Hvordan skal vi forstå Kinas fremtid? I mangel av gode analogier til det som er verdens mest imponerende vekstmirakel, så tyr mange til det japanske suksess fra 1950-1990 som nærmeste analogi. Men hvis Kina følger i Japans fotspor, er det viktig også å forstå Japans vei også etter at den japanske boble sprakk.
Japan kapitulerte betingelsesløst etter at atombombene ble sluppet i 1945. I de første år styrte det amerikanske militæret formelt, men i realiteten overlot amerikanerne mye av det daglige arbeidet til japanske byråkrater som for det meste hadde tilsvarende stillinger under krigen.
Den økonomiske veksten var utilstrekkelig til å hindre nød og elendighet. Omslaget kom med Korea-krigen i 1950 da amerikanerne raskt fant ut at Japan var en robust forsyningsbase for de amerikanske styrkene.
Fra og med 1950 var den økonomiske veksten sterk. Varer lagd av flittige japanske arbeidere fant sin vei til verdensmarkedets kriker og kroker, godt hjulpet av en kraftig undervurdert valutakurs, hvor yen ble satt til 360 per dollar av de amerikanske seierherrene. Det økonomiske mirakel brakte Japan til å bli en av verdens største økonomier, med skyhøye priser på eiendom og aksjer.
Børshausingen ga den mest spektakulære boble i verdenshistorien, da den bestod av boblende ekstremprising av både boliger, næringsbygg og aksjer surfende på en tsunami av billig kreditt frem til årsskiftet 1990/91.
Japans industrielle mirakel skjedde ikke bare til glede for, men også på bekostning av, vestlige land. USA som under Reagan hadde opparbeidet seg enorme statlige budsjettunderskudd med tilhørende glupske importbehov, fikk den glimrende idé i 1985 å presse japanerne til å appresiere yen kursen, blant annet ved hjelp av dype rentekutt til nivåer lavere enn innenlandske forhold tilsa. Men appresieringen av yen kom ut av kontroll med med yen-dollar under 100. Dette til tross for kraftige rentekutt i sentralbanken.
Samtidig åpnet japanerne for deregulering av den tidligere så strengt kontrollerte banknæringen. Bankfolk som aldri hadde opplevd tap før, ble nå satt av sine overordnede til å ringe ut, også på kveldstid, for å fallby alle slags lån til husholdninger og bedrifter. Eksessene var utallige, men det hele tok slutt da Bank of Japan ved slutten av 1990 hevet rentene og aller viktigst reintroduserte strenge kredittreguleringer.
Boblen sprakk, med en langvarig nedtur for økonomien som resultat. Men selv om japanerne pøste på med skatteletter og rentekutt fikk ikke økonomien fart før på 2000-tallet etter at man endelig fikk vasket ut alle latente tap i banksektoren. Ironisk nok fikk Japan bra drahjelp i de første år av Kinas voldsomme utvikling etter at Kina ble medlem av WTO i 2002.
Kinas kollapsende boligmarked av i dag burde ikke ha kommet som noen overraskelse for de som hadde studert Japans skjebne. I 2020 skrev imidlertid en garvet journalist, Thomas Orlik, boken ’The Bubble That Never Pops’, hvor han så for seg at det kinesiske boligeventyret, med bygging av ti-talls millioner tomme boliger, var av en annen karakter enn den japanske, og ville vare evig.
Men i sannhet fikk den kinesiske boligboble sitt banesår allerede året etter da Kina, som Japan 30 år før, innførte ekstremt strenge kredittreguleringer. Boligbyggerne ble hardt rammet. Siden den gang har boligmarkedene vært ubehjelpelige der de faller, i en selvforsterkende spiral. Boligsektoren antas av de fleste økonomer å stå for om lag 20 prosent av Kinas BNP. Den klart største sektor av økonomien. Men fallets indirekte effekter, ved å snu optimistiske, gjeldsfinansierte kinesiske forbrukere til å bli gjerrige småsparere kan være enda større. Nedgangstidene i de fleste innenlandske næringer leder til kutt i lønninger, hvilket i sin tur gir ny nedgang i boligpriser og økte sparebehov hos forgjeldete boliglånsspekulanter.
