“In Europe we were slaves, in Asia we shall be masters” , Fjodor Dostojevski
Jeg ble aldri den samme etter å ha lest ‘Forbrytelse og straff’ og ‘Brødrene Karamasov’. Slikt bør ha 21-års grense. Dostojevski er sterk kost. Men essensiell lesning er det, også for utenriksdepartements mange briljante hoder.
Min fars fulle navn var Knut Johan Michaloff Andreassen. Det fordi vi har russiske aner. Nei Putin, vi kom ikke fra Romanovene. Etter all sannsynlighet var vi leilendinger på vandring fra Russland over dagens Finnmark og ned til Nordlands vakre bygder. Vårt mest berømte familiemedlem er den nordnorske maleren Michaloff Wigdehl (1856-1921). Litt som mine skriverier er maleriene hans verk for spesielt interesserte.
Det starter med Moskva på 1500-tallet som føler seg kallet for å være Det tredje Rom, etter Konstantinopels fall i 1453. En hellig status som Romanovene forsøkte å holde i hevd med vekslende hell før de ble tatt livet av under revolusjonen i 1917.
Russland har alltid hatt en ustabil plass mellom Europa og Asia. Peter den Store og hans etterfølgere følte seg aldri helt hjemme, eller i paritet, med europeisk adel. Slik fant de et skjebnefellesskap med amerikanerne. Både russere og amerikanere (og da spesielt MAGA-gjengen) føler ofte en forakt for europeiske verdier, drevet frem av dårlig skjulte mindreverdighetskomplekser.
Putin følger samme mønster i sin blanding av forakt for, og tilbedelse av, vestlige verdier. Som etterretningsagent for KGB i Øst-Tyskland på 1980-tallet var han visstnok kontaktoffiser for terroristorganisasjonen Bader-Meinhoff, som han ba stjele HIFI-høytalere til eget bruk. Da han kom tilbake til et kollapsende Sovjet Union var han med i gruppen av tidligere KGB-offiserer som tok kontroll over mye av landets valutareserver. På begynnelsen av 1990-tallet allierte han seg med Leningrads mektige mafia. En nyttig alliert i kommende brutale maktkamper, som han holdt seg inne med til langt ut på 2000-tallet.
Etter å ha blitt utpekt som arvtager av President Yeltsin, ble han president i 2000. Ved å systematisk undergrave demokratiske krefter og prosesser fikk han stadig større makt over det fragmenterte russiske imperiet. Det som var igjen. etter at Sovjetunionen ble splittet i 15 republikker, hadde fortsatt mange ulike folkeslag i seg. Grupper som undertrykkes den dag i dag av Stor-russeren.
Etter at Kina ble med i WTO i 2001 fikk kineserne en industriell revolusjon som verden aldri har sett maken til, med en global prisvekst på mange typer råvarer som resultat. Gode tider for økonomien ga den stadig mer autoritære Putin finansiell handlefrihet til å gjenoppbygge Russlands militære styrker.
Ukraina krigen i 2014 økte spenningene mot omverden, hvorpå Russland ble stadig mer innesluttet, med forfølgelse av alt som kunne smake av opposisjonelle krefter. En prosess som akselererte ytterligere etter invasjonen av Ukraina i februar 2022.
Jeg stusset litt over Jens Stoltenbergs kommentarer før invasjonen av Ukraina i februar 2022. Han gikk virkelig langt i latterliggjøre Russlands økonomi og samfunnsliv. Tok den helt ut. Kanskje spilte det ingen rolle, men det bidro ikke til å dempe Putins sinne. Ei heller bidro Torbjørn Jaglands stadig mer desperate forsvar av Putins aggresjon til fred.
Noe av den samme feil gjør dagens norske regjering med Donald Trump. Jevn kritikk av Trump, aldri ros, med ‘fredsutpill’ her og der som er ment å terge amerikanerne. Det er virkelig ikke godt å si hva dette er godt for. Det er en ærlig sak å hate Trump og alt han står for. Men det er norske interesser som må være hovedanliggende for vår utenrikspolitikk. Jeg foreslår ikke at Norge skal gi avkall på hevdvunne prinsipper, og gå på akkord med våre verdier. Bare at vi må kjenne vår rolle i dette store russiske drama. Og det er trolig en passiv rolle hvor vi prøver å beskytte vårt samfunn best mulig.
Etter tre år med krig begynner den økonomiske krisen i Russland å bli merkbar. Krigen ble startet med profesjonelle soldater, fortsatte siden med purunge rekrutter, før man åpnet fengslene, og til slutt engasjerte utlendinger i hovedsak Nord-Koreanere. Det skal godt gjøres å holde dette laget samlet over tid. I juni i år varslet da også Putin at militærutgiftene måtte ned det neste året. Et kraftig oljeprisfall svir, og verre kan det bli hvis verdensøkonomien faller ned i en dyp og langvarig lavkonjunktur. Derfor kan det godt være at Putin er villige til å fire på sine krav før vinteren setter inn. Om 6 måneder er trolig hans relative styrke svekket.
Mandagens møte i Det hvite hus var ingen ‘tynn suppe’, men en imponerende samling av den frie verdens ledere under myndig ledelse av Donald Trump. En skal også legge merke til at Trump gjør alt han kan for å vise Putin respekt og ære. En klok strategi. Her er en god analyse av hvor vi står.
Mitt tips er at dette går veien. Ukraina-krigen er på vei til å ebbe ut. Nå står kampen om freden.
Og som Dostojevski sa, så blir det ikke lett å få Russland tilbake i folden av vestlige samfunn med liberale verdier. Kanskje er det for mye forlangt? Vi får vel bare erkjenne at Russland med sine 140 millioner mennesker spredt over mange tidssoner aldri kan bli en integrert del av Europa.
På slutten av romanen, ved en begravelse, roper barna ‘Hurrah for Karamazov’. Min store helt Alyosha føler at hans indre liv er styrket av å ha holdt fast på sine verdier gjennom opprør, drap og død av sin egen bror. En fin tanke der en lar seg dagdrømme om eldgamle russiske landskap, mens vi alle håper på det beste resultat for det ukrainske og det russiske folk