Reisebrev fra 1500-tallet forteller om fattigdom og nød på de britiske øyer. Men mot slutten av århundret skulle britenes storhetstid ta form. Det britiske imperiet, det største verden til da hadde sett, og trolig noen gang kommer til å se, var i sin spede begynnelse.
I 1577 satte kaptein Francis Drake av gårde fra Plymouth med fire skip som skulle røve til seg skatter fra de spanske kolonier i Amerikaene. Ved de farefulle stredene ved enden av Patagonia, som tar deg fra Atlanterhavet til Stillehavet, måtte tre av skipene snu. Drake derimot klarte å seile sin stolte skute, The Golden Hynde, opp langs kysten av dagens Chile hvor han overrumplet en spansk fraktbåt søkklastet med gull- og sølvskatter.
Derfra seilte han videre gjennom det som i dag er indonesiske øyer, fant veien rundt Afrikas Horn, før han ankom Plymouth i triumf. Den utenlandske formuen han hadde med seg var stor nok til å gjøre alle hans investorer, inklusive Dronning Elisabeth, svært så rike, nedbetale all statsgjeld og ha nok til overs til å grunnlegge London som finansby.
Og siden den gang har britene tjent godt på sine oversjøiske eventyr, kolonier og kriger. Men dårlige vaner forplanter seg til neste generasjon.
I det lange løp har britene erfart at det å vende seg til å bruke mer enn landet selv tjener leder til en farlig avhengighet av tilgang på utenlandsk kapital. Enten den måtte være røvet, opptjent eller lånt. Intet kan erstatte verdiene av befolkningens eget arbeid.
Krigføring er også dyrt, og imperiet var nær ruinert i 1945. Naturlig nok fant britene etter hvert seg tilpass med en mer beskjeden rolle på verdens scener.
å vende.
Opp igjennom etterkrigsårene måtte britene igjennom en rekke kriser, men aldri en så skjellsettende som DSVFK i 2008. En krise som satte dype spor i statsregnskapet, med store velferdskutt som resultat. Den tøffe hestekuren i påfølgende år for en hardt prøvet befolkning var en medvirkende faktor til BREXIT i 2016, og fremveksten av Nigel Farage som Storbritannias mest populære politiker. Nå later det til at hans parti, Reform UK, får rent flertall ved neste parlamentsvalg.
I dag står Storbritannias BNP bare for et par prosent av verdensøkonomien, men med en enorm statsgjeld og store finansielle underskudd i den offentlige sektor. Handelsunderskuddene er også fortsatt store. Fortsatt er det vanskelig å få befolkningen med på å sette tæring etter næring. 500 år med å kunne leve av utenlandske inntekter eller av opplåning, er en vane som er vond. Britene trodde at de kunne leve evig på andre folks arbeid. Eller som de sang den gangen da solen aldri gikk ned på Det britiske imperiet:
‘Rule Brittania, Britannia rule the waves. Brtiains never, never shall be slaves’
Noe jeg antar at Reform UK-gjengen fortsatt tror på. Det er oss briters føderett å leve av andres svette og slit!
I dag er britene imidlertid gjeldslaver. I tidligere eventyr om Kina, USA og EU så kommer gjeldsspørsmålet opp som en abstrakt fare. For Storbritannia er det allerede en realitet.
Statsminister Liz Truss fikk erfare hvor grensene for uansvarlig finanspolitikk går da hun som nyslått leder av Storbritannia la frem sitt første statsbudsjett, med store skattekutt, høsten 2022. Et budsjett finansmarkedene ikke hadde tillit til. Rentene steg kraftig og pundet falt i kurs. Mistilliten var så massiv at hun måtte trekke budsjettet. Ikke lenge etter gikk hun av. Hennes regjeringstid varte bare i 45 dager, den korteste i britisk historie.
Fremover må alle britiske statsministre tenke på markedenes vrede når de legger frem sine budsjetter. Britene vil i sannhet for alltid forbli gjeldslaver, uten evne til å leve like komfortabelt over evne som de har gjort de siste fem hundre år. Litt på samme måte som Russland så er de kanskje heller ikke ferdig med å gå i oppløsning. Nord-Irland krever betydelige overføringer fra staten hvert eneste år. Å la de seks fylkene av Irland som ble utskilt for drøye hundre år siden få vende hjem er kanskje ingen dum idé. Et strukturelt grep for å få ned budsjettunderskuddene på.
Da vi er over i avdelingen for spenstige forslag, kan det være nyttig å vurdere ett av de som salige Keynes foreslo. Et forslag som aldri ble innført, men som alltid har fascinert gjeldsfolket. Keynes foreslo at ved en krise kunne en del av statslønningene og pensjonene utbetales som statsobligasjoner med en lav rente. Hvis du ønsker å skåne de med lave inntekter, holder du høyere obligasjonsandel for de rike enn om alle bidro, (eller så gir du lavere rente på obligasjonsgjelden).
Et forslag som ikke vurderes seriøst i dag, men som en ikke skal utelukke blir en aktualitet ved en senere korsvei.
Norge har nå tenkt å prøve seg på det som en gang var en britisk suksesshistorie som endte i fiasko. Vi har enorme oversjøiske tilganger som er ment å kunne vi våre etterkommere muligheten til å leve av andre folkeslags svette og tårer. Dette takket være et oljefond som er ment å vare evig. Mon tro hvordan vår finansielle situasjon er om 500 år?
Gitt at jeg allerede har rundet 61 år har jeg ingen mulighet til å påvirke de veivalg fremtidige generasjoner måtte ta. Vi får bare håpe at de har leste seg opp britenes erfaringer.
En lærdom fra britene som våre etterkommere bør merke seg er at krigføring som oftest er dårlig business. Det var ikke utgifter til privat konsum, men også til krig, som ruinerte Det britiske imperiet. Jeg vet det er mye forlangt, men jeg håper at regjeringen holder Norge unna militære konflikter i fremmede himmelstrøk som våre eksperter forstår fint lite av. Ingen prognose, bare et håp.
Britene er i dag i det nostalgiske hjørnet. Mer enn halvparten av befolkning syntes livet på de britiske øyer var bedre på 1970-tallet. På nyåret reiser jeg til Leeds, og sagnomsuste Wigan Pier hvor George Orwell fant sin stemme. Nye reisebrev skal det bli!