Som Japan før har den kinesiske sentralbanken kuttet rentene til nær null, men det gir på samme måte som i Japan på 1990-tallet svake og sårbare banker. Akkurat som de japanske banker 30 år før sliter dagens kinesiske banker i dag med en dødelig kombinasjon av økte tap og fallende renteinntekter. Mange banker har allerede blitt tvangsfusjonert inn i sterkere enheter, mens de fire store statseide bankene fikk nye 750 milliarder kroner i egenkapital i mars i år. Andre gikk det ikke så bra med. Investeringsselskapet Zhongrong International Trust, som ved sin middagshøyde hadde 1 100 milliarder kroner i forvaltning, ble slått konkurs denne uken.
Underveis endres også kinesisk industri og demografi. I Japan gjennomgikk industrien en krise på begynnelsen av 1990-tallet. Mange industriledere hadde i bobleårene mistet fokus på sin næringsvirksomhet som slet med sterk yen-kurs og svak lønnsomhet, for heller å gamble på børsen. Veddemål som slo spektakulært feil. Fra midten av 1990-årene begynte også den japanske yrkesbefolkning sitt ugjenkallelig fall. Kina har den ulempe at fallet i yrkesbefolkningen startet allerede i 2013, mange år før boligmarkedene havnet i krise. Derfor er det da også langt flere tomme boliger, anslagsvis 50 millioner enheter, enn det japanerne i sin tid slet med.
I dag er Japan fortsatt verdens tredje største økonomi, men BNP-veksten er og vil for alltid forbli nær null. En farlig likevekt i et land med en av verdens mest forgjeldete stater.
Kina sliter ikke med de samme utfordringene for industriproduksjon som Japan gjorde, men merker at tidene blir stadig vanskeligere. I senere år har lønnsomheten i kinesisk industri vært fallende. Overinvesteringer har bidratt til at mange bedrifter strever med finansene og produsentprisene er fallende. Nær sagt alt som eksporteres fra Kina til Norge blir billigere i år enn det var i fjor.
Gitt sin kroniske svake innenlandske vekst, deflasjon og skjøre bankbalanser, kommer i hvert fall ikke Kina til å gå med på det alle vestlige økonomer ønsker seg: En kraftig revaluering av yuanen. Såpass mye har kineserne lært av Japans erfaringer.
Prioriteres innenlandske behov vil kineserne heller bruke devaluering som verktøy i kampen mot innenlands deflasjon. Et sjakktrekk som vil forverre handelskonfliktene med andre land, ettersom kinesiske eksportvarer da vil bli enda mer konkurransedyktige enn de er i dag.
Statsfinansene i Kina ser ut til å få samme utvikling som i Japan. Med budsjettunderskudd på om lag 10 prosent per år, lav økonomisk vekst og deflasjon, er det åpenbart at gjeldsgraden vil eksplodere. Og gitt at det er en kommunistisk stat som kun har en opportunistisk holdning til det å beskytte privat eiendomsrett, så vil utlendinger sky kinesiske statsobligasjoner.
Men som i Japan er spareoverskuddet innenlands stort og den kinesiske stat vil neppe få problemer med å minst doble sin gjeldsgrad fra dagens 93 prosent av BNP i kommende år.
For å kunne betjene denne gjeld, må selvfølgelig rentene holdes på minimerte nivåer. Og skulle inflasjonen gjøre et hopp, bør Kina følge Japans veivalg i pengepolitikken. I senere år har japanerne som kjent latt inflasjonen skylle gjennom økonomien, med sterkt negative realrenter som resultat. Det vil også bli det viktigste bidraget sentralbanken kan gi kinesisk økonomi i kommende år.