Allerede da President Franklin Delano Roosevelt (FDR) tiltrådte som president i 1933 gikk han raskt i gang med å stabilisere det innenlandske pengesystemet ved en tre trinns prosess.
Først ved å suspendere forordningen hvor pengemengden måtte knyttes til mengden gull i sentralbanken. Alle privatrettslige forretningsavtaler som krevde et fast forhold mellom gull og dollarverdier ble også opphevet. Sentralbanken kunne nå øke pengemengden og bidra til lavere renter.
Deretter ved å kreve innløsingen av alle gullbarrer fra husholdninger og bedrifter til kursen som gjaldt før dollaren brøt (eller suspenderte) forbindelsen til gull.
Og i siste instans ved å devaluere dollarens verdi mot gull med 70 prosent. Slik at en kunne øke pengemengden tilsvarende uten å måtte skape usikkerhet om den nye dollarverdien på 35 USD per unse gull. Det ble også en betydelig gevinst for staten av dette grep: Først kreve inn befolkningens gull, for deretter å øke gullets verdi. Etter dette ble Roosevelt sett som en kjeltring av mange rike familier som hadde måtte gi fra seg gullet sitt til lave priser.
I samtiden ble disse grepene holdt som avgjørende for at USA kom seg ut av Depresjonen, men de innebar da også, ifølge FDRs mange kritikere på Wall Street, at USA misligholdt sine forpliktelser.
Og akkurat hva du tror om misligholdspørsmålet farger hvordan du oppfatter senere omkalfatringer i amerikanske pengepolitikk.
FDR syslet allerede på dette tidspunktet med tanker om et nytt globalt handelssystem. Han ga oppgaven til sin finansminister Morgenthau som overlot spørsmålet til sin adjutant Harry Dexter White. En fargerik person som både var ansvarlig for finansdepartementets internasjonale relasjoner, men som også i det skjulte hjalp Josef Stalin å bygge det kommunistiske paradis. Som så mange av sine samtidige hadde han et naivt syn på utviklingen av Stalins terrorregime. Senere kom han til å spille en avgjørende rolle i verdenshistorien ved å forfatte et ultimatum til det voksende japanske imperiet. Krav som trolig utløste angrepet på Pearl Harbour i desember 1941.
Men i arbeidet med å lage et nytt globalt handels- og finanssystem jobbet White sammen med datidens store stjerne John Maynard Keynes. Hans mesterverk, The General Theory of Employment, Interest and Money, (1936) ble med årene pensum på de fleste økonomifakulteter. Keynes skulle da også gi viktige bidrag i utformingen av avtaletekstene ved Bretton Woods.
Men det var amerikanerne som satt med bukta og begge endene når vilkårene for å være med i det nye system skulle utformes. ‘It’s the surplus nations that call the shots’ som White sa det. Og Bretton Woods ga USA tilsynelatende enorme fordeler.
Med Bretton Woods avtalene ble den amerikanske dollar sidestilt med gull, med et vekslingsforhold på 35 USD (som FDR tidligere hadde satt) som andre lands sentralbanker måtte forholde seg til. Da USA på dette tidspunkt satt på to tredjedeler av verdens gullreserver, og andre land hadde et desperat behov for dollar, så amerikanerne liten fare i å love å veksle om amerikanske sedler til gullbarrer til den gitte kurs. Men det ble et ensidig løfte som amerikanerne kunne bryte hvis de ville. Såpass hadde de lært av depresjonsårene at ingenting i pengepolitikken varer evig.
Men den nye verdensorden, med den amerikanske dollar god som gull, var langt mer enn den mer avgrensede penge- og finanssystem som Keynes håpet på. Amerikanerne ønsket å knuse de gamlekolonimaktene i Europa, med den gamle krigshelt Winston Churchill som imperiets fremste forsvarer.
Det er kommet en ny bok nå som påpeker det åpenbare, at verdenskrigen sletts ikke var ferdig i 1945, men fortsatte i Kina, i Afrika og på det indiske kontinent. Skjebnen til de øst-europeiske land ble først beseglet lenge etter. Nederland har en lite ærerik historie der de i de første etterkrigsår brukte terror for å forsvare sine kolonier i det som er dagens Indonesia.
Kina ble representert i IMF, og i FN, ved Chiang Kai-sheks Kuomintang regime på Taiwan, etter at den kinesiske borgerkrigen fikk sin pause i 1949. En pause som fortsatt rår. På 70-tallet fikk kommunist-Kina plassen som representanten for det kinesiske folk i begge institusjoner, med fare for at deres eksistens ville undergaves. I senere år har da også kineserne jobbet iherdig for å svekke begge institusjoner.
På tross av alle Whites iherdige anstrengelser valgte Stalin å holde Sovjetunionen utenfor IMF, skeptisk som han alltid hadde vært til internasjonale finansmarkeder. Noe av det første Bolsjevikene gjorde da de tok makten på 1920-tallet hadde da også vært å misligholde sin utenlandske statsgjeld. Og i alle år etter krigen har verdenssamfunnet hatt problemer med å integrere Sovjetunionen/Russland i verdensøkonomien. Så sent som i 1998 gikk Russland på nytt konkurs.
