil de si, bør være høyere all den tid inflasjonen ser ut til å ha bitt seg fast på et høyere nivå enn før i Europa og USA. Mulig det.
Høy inflasjon gjør det lettere for sentralbankene å skape et regime med negative realrenter når konjunkturene trenger det. Og skulle ‘fiskal dominans’, som jeg drøftet i gårsdagens blogginnlegg, ta over rentesettingen, vil også det å berge statsfinansene bli enklere desto høyere inflasjonen får lov til å være.
En kan nesten si at det aldri har vært enklere å lage et regime med negative realrenter – hvis det skulle behøves. Og gitt at europeiske stater med anstrengte statlige finanser nå skal ruste opp forsvaret, har vi et sterkt behov for fiskal dominans i mange år fremover.
Verre er det i Kina, hvor deflasjonen har bitt seg fast. Boligpriser, produsentpriser og konsumpriser faller jevnt og trutt. Lønningene til vanlige folk tvinges til å slå følge. Bankene er sterkt svekket av de vedvarende dårlige tidene og tåler neppe videre rentekutt i sentralbanken. Tidligere i år fikk da også de fire store kinesiske statsbankene tilført til sammen 750 milliarder kroner i mer egenkapital fra myndighetene i Beijing.
Ved krig vil statsgjelden eksplodere uten at inflasjonen kommer reddende til. Kina bør tenke seg godt om før de angriper Taiwan. Skulle Kina prøve seg å hensynta fiskal dominans må jo deres renter settes flere prosentpoeng i negativt lende, noe som i sin tur kan ruinere landets bankvesen.
Men i vesten (og i Japan) skal vi nyte inflasjonen så lenge den varer. En feit og fin inflasjonsbølge som løfter alle nominelle verdier. Dette begunstiger alle som eier eiendom og aksjer, reduserer faren for statsfinansiell insolvens og gir større handlefrihet til å gjennomføre større strukturelle endringer i økonomien. Hurra!
Ved lav inflasjon er det jo fare for at det å legge ned ulønnsomme virksomheter kan gi deflatoriske spiraler i større deler av samfunnet.
Mitt tips er at inflasjonen holder seg på 2-4 prosent i Nord-Amerika, EU og Storbritannia i årene som kommer. Godt over deres inflasjonsmål. Sentralbankrentene bør havne under disse nivåer for å sikre at konjunkturene er sterke, at de statlige gjeldsgradene faller, og at samfunnene våre får hjelp til å omstille seg til nye teknologier.
Norge står i en særstilling da vi ikke har noen statsgjeld av betydning. Det kan godt være at Norge gjennomgående skal holde et høyere rentenivå enn våre naboland i flere år fremover. Akkurat her hjemme ligger ‘Higher for longer’ gjengen godt an til å vinne.
For Norges Bank vil imidlertid hensynet til valutakursen måtte veie tungt. Styrker kronen seg for mye, vil også vi tvinges til å holde negative realrenter.
I sum vil jeg derfor si at Team Transitory har mest rett for internasjonale forhold, med unntak av Kina. Mens det fortsatt er uklart hvem som vinner her hjemme. ‘Higher for longer gjengen’ bør håpe på at vi får en vedvarende svak kronekurs.