I går var det boligkonferanse med den nye kommunalministeren, ringreven Bjørnar Skjæran, som headliner. På sin joviale måte presenterte han regjeringens boligpolitikk, som jo fortsatt er mye fine ord, men stadig mindre penger. Nei, det er bare å stikke fingeren i jorda. Det blir ikke noe oppsving i boligbyggingen, og målet på 130 000 er selvfølgelig bare tullball. Noe de lave igangssettingstallene for boliger, som kom denne uken, er et vitnesbyrd for. Med dagens tempo blir det med det halve av målet.
Politikere orker ikke selv å bygge boliger i stort nok omfang til å sikre arbeidsfolk Rawls grunnleggende rettighet: At de skal kunne få eie sin egen bolig.
Det er derfor vi har endt opp med det britiske forskere kaller ‘The Speculation Model’, hvor man er prisgitt utbyggere med profittmotiv. Boligbyggingen blir i dagens system helt avhengig av at bruktboligprisene stiger i takt med kostnadene (eller mer), slik at det lønner seg å bygge.
Boligformuen til det norske folk på om lag 11 000 milliarder kroner (minus 4 000 i lån) skal forbeholdes de som er så heldige å eie egen bolig, eller aksjer i et boligselskap. Gitt en ventet vekst i prisene på brukte boliger på om lag 5 prosent i året, vil boligprisene doble seg hvert fjortende år. Det blir i så fall nye 11 000 milliarder kroner i boliggevinster frem til 2040. Gevinster som tilfaller eierne av boligene – helt skattefritt. Leietagerne får null og niks.
Selv har jeg tenkt å holde meg med en bolig til om lag 10 millioner kroner i hovedstadsområdet. Stiger denne boligen som en gjennomsnittsbolig i årene som kommer, vil jeg ha en hyggelig skattefri inntekt på om lag en halv million i året, mens de som leier med tilsvarende månedlige bokostnader som jeg har, får ingenting. Et system som mange vil si er urettferdig. Det kan også bidra til latskap hos boligeiere. Hvorfor skal man gidde å jobbe hvis han kan leve av å bo?
Er det virkelig ingenting det offentlige kan gjøre for å bedre boligtilbudet?
I de første etterkrigsår var boligpolitikken en viktig sektor i alle vest-europeiske land. Norge valgte, i motsetning til mange andre land, å unngå å bygge opp en stor offentlig boligsektor som kunne drive utleie til familier på varig basis. Man satset på et offentlig /privat samarbeid hvor Husbanken hjalp folk å bygge i egen regi på landet, mens borettslag tok børa i byene. Selv ved årtusenskiftet spilte Husbanken en nøkkelrolle i finansieringen av boligbyggingen i Norge.
Staten har vist seg om en dyktig forvalter av verdipapirer ved Oljefondet og det gamle Folketrygdfondet (henholdsvis Statens Pensjonsfond Utland og Statens Pensjonsfond Norge). I senere år har fondet også kjøpt et stort antall eiendommer – men kun i utlandet. Kanskje staten også kunne forvalte eierskapet til norske boliger?
I banken min, Bien Sparebank, har de en ordning som heter Litt Ekstra hvor pensjonister kan belåne om lag halvparten av boligens verdi, mot at den i sin helhet overføres til banken ved boligeierens død som oppgjør for lånet.
Staten kunne gjort det samme, og dermed skapt seg en ny lukrativ forretningsvirksomhet. En virksomhet som burde være til glede for alle mine fire ideologiske retninger:
- Lockianere vil si seg fornøyd med at privatpersoner får hånd om mye av sin opparbeidete boligkapital mens de er live. Likskjorta har tross alt ikke lommer.
- Sosialister kan glede seg over at statens finanser styrkes samtidig som staten over tid får hånd om mange boliger til utleie.
- Tradisjonalister vil kunne glede seg over at de gamle får bo i sine hjem lengst mulig.
- Miljøbevegelsen vil se at man får en høyere utnyttelse av boligene, og mindre behov for rasering av natur til nybygg, gitt at store mengder boliger etter hvert vil tilfalle staten og kunne brukes til utleieformål for de trengende. Boligene som overtas kan også gjøres mer energieffektive på statens regning.
I dag er det mange enslige uten nære familierelasjoner til å overta deres boliger og hytter. I Oslo er om lag halvparten av husstandene enslige.
Hva om disse fikk slippe inntektsskatt i sine siste leveår mot å testamentere (overføre) eiendomsretten til sine aktiva til stat og kommune?
Trolig vil det offentliges langsiktige inntekter øke, samtidig som de enslige formuende får et bedre liv. En vinn, vinn situasjon, som det så fint heter. I mikro kan folk handle seg til større lykke, mens det i makro blir bedre tilgang til boliger og overskudd for statskassen. Og samler du hundretalls av boliger fra rundt omkring i landet i en portefølje, vil dens samlede verdi være større enn summen av komponentene. En diversifiseringsgevinst!
Utfordringene oppstår ved selve driften av disse overtatte boligene. Mine blandete erfaringer som boligsardin kommer i hug. Offentlig sektor har da også hatt problemer med utleie på kommunalt plan. Når sosialdemokratene styrer, da investeres det gjerne tungt. Mens de kommunale boligene ofte selges ut etter at borgerlige partier tar over makten. De kommunale boligselskapene er også beryktet for kameraderi og korrupsjon.
Det må derfor sikres profesjonalitet i en statlig organisasjon for boligforvaltningen. På samme måte som for Stortingsrepresentanter så må man betale de statlige boligforvalterne konkurransedyktige lønninger, med strenge restriksjoner på habilitet og egne investeringer.
Over tid er det naturlig at et slikt selskap ikke bare får ta over boliger som inngår i et statlig Litt Ekstra selskap, men også kan bygge i egen regi. En fordel vil det kunne være da staten kan se boligbyggingen i sammenheng med vei, bane og annen infrastruktur. Nasjonal Transportplan vil da kunne bli en noe mer helhetlig og samfunnsnyttig plan enn den er i dag, hvis det kobles større boligutbygginger til de vedtatte infrastrukturprosjektene.
Hvis befolkningen eldes slik som de siste prognoser fra SSB tilsier, kan også et slikt selskap brukes til å kondemnere boligområder. Et selskap som har mulighet til å kjøpe ut avsidesliggende boliger i stor skala og dermed hjelpe pensjonister og uføre flytte inn i sentrale, lettstelte leiligheter.
Boliger som rammes av klimaendringer kan likeledes kjøpes opp av staten. Slik kan norske klimaflyktninger som må flytte vekk fra ras- og flomutsatte områder, kunne hjelpes videre i livet.
Det kan kanskje også lette på utbyggingen av vindmøller hvis et statlig boligselskap kunne kjøpe ut de boliger som blir mest berørt av disse, eller andre, inngripende investeringer i produksjonen av energi? Er du og dine naboer sterke motstandere av at det settes opp en vindmølle nær ditt boligområde, kan staten kjøpe boligene deres.
Et statlig boligselskap vil ikke bare kunne tjene gode penger på å overta avdødes boliger eller bygge litt nytt, men kan også ruste opp hele nabolag der det måtte være ønskelig.
Arbeiderpartiet bør derfor vurdere å velge å ta opp en annen stolt tradisjon enn industriutvikling (som jo synes fåfengt i våre dager), nemlig boligbyggingen. Slik blir et statlig boligselskap et nytt verktøy politikere kan ta i bruk når de skal nå sine mål. Et verktøy som trolig også blir lønnsomt over tid.