-It was a bright cold day in April, and the clocks were striking thirteen.
-1984, George Orwell (1950)
Denne åpningssetningen av romanen 1984 er ingen løgn, bare en pussig beskrivelse av virkeligheten.
George Orwell var så alternativ at en venn kalte han ‘autokontrær’ fordi han hadde lett for å ta det motsatte syn av hva nå enn som ble foreslått. Kanskje det er derfor han den dag i dag er fortsatt mye sitert av folk på både høyre- og venstresiden av det politiske spekter?
Her kommer en rekke synspunkter på sosialdemokratiske partiers, og spesielt Arbeiderpartiets, krise slik den forstås av slåbrokk-Jan, med sin stolte Mummi-kopp, fra kjøkkenbenken på Snarøen. Også dette kontrært så det holder.
Akademikere tiltrekkes til Arbeiderbevegelsen som veps til honning. Eller som Orwells alter ego sier:
“One sometimes gets the impression that the mere words ‘Socialism’ and ‘Communism’ draws towards them with magnetic force every fruit-juice drinker, nudist, sandal-wearer, sex-maniac, Quaker, Nature Cure quack, pacifist, and feminist in England.”,
George Orwell, The Road to Wigan Pier (1937)
En betegnelse som var myntet på han selv og de tallrike andre akademikere som under depresjonen satset på å bli noe stort for en arbeiderklasse som sosialt sto dem svært så fjernt. The Road to Wigan Pier inspirerte også Dag Solstads ‘Forsøk på å trenge gjennom det ugjennomtrengelige’.
Av en eller annen grunn skal jeg selv besøke Wigan Pier i februar.
Bra at Orwell ikke nevnte gamle menn i slåbrokk, sippende på en Mummi-kopp, i sin tirade!
Ukultur må vel også sies å være årsaken til de tallrike habilitetssakene som felte en rekke statsråder fra Arbeiderpartiet. Hverken Trettebergstuen, Hajik, Brenna, Eggum og utallige andre som har operert på siden av regelverk og lover, er dårlige mennesker, tvert imot. Ros skal de ha for iherdig innsats til felleskapets beste. De bare regnet med at lover og regler ikke gjaldt for dem. Hvorfor skulle de det? De er (eller var) jo tillitsvalgte i Arbeiderpartiet. De tok seg til rette som grisene i Animal Farm. Alle er like, men noen er likere enn andre.
Når jeg hører om løftebrudd i valgkampens hete som ble gitt med vitende og vilje er det umulig å ikke tro at det dreier seg om kultur. Ikke enkelt episoder. I 2021 ble gjengen bak ‘Redd Ullevål Sykehus’ saken, som jo hjalp sosialdemokratene vinne, sendt til Arbeiderparti Farm sitt slakteri.
Og nå Støre og Vestre. De regnet nok med at de kunne si hva som helst uten at det fikk konsekvenser. Blir vi tatt, er det bare å si unnskyld.
Jeg vil ikke kalle deres utsagn for løgn. Orwell ville heller ha kalt deres uttalelser for ‘doublespeak’, Orwells betegnelse på å omgå sannheten uten å lyve. Det samme kan en si om alt som ble sagt om Skipstunnelen på Stad. Med en prislapp på nær 10 milliarder kroner burde en statsmann kunne forklare sitt folk at dette ikke lot seg gjøre. Og det før valget.
Men heller ikke om skipstunnelen på Stad ble det servert løgner. Nok en gang bare unngikk man å forklare sannheten. Noe man kunne ha gjort på en pedagogisk måte hvis man hadde lagt seg litt i selen.
Akkurat som Erna tenkte da hun tiet om ektemannens problemer rett før valget i 2016. Det var ikke løgn hun bedrev, men heller ‘doublespeak’, for så å be om unnskyldning etterpå. Vi så hvordan det gikk.
Og bare for å understreke: Hverken Støre, Vestre eller Solberg er dårlige mennesker eller ondsinnete løgnere. Også de skal takkes for stor innsats til folkets beste. Det hele er et spørsmål om kultur.
Partiledere av i dag savner mer ‘redaktørstyrte’ og statssubsidierte medier. Gullalderen var på 1970-tallet da Erik Brofoss ruslet ned fra Youngstorgets høyborg til Arbeiderbladets redaktør for å bli enige om hva som skulle stå i morgendagens avis. Det var gode gamle dager det! Propaganda fungerer jo som best når det blandes inn i spalter med aktuelle saker, sport og kulturnyheter.
Men i vår tid, hvor sosiale medier står for mye av nyhetsdekningen, er det ikke mulig å skjule ukultur. Fortsetter Arbeiderpartiet som før, vil da også avsløringer fortsette. Og det gamle trikset med å dumpe overflødig personell hos nærstående lobbyister lar seg trolig heller ikke gjøre lengre i det skjulte.
En personlig betraktning er at politikere i bunn og grunn må ha litt peiling på hva de snakker om. Fristelsen for å drive med ‘doublespeak’ øker når du ikke vet hva snakker om. Og de må være seg sjæl. Det er lov å si at du ikke har peiling. Og det er litt deprimerende å si at uansett politikk, så får jeg hjertebank av de som er seg sjæl. Et tegn på at noe er galt.
Helt i tråd med hva romanen 1984 spådde bruker også de store partiene ‘spin-doctors’ som skal vrenge og vri på politiske budskap med et minimum av sannhetsgehalt, slik at antall stemmer kan maksimeres. Både Arbeiderpartiet og Høyre er stolte av slikt.
Kanskje den største fare med all propagandaen, som man bruker utallige millioner på å produsere, er at de som betaler for den faktisk tror det er sant?
De får da samme tragiske skjebne som kvakksalvere som drikker sin egen mikstur. Man kan bli syk av sånt. Og i siste instans stemmer folket frem Trump, Farage, Le Pen og andre autoritære figurer som tør å si rett ut hva de mener, og mener fullt og helt hva de sier. Velgerne foretrekker det.
Skal et demokrati fungere optimalt må partiene legge frem sine forslag, tape med glans, og reise seg for å kjempe en annen dag.
Vi får la Orwell få det siste ordet:
-All art i propaganda, but not all propaganda is art.
Og skulle noen bli sinte på disse ord, håper også jeg på at holder med å si unnskyld. Og ikke bare si unnskyld, men også synge det. Da slipper jeg nok unna med disse kontrære tankene.
Kritikk får jeg tåle, men det skal jeg ha: Dette er bare dønn ærlig ‘simplespeak’ fra en enkel sjel.
Og for de som her ikke fikk nok Orwell, anbefales denne podcast på det sterkeste. En av historikernes beste episoder!