Europa spør seg i disse dager om deres samfunnsmodell med 27 uavhengige medlemstater som styres av finurlige regelverk er liv laga. Kan europeere ha den samme inntektsutvikling som i USA, når vi velger å jobbe mye mindre enn den jevne amerikaner gjør? Ytre høyrekrefter later til å være på fremmarsj i store deler av Europa. Godt hjulpet av oligarker som Elon Musk.
Men i sannhet er ikke Musk noe annet privat enn det Norge alltid har vært internasjonalt. Vi har vært rikinger som blander oss inn i andre lands indre anliggender, til tross for at det er mer enn nok å ta tak i av problemer her hjemme. Vi har fungert som oligarker på den globale scene der vi har strødd om oss med penger i jakten på makt, innflytelse og selvrealisering for våre eliter.
Nå, i de tre sfærers æra, venter en mer beskjeden rolle for våre rikspolitikere. Trolig ved at vi innordner oss mer på USAs side i globale spørsmål, med et mulig EU-medlemskap på horisonten. Uansett er tiden for en selvstendig norsk pengepolitikk trolig forbi.
Det jeg foreslår er et Norge hvor:
-Skatt omgjøres i stor grad til eierandeler i aksjer og eiendom
-Euro innføres, mens vi holder utenfor EU
-Import av matvarer slippes fri, med kompensasjon for økonomiske tap til bøndene
– Vi alle må ta mer ansvar for oss selv, mot at vi får utdelt en bit av Oljefondet
Det unike med Norge er våre statsfinanser. Der de fleste land ønsker seg en normalitet med moderate underskudd på statsbudsjettet og en statsgjeld på størrelse med sitt BNP, har den norske stat store – uventede store – fond som kan tas i bruk til å skape vårt fremtidige drømmesamfunn.
Det betyr ikke at en skal unngå å beskatte formue. Tvert imot er det slik at gitt at formue og arv kan bli viktigere enn arbeidsinntekt for så mange av oss, så bør en skatte kapitalen hardere og arbeidskraft mindre.
Mye av vår velstandsutvikling vil avhenge av det arbeidstilbud vi kan ta i bruk for å produsere mere varer og tjenester. Som nevnt er det bare fire muligheter for å få mer fart på BNP-veksten, hvis det er økt økonomisk vekst vi måtte ønske:
- De som er i jobb må jobbe mer
- De som er i jobb må bli mer produktive per time arbeidet
- De som står utenfor arbeidsmarkedet må i økende grad i jobb
- Utlendinger kommer til og produserer mer enn de konsumerer
Noe av vår tjenesteproduksjon, som forsvar og bistand bør åpenbart ha et stort innslag av utledninger i vår tjeneste. Folk som kan bo i utlandet, mens de jobber for Norge. Doseringen av u-hjelp kan gjøres helt uavhengig av beslutningen om å sende vår egen knappe arbeidskraft på vandringer rundt omkring i verden.
Heri ligger det også et behov for å øke utlendingers deltagelse i bistandsarbeidet. I en tid hvor Teams-møter er vel så gode som fysiske møter, og hvor penger overføres elektronisk, trenger ikke hærskarer av nordmenn å reise mer til utlandets enn deres egen behov krever.
Som nevnt i del vil folk i fremtiden velge seg forskjellige typer arbeidstilbud, utdanningsløp og pensjonsalder. Da blir også deres inntekter svært så ulike. Forskjeller i levestandard vil også i økende grad påvirkes av arveoppgjørene som blir langt større i makro enn de var før. Men nok en gang svært så skjevt fordelte.
Dette blir et Norge hvor vi trolig må gi opp fortidens drømmer om jevn inntekts- og formuesutvikling. Det viktige blir å løfte fattigfolk opp, ikke å holde de rike nede.
Frontfagsmodellen ryker da vår svinende industri vanskelig kan sette lønnsveksten til alle andre yrkesgrupper.
Utover det kan en velge å være så kapitalistisk, sosialistisk, tradisjonell eller enkel i sin levemåte som man måtte ønske.
De som velger seg den kapitalistiske modell vil ha lave skatter og minst mulig offentlig inngrep i arbeidslivet. Med størst mulig evne til å ta i bruk billig arbeidskraft fra hele verden.
De som har mer sosialistiske sympatier vil ønske seg tiltak som jevner ut inntektene. Men fremfor å være så opptatt av hvordan de rike lever, bør vi heller tenke på å løfte folk ut av fattigdom. Pickettys ide om å dele ut halvannen million kroner til alle som starter voksenlivet er en ny idé for å rette opp det gamle problemet med den urettferdige skjeve fordelingen arv.
Tradisjonsbærende partier vil fryse deler av samfunnsutviklingen, eller reversere markedsreformer, i håp om at våre samfunn bevarer ønskede elementer. Et samfunn uten tradisjoner er tross alt et samfunn uten sjel.
Her kan fagforeninger og andre interessegrupper spille en viktig rolle. Det å ønske seg bevaring av industriarbeidsplasser, spredt rundt omkring i utvalgte byer og bygder, er vel så viktig som det å bygge museer.
I siste instans kan vi forsøke å vende tilbake til det enkle liv. Noe som også blir tema for neste del av boken:
Hvordan bør vi utforme våre lokalsamfunn?
Tilbake til tastaturet fra treningstimen til min tenåringsdatter, og venninnene hennes, sitter jeg undrende på hva slags råd jeg bør gi dem for fremtiden. En må regne med at nordmenn velger seg ulike politiske partier, og tilhørende livsstiler, i tråd med sine ideologiske preferanser i det som for mange blir deres 100-årig lange liv. Hmmm, nei, det er ikke godt å si.
Nei, det viktigste vi gjør er å gi våre barn en god utdanning, så får de finne sin Ikigai på egen hånd. Idéer, tradisjoner og kultur kan de få med seg på veien – med en oljeformue i ryggsekken.
Hvilket får en til å tenke på at vi kanskje har en annen skjebne i vente enn det de som er våre gjeldslaver har. Vi blir mer en kapitalforvalter, og mindre en industrinasjon, enn andre europeiske land. Spesielt nå som ressursbruken i oljenæringen – dets bruk av kapital og mennesker – snart starter sitt ugjenkallelig fall, vil forvaltningen av finanskapital bli en stadig viktigere næring for Norge.
I et litt større perspektiv er det også et spørsmål om hvor trygge våre verdier i Oljefondet egentlig er. De er tross alt plassert i utlandet og derfor sårbare for en ny bølge av opprør mot utenlandske eiere, som den vi hadde under råvarenasjonalismen på 1970-tallet. Det kan hevdes at våre verdier er bedre beskyttet hvis vi blir medlemmer av EU. Den ekstraregningen som et EU-medlemskap ville medføre, kan i denne sammenheng sees på som en årlig forsikringspremie.
Men nok en gang ender det med Theresa Mays spørsmål om hva slags identitet du har. Så selv om det er mange gode økonomiske argumenter for at Norge bør melde seg inn i EU, så er ikke penger alfa og omega. Og jo rikere vi blir, desto mindre betyr de.