Under Bretton Woods-årene fra 1947-1971 klagde europeere, og spesielt franskmennene over ‘den uhyrlige urett’ ved at amerikanerne hadde gjort dollaren til verdens viktigste sentralbankvaluta med krav om at alle land måtte holde balanse i sin utenrikshandel – målt i dollar. Amerikanerne ble dermed det enste landet som kunne trykke opp penger etter behov. Amerikanerne kunne i Bretton Woods årene bare importere hva de ville i bytte med dollar. Og konjunkturene globalt var gode så lenge amerikanerne valgte å utnytte det. USA ble ikke bare verdens sentralbank; lender of last resort, men ‘spender of last resort’ ; når verden samlet hadde for lite etterspørsel, ga amerikanere store nok stimuli til at alle fikk konjunkturoppgang. Et system som brøt sammen i august 1971 da Nixon ble lei gjeldssettingen og uthulingen av amerikansk industri som den store importen av varer medførte. Noe Keynes og senere Triffin ville ha sagt var uunngåelig. ‘We are all Keynesians now,’, som Nixon sa det.
Keynes hadde imidlertid sett Achilles-hælen til dette problemet allerede ved unnfangelsen av Bretton Woods-avtalene. Billig kreditt er en gave fra oven, som bare så altfor lett kan misbrukes. Rett før han døde holdt han også et foredrag hvor han formulerte essensen av det som senere ble kalt Triffin-dilemmaet (etter økonomen Robert Triffin som raffinerte poenget):
Det sterke fundament som muliggjør det å leve over evne undergraves gradvis av at man ikke klare å styre seg, og låner opp så mye at en ender opp verre enn man var i utgangspunktet. Det som i utgangspunktet var et samfunn med en sterk konkurransedyktig industri velger å kjøpe utenlands i så stor grad at industrien gradvis hules ut. Landet hadde også i utgangspunktet sterke statsfinanser og store utenlandsformue. Men holder man høyt nok kredittfinansiert konsum forsvinner også disse styrker med årene.
Og mange vil si at USA nærmer seg et slikt punkt nå. De amerikanske stat har 38 000 milliarder dollar i gjeld, om lag 125 prosent av landets BNP. Det føderale underskuddet ligger på 2 000 milliarder som må legges til gjeldsberget neste år. Et underskudd som er forventet å bare stige med årene. Dette i fredstid med nær full sysselsetting. Verre vil underskuddene bli ved krig og/eller lavkonjunktur.
Imidlertid har USA en unik fordel: Finansbransjen. Landet har verdens største, og helt dominerende, finansmarkeder med mange teknologiganter å investere i. I Europa må investorer ta til takke med gamle industrier som sliter i konkurransen med de stadig mer konkurransedyktige kineserne. Følgelig velger svært så mange europeiske småsparere, investorer og pensjonsfond å gradvis øke sine investeringer i USA. Etterspørselen fra hele verden etter finansielle plasseringer i USA holder dollaren sterk. En kan si at Wall Street ikke bare er USAs fremste finansmarked, men en lekeplass for sparepenger fra hele verden.
Og pengene strømmer til. Oljefondet har halvparten av sine midler, vel 10 000 milliarder kroner over dammen. Nordmenn er opptatt av inntektsfordeling hjemme, men forvalterne av våre midler kan gjerne bli dollarmilliardærer, bare de holder seg utenfor kongerikets grenser.
Selv om USA har et underskudd på sin driftsbalanse mot utlandet på 1000 milliarder dollar i året, er pengestrømmen inn i landet sterk nok til å holde dollarens verdi stabil.
Som alltid er det fare på ferde, da investeringsflommer kan snu raskt. Vi kan da få noe av den samme Triffin-effekt som de gamle økonomene fryktet. Nemlig at utlendinger får så store eierandeler av amerikansk næringsliv at husholdninger, bedrifter og skattefuten blir avspist med for lite til å holde amerikanske økonomi sterk.
