For få år tilbake virket det som om verdensøkonomien var i en harmonisk balanse. USA importerte netto enorme mengder varer fra hele verden, og slapp å betale for seg all den tid eksportlandene var storfornøyd med å øke sine svulmende beholdninger av amerikanske gjeldsbrev. En perfekt symbiose mellom fattige land som trengte eksport, og USA som uten problemer kunne sette seg i stadig dypere gjeld.
Denne balanse var aldri under press fra markedene, men fra vestlige fagforeninger, som ikke ville miste industriarbeidsplasser, fra generaler som så at et stadig mer aggressivt Kina bygde opp sin industri ved hjelp sin gigantiske industri, og fra politikere som Trump.
Hvilket leder til en bredere forståelser av balanser. Når en diskuterer utenrikshandel, kan en ikke bare se på balansene mellom land, men også hva eksport/import gjør med innenlandske forhold. Så nå er vi på vei bort fra den gamle ‘Modus Vivendi’ (måte å leve sammen på), over til nye ukjente likevekter.
I kinesisk filosofi så er begrepet Tao sentralt. Mennesker som går godt sammen er ikke like, men utfyller hverandre. Naturen er i balanse når vi tar innover oss at alt avhenger av alt. For et menneske, et lokalsamfunn eller en nasjon er utfordringen å finne den ‘smale sti’ hvor livgivende balanser opprettholdes. Man må finne ditto partnere, som ikke er like deg selv, men som utfyller hverandre, slik at det blir en harmonisk helhet.
Nå kunne stormaktene USA og Kina ha valgt hver sine stier, hvis de som systemer var lukkede og uavhengig av hverandre. Dessverre for de mest aggressive nasjonalister er ikke dette tilfellet. Deres skjebner er bundet sammen da de mest verdifulle selskapene på Wall Street er helt avhengige av å kunne produsere og selge sine varer i Kina. Kineserne er på sin side helt avhengige av å kunne selge sine industrivarer til vestlige land skal en unngå at dagens overproduksjon og innenlandske deflasjon forverres. I en viss forstand kan en si at selv etter at både USA og Kina har tatt til orde for å bryte opp sitt avhengighetsforhold så er de fortsatt like avhengig av hverandre som før. De vil for alltid ha et skjebnefellesskap.
Riktignok har samhandelen mellom de to land blitt mindre viktig etter hvert som tollkrigene har tiltatt i styrke, men indirekte er kineserne blitt gradvis mer avhengige av at USA suger til seg enorme mengder varer fra hele verden fordi innenlandsøkonomien sliter. Kinesisk industri sliter med fallende priser for tredje året på rad. Kun enorme og raskt økende statlige finansielle underskudd holder veksten såpass oppe at arbeidsledigheten ikke tar helt av. Afrikanske og asiatiske eksportinntekter fra salg til USA er også viktige for Kina, da de i sin tur kan brukes på kjøp av kinesiske varer. Og i Kina er deflasjon, fallende boligpriser og overskudd av industrivarer alltids en kilde til sosial uro.
Også innenlands i USA merker man tollkrigene. MAGA-velgerne til Trump er ofte fattige, hvite amerikanere som er storforbrukere av billigvarer fra Kina. Tollkrigene gir spesielt denne gruppen en redusert levestandard, dårligere helsetilbud og færre arbeidsplasser. Skulle amerikanerne kutte videre i sine innkjøp fra Kina ville alle disse negative utviklingstrekk forverres.
I gårsdagens blogg nevnte jeg Triffin-dilemmaet hvor et land med en suveren sterk valuta også må regne med importoverskudd som over tid undergraver den sterke valutas stilling. Her hadde Triffin den amerikanske dollaren i tankene.
Men kineserne har i dag tatt franskmennenes posisjon ( Ikke Keynes og Triffins dilemma) ved å si at amerikansk overforbruk er problemet. Det er en ‘uhyrlig urett’ at dollaren har en så sterk posisjon som det har. Den kinesiske yuan burde i hvert fall delvis erstatte dollarens sentrale stilling i verdensøkonomien. Men kineserne kan komme til å angre på hva de ønsker seg. Hvis yuanen overtar dollarens stilling, vil den måtte bli så sterk at Kina også skaper et handelsunderskudd som er stort nok til å generere nok yuan til at alle i verden får sine ønskede mengder med kinesisk valuta, da den blir viktig for verdens sentralbankreserver. Og det absolutt siste kinesisk industri trenger nå er et bortfall av avsetningsmuligheter ute og økt import.
Men overordnet i Tao er fred. Verdensfred, og fred med sine naboer. Fred som er truet. I disse dager brygger det opp til krig i Taiwan-stredet. Skulle Kina gå til angrep, er det gode sjanser for at de vinner krigen, men at de vil destabilisere både verdensøkonomien og sine egne lokalsamfunn.
Grunnmuren til alle krigslystne ledere er deres statsfinanser. Det å føre krig krever enorme utgifter. Med lite fortjeneste å hente kan kriger bli ruinerende for selv rike nasjonalstater, spesielt om de varer lengre enn krigsherrene tror i det de roper: Angrip!
Både USA og Kina plages av så svake statsfinanser, med tilhørende gigantiske løpende budsjettunderskudd, at en ny storkrig kan ha ruinerende effekt. Også bokholderiet har sin Tao, og etter en kostbar krig kan det gå flere generasjoner før balanser i statsregnskapene nok en gang blir sunne.
En krig, med sine følgeeffekter, vil ha sine egne ringvirkninger i kinesisk samfunnsliv, handel og industri. I klartekst vil verden bruke lang tid på å komme til hektene igjen etter en krig i Taiwan, som fort kan spre seg til andre geografiske områder.
Et nytt toppmøte mellom presidentene i Kina og USA er på trappene. Det er godt nytt for verden at disse to møtes, for der det er uro dem imellom, forstyrres også alle andre folkeslags særegne Tao. Full konflikt mellom disse stormaktene kan gi verdensøkonomien en depresjon, med tilhørende kollaps i råvarepriser.
For Norges del kan utenriksbalansene forverres, men også innenlands kan det bli stor uro. Oljenæringene er store, men geografisk konsentrerte. Her kan det bli ille. Oslo derimot har nesten ikke industri igjen. Sentraliseringen av befolkningen vår til områdene rundt Oslo-fjorden vil tilta.
Men kriger varer ikke evig. Balanse innenlands, i finansene, og i geopolitikken, vil før eller siden gjenopprettes. Balanser hvor det nok blir lavere levestandard i både USA og Kina enn man har i dag.
Uansett så slipper ikke amerikanerne og kineserne unna sitt avhengighetsforhold. Det blir ikke stabilt gode tider i deres lokalsamfunn, i storbyene, i deres finanser eller i forholdet dem imellom før de finner sin stabile Modus Vivendi. En måte å leve sammen på som gjør at både innenlandske forhold og balansene stormaktene imellom finner sin Tao.