Fremtiden er som sagt vanskelig å spå, men det stopper aldri den oppblåste makromann fra å prøve seg!
Her kommer det noen forutsetninger for mine fremtidsvyer:
Stephen Miran er satt inn som sentralbanksjef på denne tid neste år. Han får nok ikke gjennomslag for alt i Mar A Lago Accords, som det å skatte utlendingers finansielle plasseringer i USA. Det å senke rentene til tross for at inflasjonen er høyere enn målet på 2 prosent vil han imidlertid klare. I praksis får USA da så store rentekutt at realrentene blir negative. Gjelda, og dermed kreditorenes formue, vil forvitre. Noe som gir et høyere inflasjonsmål, enten det vedtas formelt eller ei.
Rentekutt kommer også til Europa til tross for at inflasjonen holder seg over de ulike mål landene måtte ha. Det er den enkleste løsning på mange av EUs økonomiske utfordringer. Europas statsfinansielle vansker blir tross alt mindre utfordrende jo lavere renta i Den europeiske sentralbanken settes. Da kan vi også forutsette at kronisk svak kredittverdighet i enkelte europeiske land ikke slår ut i finanskriser noe sted.
Stormaktsrivaliseringen mellom Kina og USA fortsetter. Her legges det til grunn at det forblir en kald – ikke en varm – krig mellom USA og Kina hvor de eneste våpen som avfyres er på handelspolitikkens arena. I Ukraina-krigen er det trolig oppnådd en midlertid våpenhvile som vi får håpe blir langvarig.
USAs budsjett og handelsunderskudd fortsetter som før. Det vi er vitne til er globalisering i revers. Der globalisering før rammet noe få industriarbeidere nådeløst, men ga billigere varer for folk flest, vil tariffene nå ramme amerikanere flest umiddelbart. Så er håpet at om noen år så vil nye industrianlegg reise seg i USA. Det er lov å leve med urealistiske håp.
Kall meg en skeptiker for at de langsiktige effektene av tollkrigene blir positive for USA. Riktignok så innføres det tariffer, men de er trolig for små til at industrianlegg forflyttes fra andre kontinenter til USA. Kun en kollaps i verdien på den amerikanske dollar kan gi en reindustrialisering av USA.
Ubalansene i verdensøkonomien vil fortsette om lag som før om dollaren skulle bare falle 5-10 prosent det nærmeste året. USAs overforbruk og underskudd i utenrikshandelen vil videreføres. Så også Kinas dominans i de fleste industrinæringer globalt.
Dette er en verden hvor:
- USAs statsfinansielle underskudd gir eierne av statsgjelden en følelse av rikdom, da de ikke enser faren for en amerikanske føderal konkurs.
- Denne rikdom smitter over på prisingen av eiendommer, aksjer, kreditter og kunstverk verden over. I hvert fall så lenge ingen er særskilt bekymret for den amerikanske stats kredittverdighet. I så fall blir det intet børskrakk med det første.
- Dette er også en verden hvor amerikansk, japansk og europeisk industri stadig vil tape terreng til sine kinesiske konkurrenter.
- En verden hvor også antall industriarbeidsplasser i vesten gradvis forvitrer.
- En verden hvor også vestlige forsvarssjefer kommer til å bli stadig mer bekymret for om vesten har industribase stor nok til å føre en langvarig krig mot Kina.
Det er i siste instans en verden med en slags terrorbalanse i finans og handel mellom USA og Kina. Kina må vite at de risikerer et kraftig økonomisk tilbakeslag hvis de fører verden ut i en forødende ny storkrig. Skulle så skje, må vi regne med å tape på mye av våre finansinvesteringer i de krigførende land. Norge vil bli bedt om å hjelpe til med økonomisk støtte til alle krigsherjede land, samt alle de som får statsfinansielle vansker.
Det synes åpenbart for meg at Norge da må prøve å søke å investere der våre sparemidler skjermes for de verste angrep. Noen idéer:
–Kanskje er aksjemarkedet sikrere enn amerikanske, taiwanesiske og kinesiske statsobligasjoner?
–Kanskje bør vi dele ut biter av Oljefondet til befolkningen, slik at sparepengene våre ikke blir et så fristende mål for utenlandske statsmakter der de sitter i en svær klump i Oljefondet.
–Kanskje kunne vi bruke valuta til å ansette utenlandske gjestarbeidere til å foreta en real opprustning av jernbane, veier og kloakkanlegg i Norge?
Det er som den gamle oljemilliardær John Paul Getty sa det:
Penger er som kumøkk, Samles de i en pott stinker det, mens det gjør mye godt hvis det spres utover alskens produktive formål i gamlelandet!
I sum må Norge som alltid tilpasse seg turbulensen i verden! Slik våre forfedre mestret med vekslende hell.
Norges Bank må sikre stabile rente-, kreditt- og valutamarkeder ved å justere rentene i samme retning, om enn ikke i samme omfang, som USA gjør. Med Stephen Miran ved roret i Den amerikanske sentralbank kan det da bli vesentlig flere rentekutt enn Norges Bank spår i sin siste konjunkturrapport.
I siste instans er det verdt å stoppe opp og spørre seg hva poenget er med å føre en selvstendig pengepolitikk. Det i samme åndedrag som en kan spørre seg hvorfor vi fører en selvstendig Afrika-, Midt-Østen- og Afghanistanspolitikk. Det må da være mye å hente å innordne seg våre alliertes innsatser.
Og for pengepolitikken betyr det å ta i bruk Euro, istedetfor det å ha en egen valuta som ingen aner hvor går.
Det betyr ikke at Norge bør bli medlem av EU med det første. Her må de finansielle forpliktelsene ryddes opp i før vi eventuelt går inn i et evigvarende, forpliktende og irreversibelt ekteskap.