Det kan synes som en digresjon det å bruke så mange ord på å fortelle om det enklere liv, men det er viktig for konteksten til det moderne samfunn. Vi trenger ikke søke mer økonomisk effektivitet. Det er noe vi velger å gjøre fordi vi ønsker mer materiell velstand og et rikere tjenestetilbud enn det vi har i dag.
Vet du hvor mye BNP-vekst det er i verdens lykkeligste land, Finland? Absolutt ingenting. Hakke vært det siden finanskrisen i 2019. Siden da har det heller ikke vært BNP-vekst i Tyskland eller Østerrike. Norge kommer sletts ikke så verst ut av en europeisk konkurranse om det å ha høyest BNP-vekst. Vi slår alle europeiske land det er naturlig å sammenligne oss med. Noe som vil glede de som er opphengt i sånt.
Og vi kunne ha vunnet dette nabo-oppgjøret med klarere margin. Her er noen enkle norske vinnertriks i BNP-kappløpet:
- Bor etter olje og gass i Lofoten
- Tillat massiv arbeidsinnvandring på luselønninger
- Tillat ulovlige innvandrere som hjelper nordmenn å bli mer produktive
- Dropp alle ESG-krav til næringslivet
- Snauhogst i alle nasjonalparker
Ok, så du vil ikke gjøre noe av dette. Da må du også akseptere en lavere BNP-vekst enn Norge kunne ha oppnådd. Noe som er helt ålreit. Det er lov å prioritere natur fremfor BNP-vekst. Det er lov å ha ordnete forhold i arbeidslivet selv om det skulle gå bety færre materielle goder for folk flest.
Også lokalt hører jeg mye av den samme tankegang. Bygger du nok veier, storfjøs og tuneller vil folk visstnok strømme til. Uten at vi har erfaring for at så vil skje. Batterifabrikkene som skal bygges rundt omkring i Norge vil øke BNP, men trolig gå med underskudd i en mannsalder. Ingenting av dette er nødvendigvis klokt eller økonomisk regningssvarende, men det øker BNP.
Japanerne har vært gjennom noe av det samme som vi tydeligvis skal prosessere. Det å gi litt blaffen i BNP-veksten. I dag så ler japanere flest av land som Kina som lager BNP-mål. Først settes ‘målet’ for BNP-vekst av Det kinesiske kommunistpartiet. En heroisk ambisjon som landets 1,4 milliarder kinesere formanes til å produsere. Visstnok for å bli lykkeligst mulig. Deretter doserer myndighetene en penge- og finanspolitikk slik at ‘Målet’ nås. Skorter det med litt BNP-vekst, lånefinansierer man noen tusen milliarder av kroner for å bygge broer, toglinjer eller rett og slett hva som helst, slik at det hellige vekstmål kan nås.
Selv er jeg flittig leser av næringslivsspaltene hvor det er kommet på moten her i gamlelandet å være bekymret for lav BNP-vekst. Tja, hva er problemet? Kan en ikke bare la folk jobbe, forbruke og investere det de vil, og så får BNP bli hva det måtte bli? Selvfølgelig bruker en virkemidler som renter, skatter og avgifter for å sikre at økonomien husholder med ressursene på en best mulig måte og sikrer full sysselsetting, men BNP mål bør vi ikke ha.
I det lange løp er jo økonomisk vekst i sunne samfunn bestemt av tilgangen på arbeidskraft, kapital og nye teknologier.
Norge er et fritt samfunn. Og hva summen av våre anstrengelser måtte bli, målt ved BNP, bør vi kanskje ha et avslappet forhold til? Mange vil ønske å jobbe så lenge de har pust. Andre vil imidlertid ønske å jobbe minst mulig og heller akseptere en lavere materiell levestandard enn de kunne ha oppnådd hvis de jobbet flere timer. Da må vi også lage et arbeidsliv tilpasset deres behov.
Vi har lett for å trekke frem USA, og andre land med frie arbeidsmarked som ledestjerner for hvordan man får opp BNP-veksten og i gjennomsnitt en høyere materiell levestandard. Men USA kommer dårlig ut på galluper over hvilke folkeslag som er lykkeligst. Mange land som er langt fattigere enn USA har en høyere levealder og mindre kriminalitet enn amerikanerne har. Å ha en sterk økonomi er viktig, men det er ikke alt. Spesielt ikke når forsakelsene for å skape litte gran ekstra BNP blir for store.