Keynes delte Stalins skepsis til frie og uavhengige kapitalbevegelser, da Tysklands gylne år fra 1924-1929 (Goldene Zwanziger) var fyrt opp av billige amerikanske kreditter. Penger som ble trukket tilbake til Wall Street etter børskrakket i 1929, med krise og krakk i Berlin som resultat. Depresjonen som da rammet tysk økonomi ble en viktig drivkraft i nazismens fremvekst. Nordmenn av i dag bør merke seg advarslene til Keynes om farene for at enorme svingninger i kapitalbevegelser gir luftige børsoppganger som kan etterfølges av nye krakk og kriser etter at pengene vender hjem.
I de første etterkrigsår fungerte Bretton Woods overenskomstene etter hensikten, med stabil vekst verden rundt. Et finansielt rammeverk som tok til seg stadig flere land etter hvert som gamle kolonier ble selvstendige nasjoner. Supplert av tiltak som Marshall-hjelpen og Verdensbanken, som kunne gi gaver, og billige lån, fikk verden en global velstandsutvikling som savner sidestykke i verdenshistorien.
Men opp gjennom årene skulle selve navet i dette maskineriet – den amerikanske dollar – komme under press.
Den franske kritikk av Bretton Woods var at det ga amerikanerne rett til å leve over evne, ved bare å trykke opp sedler (som er for gjeldsbrev å regne) i bytte mot alskens importvarer. Noe de gjør den dag i dag med et årlig handelsunderskudd på 1 00 milliarder dollar.
Rett før han døde høsten høsten 1944, samlet Keynes sine kollegaer, eller disipler, rundt seg for en siste prat om økonomi. Temaet var nettopp Bretton Woods-avtalen. Én spurte om den store økonom, som nå satt dødssyk med et pledd over seg i ørelappstolen foran peisen, om ikke han som en av fedrene til avtaleverkene var skuffet over at amerikanerne utnyttet sin makt så grovt.
Jo, sa Keynes, det hele kunne gå galt. Men på en annen måte enn Charles de Gaulle og andre franskmenn tenkte. USAs evne til å trykke opp så mye dollar de til enhver tid trengte for å dekke sine importbehov kom før eller siden til å bli misbrukt, hvorpå USA ville havne i et uføre med for liten industri og for stor utenlandsgjeld. En prognose som slår til i disse dager, hvor Trump desperat prøver å redusere handelsunderskuddet ved hjelp av tollsatser. Og med et enda mer desperat forsøk på å gjenoppbygge amerikanske industri.
Den belgisk amerikanske økonom Robert Triffin kom til å omformulere problemet til det som senere ble kalt Triffin-dilemmaet. Triffin-dilemmaet er et økonomisk problem der landet som utsteder verdens reservevaluta (som US-dollaren) må kjøre underskudd for å tilføre tilstrekkelig likviditet til verdensøkonomien. Dette skaper en spenning mellom nasjonens behov for å opprettholde en sterkt innenlandsk økonomi, vs. ansvaret for å forsyne verden med valuta, da overdrevent underskudd på statsbudsjett og handelsbalanse (som jo er nødvendig for å skape nok likviditet til verdensøkonomien) kan svekke tilliten til valutaen.
I klartekst: Styrken i landets økonomi undergraves av det å ha mulighet til å trykke så mye valuta du vil – og de fristelser som det å kunne leve på krita gir.
Og da Nixon i 1971 brøt alle bånd til de gamle avtalene inngått ved Bretton Woods i 1944, var det nettopp Triffin (og dermed Keynes kritikk) han brukte i sin argumentasjon. – We are all keynesians now, som den amerikanske president sa det.
I vår tid, hvor det faller så naturlig for toppolitikere å ikle seg offer-rollen, er det da også Triffin-dilemmaet som er i fokus. Trump ser på Bretton Woods, EU og andre internasjonale avtaler som forsøk på å tappe USA for livskraft. Utlendinger har skylda for de fleste av amerikanernes problemer. Trump, som Nixon i 1971, aksepterer Keynes sin kritikk av den dollarbaserte internasjonale handel – ikke franskmennenes klaging,
I dag er fortsatt den amerikanske dollar navet i verdenshandelen og den dominerende reservevalutaen i alle verdens sentralbanker. Men verden er på jakt etter et nytt system for å regulere dagens komplekse utenrikshandel med amerikanske ubalanser som er langt større enn man trodde var mulig for få år tilbake. Stormaktene er i krig, og truer med mer.
Verdensøkonomien er langt mer komplisert enn den var da IMF ble skapt. Vi har enda ikke fått en full integrering av Russland og Kina i verdens kapitalmarkeder. De geopolitiske spenninger fra mellomkrigsårene våkner til live igjen. Gamle minner om statsfinansielle konkurser kommer ihug da det ikke bare er amerikanerne som har valgt å leve over evne.
Og børsene svømmer i penger da alle de enorme mengdene med statsgjeld som regjeringer pumper ut er motsvarende private investorers formuesoppbygging. I hvert fall inntil nasjonalstatene misligholder sin gjeld.
Ja, det er mye å ta tak i, her jeg sitter og ser utover havet med en bare kaffe kopp til hjelp!