Amerikanerne selv har også valgt en farlig utvekst i kryptovalutaer å få et stort omfang. Investeringer i Bitcoin og dets like er ikke-produktive i den forstand at de gir samfunnet null i friske kontantstrømmer. I årene før DSVFK fikk kredittderivater en farlig stor vekst. Følgelig spiller kryptospekulasjon i dag mye av den samme rolle som temperaturmåler på spekulativ fråde som kredittderivater gjorde i sin tid.
Klemt mellom suksessen til de nye teknologier, kryptospekulasjon og tollkriger sliter den tradisjonelle industrien. Industri utgjør i dag bare 7 prosent av amerikansk sysselsetting. Høsten 2025 mister denne næringen nye 10 000 arbeidsplasser per måned.
For neste år ventes det litt høyere BNP-vekst enn normalt i USA; om lag 2,3 prosent. Inlfajsonen ventes å bli 2,5 prosent. Mye vil avhenge av om tollkrigene tilspisses og av hvordan spekulasjonen i krypto med mer utfolder seg. BNP-veksten kan bli litt over 2, eller litt mindre, hvis ikke katastrofer inntreffer.
BNP-veksten blir fremover systematisk lavere enn før. En ny skranke for veksten er amerikanernes kampanjer for å kaste innvandrere ut av landet. Det bidrar kanskje til redusert kriminalitet, men også til mindre tilgang på arbeidskraft. USA har ikke noe inflasjonsproblem av betydning i dag, men kan få det i de næringer hvor mangelen på arbeidskraft blir prekær. Landbruket, bygningsindustrien, hotell og restaurant har alle vært store tagere av ulovlig utenlandsk arbeidskraft. Økte produksjonsvansker og økt inflasjon er i vente. Blir inflasjon så standhaftig at sentralbanken ikke får satt rentene nok ned til å holde børskursene høye, kan vi være ille ute.
Faren er at vi alle mister tillit til det amerikanske vekstmirakel. Det å basere seg på husholdningers urealistiske fremtidsoptimisme er noe vi tidvis gjør, og det går som regel galt. Det å bli stadig mer optimistisk desto mer børsene stiger blir som å løfte seg selv etter hårene. Et scenario med kryptokrakk og påfølgende sterk korreksjon på børsene er kanskje ikke særlig sannsynlig, men et som må grubles over.
Legge merke til at kausalsammenhengen ikke går fra økonomiske nøkkeltall som børsene reagerer på, men heller at sysselsettingen, inflasjon og produksjon er avhengig av at børskursene er sterke nok til å drive amerikanernes ‘Animal Spirits’. Kjerren er satt foran hesten.
Kontrasten til Kina er stor. Kina subsidierer fremvekst av stadig mer industri som i mangel av avsetningsmuligheter på hjemmemarkedet dumper varene sine globalt med forødende kraft. Krypto slås det hardt ned på.
Felles for dem begge er at de drukner i gjeld, med vedvarende helt ekstraordinære underskudd på sine statsbudsjetter. Det at de kan havne i en forødende storkrig gjør deres kredittverdighet ekstra sårbar.
Trumps tollkriger later til å ha kommet for å bli. I skrivende stund vites det ikke om Høyesterett vil godkjenne hans bruk av lovhjemler for å innføre tollsatser på varer fra hele verden. Men skulle de underkjennes vil nok nye lover komme til. Amerikanere ser i økende grad på tollsatser som nødvendige for å beskytte sine markeder mot billig kinesiske varer. Og med vedvarende høye sparerater i kinesiske husholdninger vil det forbli et stort kinesisk eksportbehov. Da må tollsatsene og andre handelshindringer fortsette inn i evigheten.
Sukk. I USA mister altså tradisjonelle industribedrifter fotfeste, mens sosial medier og krypto blomstrer. Statsgjelda er raskt økende, noe resten av verden gladelig finansierer – enn så lenge. Godt hjulpet av at rentene i sentralbanken er relativt høye i forhold til andre land. Gud vet hvor grensene for amerikansk gjeldsoppbygging går. Som for Kina, er også USAs kredittverdighet synkende.
Dette setter Europa på en hard prøve, da vi lider med kinesisk eksportkonkurranse, men rammes samtid av reduserte eksportmuligheter til USA – idet krig raser på det europeiske kontinent. Og også vi lever med faren for et amerikansk børskrakk.