Stein Winges oppsetning av Hamlet gjorde i sin tid sterkt inntrykk på den unge lovende Andreassen. Det en teaterkveld i det forrige årtusen.
Nå reiser det ingen ung, sint prins fra Danmark til Davos for å ta hevn, men en kan lett inspireres av dette mangeartede mesterverk til å forstå hvordan en bør reagere.
Kort fortalt hjemsøkes hovedpersonen prins Hamlet av et spøkelse som forteller han at hans avdøde far, selveste kongen, ble myrdet av sin bror, som tok både kongetittel og dronningen som kone.
Hamlet er ikke akkurat noen slåsskjempe, så teaterstykket gjengir hans indre kamp for å bestemme seg for hvordan han skal takle sin skjebne.
Nei, det er ikke lett:
To be or not to be?
Hamlet kunne bare ha latt det fare. Trukket på skuldrene og sagt noe sånt som ‘pyttsan, sånt skjer i de beste familier’. Hvorpå han kaster seg ut i hoffets luksuriøse liv med fester og underholdning som hverdagsritualer. Men Hamlet gjør ikke det. Tvert imot ender hans kvaler med at Hamlet beslutter seg for å gå blodig til verks.
Selv er jeg den konfliktskye typen. Så Trump vil ha Grønland. Selg unna ville jeg ha sagt, da denne gamle danske koloni koster danskene mange milliarder kroner i året. For Norge er det uansett lite å tjene på en konflikt med amerikanerne. Vi har også investert 10 000 milliarder kroner i ‘Gods Own Country’. 3 000 av dem i gjeldsmarkedet.
Patetisk veiking ville nok min danske slekt kalle meg. Guvernøren av Kalifornia ville heller ikke vært nådig.
Europeere flest later til å si at nok er nok med Trump, la oss ta en kamp. La blodet flyte og folk dø unødvendig som følge av økonomiske uår: DET STÅR OM PRINSIPPER.
Undrende til hva ståheiet dreier seg om minnes jeg en av de mange fine pasasjene i Hamlet. Denne fra scenen der Hamlet viser sin avmakt når det gjelder å kjempe for verdiløse landområder overfor sin norske, krigshissige venn:
Hamlet: Good sir, whose powers are these?
Norwegian Captain: They are of Norway, sir.
Hamlet: How purpos’d, sir, I pray you?
Norwegian Captain: Against some part of Poland.
Hamlet: Who commands them, sir?
Norwegian Captain: The nephew to old Norway, Fortinbras.
Hamlet: Goes it against the main of Poland, sir, or for some frontier?
Norwegian Captain. Truly to speak, and with no addition:
We go to gain a little patch of ground
That hath in it no profit but the name.
To pay five ducats, five, I would not farm it;
Nor will it yield to Norway or the Pole
A ranker rate, should it be sold in fee.
Hamlet: Why, then the Polack never will defend it.
Norwegian Captain. Yes, it is already garrison’d.
Senere skal Hamlet la seg overbevise til å bli like god som sin norske fetter Fortinbras i å kjempe for ære og prinsipper med tragiske konsekvenser for alle involverte.
Nei, la det fare sier jeg, men ikke uten at det får svært så negative konsekvenser for amerikanerne hvis de skulle velge å ta Grønland med makt. Noe de uansett lett kan gjøre.
Min prognose er at det uansett blir en tragedie for verden om USA angriper Grønland. Det er et brudd på internasjonale spilleregler, som kan få uante konsekvenser. Ikke det militære angrepet, men selve regelbruddet er det alvorlige.
I et følelsesladet utspill denne uke har en større dansk pensjonskasse lovet å selge ut sine amerikanske statsobligasjoner, med den snurte begrunnelse at USAs statsgjeld uansett ikke er bærekraftig. Litt barnslig må en kunne kalle det.
Men de fornærmede dansker har et poeng.
USA har en enorm statsgjeld, som eser ut år for år, som følge av store underskudd på amerikanske statsbudsjett. Det er ingen gull eller edelstener i pant bak denne gjelden. Bare løfter om å betjene gjelden. En gjeld, som det uansett Grønland eller ei, kan misligholdes, slik USA har gjort både på 1930- og på 1970-tallet.
Det er som et nytt tillitsbrudd at en eventuell invasjon av Grønland kan bli dyr for USA. Ikke ved de rene militære utgifter, men som følge av nedjustert kredittverdighet, som gir økte renter på en statsgjeld motsvarende 300 000 milliarder kroner.
Et tidels økt rentekostnad motsvarer 300 milliarder kroner i økte rentekostnader per år for den amerikanske staten.
Det pikante er at Grønland-konflikten skjer samtidig som Japan opplever sitt ‘Liz Truss-øyeblikk’, med kollaps i markedene for lange obligasjoner, som følge av en uansvarlig japansk statsminister. Akkurat slik vi så det da den ferske statsminister Liz Truss høsten 2022 prøvde å sprenge rammene for de britiske statsfinanser. Enn så lenge har ikke smitten fra Japan over til det amerikanske statsmarkedet vært stor, men det kan lett skje.
Lange amerikanske statsobligasjoner har gjort det dårlig i senere tid, med fallende kurser (og dermed stigende renter) til tross for at sentralbanken har kuttet de korte rentene med 1,75 prosent fra 5,5 til 3,75 prosent.
Lange amerikanske obligasjoner var altså svært så risikable lenge før Grønland kom på dagsordenen.
Og skulle det samme skje i USA, som hos Truss eller nå i Tokyo, kan den nedadgående spiral på kursene til amerikanske statsobligasjoner bli selvforsterkende og katastrofal. Hovedproblemet er ikke at USA har 30 000 milliarder dollar i gjeld, men at den øker med 2 000 hvert nye milliarder hvert eneste år. USA må legge ut flere statsobligasjoner uansett hvor høy renta blir.
Ja,ja. Tillit som er brutt, er alltid vanskelig å gjenopprette.
Teaterstykket Hamlet ender med at likene ligger strødd på scenen. Du vet ,når du først er i gang med å drepe, så er det vanskelig å slutte. Og det er vel noe sånt gjeldsinvestorer kan frykte. Først går det litt på tverke, hvorpå investorer dumper gjeldspapirer. Deretter kommer det flere inngripende tiltak som får folk til å selge mer. Noe som i siste instans utløser desperate grep fra den amerikanske regjeringen, med en global finanskrisen som endestasjon.
Slik kan også verdensøkonomien få mange ofre av en strid som startet med det Hamlet ville ha kalt et frimerke av kloden. Det starter altså med en tåpelig invasjon av et isøde. Det ender med global krise.
Vi lar den døende Hamlet få det siste ord:
The rest is silence
PS:
Uff og uff, vi får vel bare vente på at Lisa Simpson kommer til makten for å rydde opp!