Dessverre er det fortsatt en tidlig fase av EPIC FURY.
For vi har vært her før. Både i 1967, 1973 og 1991 var det storkrig i Midt-Østen. Hver og en av dem hadde betydelige langsiktige konsekvenser. Jeg har ikke glemt Iran-Irak krigen 1981-1989, eller USAs invasjon av Irak i 2003, men de er i egen liga.
Men i en viss forstand er denne krigen også i en egen klasse, med bombetokter uten soldater på bakken. En amerikansk x-general formulerte det slik.
Fra nå av vil USA bombe de regimene som trosser USAs vilje eller utgjør en trussel mot amerikanske interesserer. Det uten å erklære krig eller involvere de folkevalgte.
Kall det den nye militære doktrinen, som har den bieffekt at amerikanerne ikke trenger å ha like store militære styrker i andre land som før. En kostnadseffektiv doktrine. Alle mål på kloden kan nås av bombefly og missiler som sendes fra det amerikanske fastland, fra amerikanske krigsskip, eller fra amerikanske baser i fremmede himmelstrøk.
Ifølge denne doktrinen kan USA også når som helst avslutte krigen i Iran. Skulle ayatollahene fortsette å trosse Trumps vilje, er det jo bare å sende dem et nytt bomberegn.
Så dette er den nye doktrinen: Donald Trump doktrinen eller ‘take away’-strategien. Det å bestille et bombetokt av et B2 bombefly er tross alt ikke vanskeligere for en amerikansk president enn det er å bestille pizza levert på døra.
Regimer som motsetter seg amerikanske ønsker må stålsette seg for bomberegn.
So what? Hva betyr det for norsk økonomi?
Vel, med mindre de skjerper seg mer enn de har gjort de siste 60 år så må folk i Midt-Østen regne med å få tilsendt nye bomber og granater i tiden fremover. Hver gang de roper ‘Død over USA’ tar de en sjans. Missiler kan komme susende gjennom kjøkkenvinduet samme kveld.
Da en stor del av verdens olje- og gassreserver fortsatt er i Midt-Østen, vil oljeforsyningene forbli usikre i overskuelig fremtid.
Dette gir en verden med mer volatile oljepriser enn før. Trolig også høyere oljepriser i en lang overgangsperiode, før folk får lagt om til fornybare energikilder.
En arbeidshypotese kan da bli at oljeprisen de nærmeste fire-fem år blir høyere enn tidligere antatt, mens den blir lavere i 2040 enn spådd, gitt at det blir et fornyet trykk på å utvikle alternative energikilder i alle oljeimporterende land.
Nå har vi ikke markedsdata for 2040, men vi har frem til 2033:
Av figuren ser vi at den siste måned har oljeprisene for de nærmeste år løftet seg en god del, mens det er nær ingen forandring for 2033 prisene. En prisutvikling som (enn så lenge) er noenlunde i tråd med overnevnte H0.
For den nære fremtid byr markedsendringene på fristelser for politikerne våre. Oljeprisen i år kan bli 200 kroner (++) per fat høyere enn forventet i årets statsbudsjett med økte inntekter for statskassen både i år og neste år som konsekvens. 2028 blir nok også et godt år for statsinntektene.
De globale børsene er ned om lag 3 prosent fra ’all time high’, nesten ikke verdt å nevne. Så de negative konsekvensene for Oljefondets saldo er så langt minimale.
Dette kunne være et velegnet tidspunkt å kutte skatter og avgifter, men kanskje ikke ta for hardt i, gitt at 2033 bildet tross alt er ganske uendret. Dagens krigføring har trolig også negative langsiktige konsekvenser på olje og gass sin rolle som energibærer, og dermed på verdien av den olja som fortsatt måtte være i bakken i 2040.
Et tilbudssidesjokk av denne type kan utløse behov for endrete renter, men her er vi avhengig av kronekursens vandringer.
Så langt i år har kronekursen styrket seg med gode 5 prosent. Gitt at en tredjedel av konsumprisindeksen er importerte goder, bidrar kronestyrkingen til å redusere prisene med halvannet prosentpoeng. En engangseffekt. Men en sterk kronekurs vil over tid få følger for lønnsoppgjørene, da en sterkere kronekurs gir mindre rom for lønnstillegg i frontfagene. Dermed blir det også lavere lønnstillegg for alle oss andre enn det ellers ville ha blitt. Og skulle krona styrke seg med nye 5 prosent, så blir det nesten umulig å nå inflasjonsmålet over tid.
Men økte energipriser har også selvstendige effekter på prisene. Det driver opp alle energipriser, og prisene på alle varer og tjenester som bruker energi. Dette trekker i retning av høyere renter.
Økte energipriser vil imidlertid også gi et svakere arbeidsmarked, noe som trekker i retning av rentekutt.
Så jo mer bekymret du er for inflasjonen, jo mer vil du ønske deg rentehopp. Mens jo mer redd du er for at krona styrker seg videre, og for arbeidsledigheten, jo mer vil du ønske deg kutt.
I Andreassen-familien rir vi ikke samme dag som vi sadler. En annen måte å si at vi er litt trege.
Denne krigen er på langt nær under kontroll, og kriger har en lei tendens til å ta uventede og ulykksalige vendinger. Ingen vet om oljeprisen faller tilbake eller spretter av gårde.
For Norges Bank er det bare å gjøre det jeg er best til, lene seg tilbake og avvente hva fremtiden har å by på. Ingen grunn til å forhaste seg med dramatiske konklusjoner og pussige renteendringer.