Del 1: Den edle vilde

by | 03. October 2025 | Uncategorized

Norges valg av økonomisk politikk avhenger av hva slags samfunn vi ønsker oss. For å kunne ta våre veivalg må vi være oss bevisst hvilken idéhistorisk tradisjon vi skal tufte vår økonomi på. Her er det rom for flere, like respektable tradisjoner.

Min første ideologiske retning i dette kurset har sitt utspring i et hefte, Kannibalene, skrevet av Charles Montesquieu i 1751, hvor forfatteren skildrer møtet mellom de europeiske oppdagelsesreisende og urinnvånerne som vi ga navnet indianere i troen på at vi hadde funnet India.

Montesquieus omtalte ikke stammene som kannibaler, men at det var tvert imot vi europeere som spiste av deres herkomst og ødela for dem. Vi kannibaliserte deres eiendommer, tradisjoner og fordrev dem vekk fra landområder som var deres helligdommer. Indianere som levde i pakt med naturen var oss overlegne ved at de hadde et mer harmonisk liv enn griske, krigerske europeere. Men uansett hvor avanserte de ‘primitive’ sivilisasjonene ellers var, måtte de gi tapt for europeernes våpenmakt.

Indianere levde idyllisk, med felles eie av alt og i pakt med naturen, nærmest som et bibelsk Edens Hage. Dette før altså europeerne kom seilende og korrumperte de lokale stammene ved å besudle deres kvinner, og ved å gi uskyldige urinnvånere materialistiske verdier med alkohol som det ultimate forgiftede eple. Og i siste instans lot deres ledere seg forføre til å prøve å bli som sine nye herskere.

Mang en u-hjelpsarbeider har i møte med fattige folk i fremmede land følt at de treffer mer ‘ekte’ mennesker i primitive landsbyer enn de finner her hjemme i våre moderniserte nabolag. Takket være u-hjelp og private gaver får tusenvis av nordmenn da også leve ut sin indre Montesquieu i fjerne himmelstrøk.

Noen år senere skulle den fransk-sveitsiske filosof Jean Jacques Rousseau ta beretningen videre i sine skildringer av ‘de edle vilde’, som levde et harmonisk liv i pakt med naturen i sine lokalsamfunn, vidt og bredt. Det å bli ‘bourgeoisi’, eller borgerlig, hvor en gikk vekk fra felleseie, og følelsen av å være en del av et hele, til å bli opptatt av seg og sitt, var nærmest en degenerering av oss selv som individer. Med en uheldig samfunnsutvikling i makro som konsekvens.

‘Den edle ville’ ble Rousseaus begrep for universell og grunnleggende menneskelighet ubesmittet av modernitet og syndefallet: etableringen av privat eiendomsrett til klodens herligheter.

The first man who, having enclosed a piece of ground, thought himself of saying ‘this is mine’, and found people simple enough to believe him, was the real founder of civil society. From how many crimes, wars and murders, horrors and misfortunes might not mankind avoided, by pulling up the stakes, by filling up the ditch, and crying to his fellows, ‘Beware of listening to this impostor; you are undone if you once forget that the fruits of the earth belong to us all, and the itself to nobody’. Rousseau 1775

Indianerne så da også på sine samfunn som mer harmoniske enn det europeernes var. Så lenge kollektivet eier prærien, regnskogen og elvene er de beskyttet av felleskapet. Etter at den privatiseres, eller overføres til en offentlig eid instans på jakt etter profitt, er den langt mer sårbar for å bli utnyttet til kommersielle formål.

For Rousseau var syndefallet irreversibelt. Like lite som Adam og Eva kunne finne tilbake til Edens Hage kan heller ikke det moderne menneske gjøre annet enn å prøve og feile i det å komme tilbake til en uskyldig tidsånd. En evig, forgjeves jakt på et svunnent paradis. Etter at du har blitt modernisert (borgerlig), med dine private eiendeler, er det ingen vei tilbake.

Men hvordan burde disse borgerne organisere sine samfunn?

Rousseaus idé for styring av samfunnet var at alle borgere (menn av en viss rang) burde selv få være med og formulere hva slags samfunn de ønsket seg. Samfunnets kjøreregler skulle ikke bestemmes av en egenrådig statsleder, men i felleskap av alle borgere. En ‘sosial kontrakt’ måtte dannes. Etter at den var bestemt, måtte denne samfunnets ‘allmenvilje’ ha forrang fremfor individenes ønsker, og håndheves av en streng leder.

Særlig idealisten Rousseaus bifall til hardhendt styring, etter at borgerne har sagt sitt, har gitt inspirasjon til mang en folkevalgt statsleder som snur seg rundt til å bli en streng diktator – kun til det beste for folket, må du vite.

Slik ender prosjektet til Rousseau i samme gate som i moderne diktaturer. Etter at individene er korrumpert, uten mulighet til å bli edle igjen, må de tuktes av den sterke stat bare borgerne har fått satt ‘den generelle vilje’ i form av lover og leveregler for sine samfunn. 

Et av de viktigste moderne forsøk i vår tid på å skape politiske retningslinjer for et rettferdig samfunn er boka ‘A Theory of Justice’ fra 1971, av John Rawls.

Rawls mål er at vi må lage et teoretisk system, som er bra for alle samfunnsborgere uansett hva slags mennesker de fødes som, og som gir alle samme muligheter uavhengig av deres arv og oppvekst.

Han la til grunn at alle har ‘basisbehov’ i form av en grunnmur for livsutfoldelse i et moderne samfunn:

Muligheter for alle former for selvrealisering – Myndighetene må lage muligheter for at den enkelte ved hjelp av sin egen interne motor kan få anledning til å forsøke å realisere sine drømmer ved å ta i bruk egne nådegaver. Og det i frihet.

