Det er noe uvirkelig å se Tutti-Frutti falle fra hverandre bare noen uker etter at Stortingsvalget var over for denne gang.
Og det i behandlingen av et statsbudsjett hvor tilsynelatende alle fikk noe å glede seg over. Garantert ble ikke alle ønsker oppfylt noe sted, men litt ble det til alle de fem familiene som er det parlamentariske grunnlaget for dagens Støre-regjering.
Dette er forøvrig et svært så stramt opplegg når en hensyntar at oljepengebruken mot slutten av året, og dermed inn i neste år, ligger an til å bli vesentlig mindre enn anslått da statsbudsjettet ble lagt frem. VI får neppe heller de 19 milliarder kroner i vekst i boliginvesteringer som budsjettdokumentene antar. Bedriftenes låneetterspørsel, som kom i dag, er også på et lavmål denne høst. Sjokkerende svakt spør du meg.
Dette stramme budsjettet vil med stor sikkerhet sikre en markert økning i arbeidsledigheten i tiden fremover. Det er stramt, der økonomien trenger mer stimuli. Bruk gjerne 10-20 milliarder kroner ekstra i oljepengebruk neste år.
Det er tragikomisk hvordan Youngstorget på den ene side roper ut om arbeidslinja; det at de trygde må jobbe, samtidig som man innretter den økonomiske politikk på en slik måte at godtfolks muligheter til å skaffe seg jobb reduseres.
Noe hjelp får vi nok av få og små rentekutt i Norges Bank, men neppe noe som monner for arbeidsledigheten.
Men det er egentlig ikke budsjettet i seg selv som er problemet. Problemet er prosessen og den manglende respekt og tillit folk i de fem partiene har til hverandre.
Jeg mistenker at Arbeiderpartiet her er verstingen. De har jo et kraftig overtak i formell økonomisk kompetanse med Jens Stoltenberg og Tuva Moflag som hærførere. Men forhandlinger er ikke krig. Og det er bare barnslig å hevde at siste frist var lørdag.
Særlig Jens burde skjønne at dette overtaket i analytiske evner ikke nødvendigvis gjenspeiler differanse i moden, klok politikk. Selv treffer jeg mange lavt utdannede mennensker som har bedre forståelse for virkeligheten enn det mine kompliserte analyser viser. Noe som kanskje ikke overrasker mine trofaste lesere?
Nei, statsledere av rang må kunne lene seg litt tilbake. Prøve å forstå hverandre. Respektere at selv de ‘naturlige dumme’s standpunkter, som ikke er produsert av ‘kunstig intelligens’, og ei heller fremføres med foiler i 3D og i 14 farger, kan være like verdifulle som ekspertenes forslag.
Og dette er ikke lenger en selskapslek. Vi skal vitterlig risikere en regjeringskrise for mangel av en neve milliarder kroner, utslipp av noen tusen tonn CO2 for mye, eller at vi ikke protesterer nok mot verdens urettferdigheter.
Her er mine hjemmesnekrede forslag for å løse krisen de jour:
Dropp matmoms på fersk mat. Du må ha jobbet ganske så lenge bak Finansdepartementets tunge murer til å ikke forstå at de store kjedene vil droppe matprisene like mye som momsen settes ned. Det er jo en av de få fordelene man har med et oligopol. Prisene kan settes og kontrolleres digitalt.
Innfør ROT bidrag (Reperasjon, oppussing og tilbygg), eller gi momslettelser for alle som driver med nybygg. Byggebransjen er allerede ille ute. Verre skal det bli. Det er bare de enfoldige som tror på 130 000 nye boliger de neste årene.
Stopp Wisting-feltet. Et gigantisk oljeprosjekt i is-skorpa til Arktis. Det er uansett et prosjekt med marginal lønnsomhet.
Send støtteerklæringer og gjerne penger til krigssoner av type Gaza. Men send aldri norske tropper noe sted! Denne fromme idealisme må ikke få lov til å sette norske liv i fare.
Men ingen av mine forslag av dette er like viktig som å ta en restart på det som skulle være et fireårig samarbeidsprosjekt. Om man trenger en regjeringsavtale vites ikke, men i det minste må man finne en bedre måte å samhandle på enn de fem partiene har i dag.
Vladimir Putins favorittscene i den legendariske filmen ‘Gudfaren’ (1972) er den hvor mafiafamiliene møtes for å bli venner. Også norske politikere kan lære noe av Vito Corleones raushet ved dette høvet. Spesielt vår statsminister må snart finne sin Indre-Brando, hvis ikke dette regjeringsprosjektet skal havarere. Og det helt unødvendig.
De fem partilederne må i det minste snart finne frem til en holdbar Modus Vivendi (måte å leve sammen på)
Det er jo noe uvirkelig over den situasjon Tutti-Frutti står i.
How did things ever get so far?
Sukk,