Siden suksessen til John Maynard Keynes ‘ The Economic Consequences of the Peace’ i 1919, har økonomer forsøkt å skrive dypsindige analyser av de langsiktige virkningene en fredsavtale kan ha.
Så også jeg der jeg forleden prøvde å si noe om de langsiktige virkninger av en fred i Ukraina. En fred som lar venter på seg, men som, når den kommer, vil nok ha noe av den samme effekt som freden i 1918:
Deflatoriske effekter ved at krigsutgifter går ned (redusert etterspørsel i makro) og soldater vender tilbake fra fronten (økt tilbud) i håp om annet arbeid. Utenrikshandelen vil flyte friere enn før da gamle, mer effektive transportruter åpnes opp.
Og det er noe liknende som vil skje med Trumps plan for Gaza. Nå som Hezbollah og dets sponsor Iran er desimerte, og Hamas får en underdanig rolle på Gaza, vil det bli lettere å drive med handel i hele Midt-Østen. Utgifter til forsvar kan reduseres, noe som for araberstatene også blir nødvendig da en langvarig fred trolig vil redusere alle risikopremier på oljeprodukter, drive oljeprisen ned, og i siste instans tvinge frem innstramninger i de arabiske lands offentlige utgifter.
Faller oljeprisene mye kan det også svekke Russlands økonomiske evne til å føre krig, og dermed hjelpe på fredsarbeidet i Moskva.
For Norge, og spesielt for Arbeiderpartiet, blir det spennende å se om de nå ser sin mulighet til en ærefull retrett fra en konflikt vi i bunn og grunn ikke har noe med å gjøre. Det burde være fullt mulig å erklære SEIER (Hurra!) for årelangt fredsarbeid og nå vende nesen hjem. Det er jo tragikomisk å se hvor ivrige ledende sosialdemokrater har vært i å reise vekk fra Norge samtidig som de hunses ut av gamle bastioner som Lom og Skjåk på grunn av sviktende oppmerksomhet og støtte. Nå kan heller den nye regjeringen bygge sitt eget Jerusalem i fjellheimen.
Det gryr en ny debatt om distriktspolitikk samtidig som freden legger seg over Midt-Østens mange slagmarker. Senterpartiet vil oppløse Helseforetakene og gi rikspolitikere større mulighet til å fordele helsetilbudet rundt omkring i Norge.
Før denne debatt tas bør en ha en realistisk samtale om fremtidens regionspolitikk. Norge har store demografiske utfordringer hvor de største er å finne i distriktene. På 1960-tallet hadde vi Fraflyttingstilskudd på mer enn en årslønn for å rasjonalisere kommunestrukturen. Noe liknede bør vi tenke på for Norge i fremtiden. Si én drøy million kroner på labben hvis du flytter vekk fra bygder og grender som uansett er dødsømte, til hvor enn vi måtte ønske å samle det som blir igjen av befolkningen i distriktene etter at skjebnen har tatt sitt.
Her har virkelig Arbeiderpartiet noe å ta fatt i. Gaza har vært igjennom en grusom krig med forferdelige lidelser for lokalbefolkningen, men de langsiktige prognosene for samfunnet der har alltid vært gode gitt områdets overskudd av barn. Her hjemme lever mange i distriktene i sus og dus, men deres boområder forvitrer og vil før eller senere bli borte.
Og der vi egentlig aldri har hatt noe å bestille i fremmede, fjerne himmelstrøk er det bare Arbeiderpartiet som kan frelse oss her hjemme ved å bygge et eller flere Jerusalem der partiet måtte ønske.
Selv der hvor Arbeiderpartiets lokallag er lagt ned drømmer de om sitt Jerusalem.