Verdighet – Kanskje er et menneskes verdighet det høyeste gode av dem alle? Noe vi har lett for å glemme i vår moderne velferdsstat. Folk trenger å ha et ord med i laget når deres skjebne utformes.

Alle tiltak må vurderes etter et MaksMin-system, hvor all økonomisk politikk måtte måles opp mot kriteriet: Bedres de fattigste innbyggernes hverdag av tiltaket?

I sum ender Rawls opp med en teori om ‘Resourcism’, eller basisrettigheter, som samfunnets sosiale kontrakt, og for alle dets medlemmer. Alle må få en så lik start i livet som mulig i form av oppvekst, utdanning og frihet til å realisere seg selv.

Og mere kontroversielt, at du må kunne få eie din egen bolig!

Rawls tenkte seg også at det var et slags hierarki i denne grunnmuren, hvor rettferdighet og respekt var de viktigste, like muligheter det tredje viktigste, mens de økonomiske resultatene tok en klar fjerdeplass. Ikke åpenbart at alle ville ha valgt seg en slik rangering, og i hvert fall ikke i absolutte termer. Er du svært fattig, vil du nok prioritere høyt det å få et bedre materielt liv.

Rawls har også et poeng når han sier at selvrespekt er viktig. I Sør-Afrika er det mange svarte som sier de levde bedre under apartheid enn de har det i dag, men de færreste vil ha tilbake det gamle, rasistiske styresettet.

Det er heller ikke slik at vi som individer er villige til å gjøre hva som helst for å bli rike, ei heller at et moderne samfunn er villig til ofre alt for å kunne maksimere BNP eller statens formue.

Det ligger i kortene at noen er bedre utrustet, jobber hardere, og har mer flaks enn andre. Rawls gikk så langt som å si at gode gener, arbeidslyst som følge av god oppfostring, eller et bra sosialt miljø, alle er for Lotto-gevinster å regne. Makroblogger skal ikke tro at han fortjener mer utkomme av sin jobb enn naboen som ligger på sofaen hele dagen og drikker øl. Naboen er født sånn, mens makroblogger ikke klarer å holde fingrene fra tastaturet. 

Dermed forblir Rawls også agnostisk på spørsmålet om hva som er best av kommunisme eller kapitalisme. Det hele er et spørsmål om hvilket system som er til det beste for samfunnets svakeste. Et spørsmål det ikke er så lett å svare på.

På Stortinget er det partiet Miljøpartiet de grønne (MDG) som er det nærmeste vi har til disipler av Rousseau sine ønsker, og urfolkets visjoner om det lykkelige liv.

MDGs ønske om å gi bort store deler av Oljefondet til andre land, (som Ukraina), kan sees på som et tvisyn på vår eiendomsrett til finansformue skapt i utlandet. Helt i Rawls sin ånd kan de si at vi ikke rett til våre enorme inntekter fra olje- og gass. Spesielt ikke den superprofitten som vi fikk etter Russlands invasjon av Ukraina. I slike spørsmål kan en si at MDG ligger til venstre for både SV og Rødt. MDG-medlemmenes entusiasme for EU-medlemskap gjør dem også til mer europeere enn folk flest er.

MDG har sine røtter i organisasjonen Fremtiden i våre hender, som i sin tur kan spore sine ideologier tilbake til min indianerhøvding, eller fra gründeren Erik Damman. Etter sine år blant ‘de vilde’ på Samoa erklærte han ved opprettelsen av Fremtiden i våre hender i 1974 at han skulle oppgi jaget etter stadig mer materielle goder.

Men nordmenn kan vende tilbake til et enklere liv med færre materielle goder, om det er det vi vil. Selv rike mennesker kan velge å leve spartansk. I dag er Fremtiden i våre hender Norges største miljøorganisasjon med over 50 000 medlemmer. Flere medlemmer enn Arbeiderpartiet har. Hos ungdommen står miljøsakene sterkt. I fremtiden kan alt skje, hvis ungdommens miljøengasjement beholder sin glød langt inn i alderdommen.

Tross alt vinner miljøargumenter stadig mer frem i den politiske debatten. Selv om BNP-vekst forurenser mindre enn det gjorde før, er fortsatt det å vende tilbake til et enklere liv den sikreste vei til å redde verden fra overopphetning, menneskelige katastrofer og utryddingen av utallige dyrearter.

Men enn så lenge appellerer MDG til de færreste moderne nordmenn. De fleste av oss foretrekker å leve som ‘borgerlige’ med privat eiendomsrett, hvor vi slåss for vår andel av kaka. Enten det måtte være i form av bedriftens verdiskaping, eller ved å forsyne oss av samfunnets goder.  Vi har i sannhet blitt borgere av et ‘bourgeoisi’ samfunn.

Hva vi i det moderne Norge skal definere den sosiale kontrakt mellom innbyggerne og styresmaktene til å være er det intet entydig svar på. Trolig inngår folk ulike implisitte sosiale kontrakter på ulike områder av samfunnslivet. Så mangslungent som det norske samfunn har utviklet seg til å bli, er det uansett umulig å bli klok på hva ‘den generelle vilje’ skulle være for noe her til lands. Vår moderne hverdag blir heller satt sammen som en mosaikk av motstridende interesser i et demokrati basert på koalisjoner av politiske partier. Men lover og regler, som alle tvinges til å overholde, må vi ha.

Og uansett om vi er ‘edle vilde’ eller borgerlige bør vi verne om den ene klode vi har før den siste dråpe av oljekanna tømmes.

Kategorier

Siste innlegg