Rart å tenke på i dag, men franskmennene var en gang i tiden et foregangsland for sunne statsfinanser. Den driftige Jean Baptiste Colbert (1618-83) sto for streng styring av statsfinansene, og en handelspolitikk med hovedmål å maksimere overskuddet på utenriksøkonomien. I mangt og meget forsøkte han å fornye og effektivisere det franske samfunn, med det ultimate mål om å gjøre det franske imperiet til verdens sterkeste militære makt.
Etter hans død tok det ikke mer enn én generasjon med feilslåtte militære eventyr og ekstravagant sløsing av hoffet ved Versaille til å ruinere den franske stat. En finansiell tristesse som først kom for en dag ved ‘Solkongen’ Ludvig 14. sin død i 1715. Med et barn som kongsemne, ble Frankrike da administrasjonsstyrt. Den skotske rådgiveren til datidens franske regent, finansgeniet John Law, forsøkte, men feilet, å rette opp statsfinansene i 1720. Frankrike gikk deretter i frø.
Hundre år senere skulle Napoleon klage over hvordan de svake statsfinansene var en hemsko for hans La grande armée. Og på 1900-tallet bidro to verdenskriger til nok en gang å ruinere Frankrike.
Men Bretton Woods årene ble gyldne år også for fransk næringsliv. Årene 1945-75 fikk det berettigede tilnavnet ‘Les Trente Gloriuses’, med sterk økonomisk vekst og gode statsfinanser.
Imidlertid tok veksteventyret slutt på midten av 1970-tallet. Stort sett har Frankrike hatt betydelige statlige budsjettunderskudd siden den gang. Nå kritiseres de for å gjøre akkurat det samme som De Gaulle anklaget amerikanerne å gjøre i Bretton Woods-årene, nemlig å leve over evne takket være fri tilgang til seddelpressen. Men altså ikke ved at franskmennene rår over en verdensvaluta, men ved at de utnytter smutthull i EUs rammeverk til å låne opp langt mer i euro enn sunt er. Langt mer enn regelverket tilsier at de har lov til.
Problemet for EU er at de ikke har noen mulighet til å tvinge frem en edruelig finanspolitikk i Paris. En kan heller ikke true franskmennene med utkastelse, slik man gjorde med grekerne for få år tilbake. Dermed blir europeisk økonomi satt i fare av det fallerte franske imperiums elendige finanser.
Storbritannia er et annet fallert imperium som sliter med sin kredittverdighet. BREXIT i 2016 ser i ettertid ut til å være det nasjonalistiske grep britene rett og slett ikke hadde råd til. Det gamle finanssentrum London lever fortsatt i beste velgående, men klarer ikke lenger å sikre store nok statsinntekter til å bære landets utenriksøkonomi eller statsfinanser.
Felles for USA, EU og Storbritannia er at alle deres solvensproblemer ville vært mindre hvis de tillot høyere inflasjon. Enten ved eksplisitt å løfte målene de har for prisvekst, eller ved å love 2 prosent inflasjon, men styre mot en inflasjon på 3 til 4 prosent. Ingen sentralbanksjef har havnet i fengsel for å bomme på inflasjonen. Selv når så skjer hele tiden og gjøres med vilje.
Denne vri på inflasjonsstyringen kalles for ‘fiskal dominans’, en situasjon hvor hensynet til statsfinansene trumfer bekymringene folk måtte ha til prisvekst og arbeidsledighet.
Nå kan ikke Frankrike foreslå noe slikt over sine europeiske partnere, men kan i realiteten tvinge det frem ved å vanskjøtte sine statsfinanser såpass at det å senke rentene i Den europeiske sentralbanken (ESB) i en situasjon med inflasjon over målet ansees av de fleste europeere for å være den mest farbare vei ut av en gryende statsfinansiell krise. Nå rynker de fleste økonomer på nesen av slikt, men det er lite empiri som tilsier at milde inflasjonsbølger er til plage for en moderne økonomi. I hvert fall hvis inflatoriske perioder utnyttes til å restrukturere økonomien på en fornuftig måte.
Ved NATO-toppmøtet i juni ble medlemslandene enige om å løfte sine forsvarsbudsjett til å nå hele 5 prosent av BNP. Den eneste måten disse landene kan finansiere et slikt løft med dagens inflasjonsmål er å kutte i pensjoner og trygder. Alt annet blir for smått. Tiden vil vise om det lar seg gjøre. Men det blir lettere å bruke mer på forsvar hvis inflasjonsmålet økes.
Men kanskje bidrar de statsfinansielle utfordringene i USA, Kina og Europa til noe positivt?
De vestlige land og Kina har ikke statsfinanser til å bære de ekstraordinære kostnader og bortfall av inntekter som en utvidet krig i Ukraina eller en storkrig i Taiwan stredet ville innebære. Det burde avskrekke de fleste statsledere til å innlede seg på militære eventyr.
Skulle tredje verdenskrig bryte ut, vil nok mange statsobligasjoner måtte skrives ned i verdi. Potensielle verditap for nordmenn, som jo er kreditorer til alle vestlige land. Norge kan unngå å delta i krig, men ikke unngå alle dets negative virkninger.
Vi har vært her før. I 1904 ble Statens reservefond opprettet, med investeringer i tyske, franske og britiske statsobligasjoner som falt kraftig i verdi som følge av første verdenskrig (1914-18). Etter enorme tap ble da også fondet avviklet i 1925.
Det høres ille ut for Norge som kreditornasjon å måtte akseptere at våre obligasjonsverdiers reelle verdi uthules av vedvarende høy inflasjon. Alternativet, med høye renter for å kneble inflasjon til lave nivåer, er at faren for statsfinansiell kollaps øker.
Livet har aldri vært lett for kreditorer.