I 1973, da inflasjonen i Japan tok helt av, spøkte den japanske sentralbanksjefen med at sentralbanken kanskje ikke hadde nok papir til å trykke opp de nødvendige pengesedlene til å holde tritt med de løpske prisene. Forskrekkede husmødre, som husket godt rasjonering, sult, og mangel på så mye i de første etterkrigsårene, stormet da av gårde til nærbutikkene sine for å hamstre dopapir. Forøvrig en påminning om at sentralbanksjefer skal være forsiktige med å spøke.
Frykten for mangel på toalettpapir ble etter hvert en global affære. Julen 1973 var det ikke alle som fikk tørket seg bak! Etter denne episoden holdt redselen for å gå tom for dopapir seg i befolkningene verden rundt. Etter denne episoden hamstres det hver gang det er krise, krig eller pandemi.
På samme måte har sentralbankene i alle år fryktet mangel på valuta. Det å ha tomme sentralbankhvelv i en krise, og derfor måtte låne i dyre dommer på internasjonale markeder samtidig som ens egen økonomi ramlet ned i resesjon (eller verre) var det ultimate skrekkscenario for sentralbanksjefer.
Dette leder naturlig nok til at land sparer mye. Til dømes Norge sparer både i form av realinvesteringer, som bygg, bolig og infrastruktur, men også i form av kontanter. Sedler som i sin helhet investeres ute. Ja, de må det.
Driftsbalansen mot utlandet er de dollarene, yenene og euroene med mer som vi ikke klarte å ta i bruk i et gitt år. De MÅ investeres i verdipapirer eller utenlandsk eiendom. Som nevnt så har verdien av disse midlene som vi sparer i utlandet eksplodert i verdi, men vi setter også stadig mer av dem i form av nye friske penger. Av figuren ser vi at avsetningene til utenlandske investeringer (fra ubrukte valutainntekter) aldri har vært så høye som i Stortingsperioden 2021-25. I løpende priser sparte vi opp da like mye som i årene 1981-2013.
Amerikanerne derimot sparer fint lite og kjører med gigantiske underskudd i utenrikshandelen. Til tross for at de sparer lite i målbare former blomstrer USAs høyteknologiske industrier fordi de investerer så tungt i humankapital, har enorme markeder som gir stordriftsfordeler, og fordi de handler med andre land på gunstige vilkår.
Før Trump levde vi et regime hvor verdensledere overalt var såre fornøyd med tingenes tilstand. USA blomstret med langt høyere BNP-vekst enn europeiske land, men hadde betydelige underskudd i sin utenrikshandel. Noe som lett lot seg finansiere da utlendinger hadde en glupsk appetitt på amerikanske gjeldsbrev, aksjer og eiendommer. Alt var fryd og gammen. Norge hadde gleden av å sette av hundrevis av milliarder av kroner per år på private og offentlige fond i utlandet. Det er denne verden norske eliter tror fortsatt eksisterer.
Men nei, verden ble endret da Donald Trump kom til makten. Nå skal land som har for høye handelsoverskudd straffes. Det er derfor ikke noe vits i å prøve å øke eksporten til USA da vi bare får økte tollsatser i retur. Stor skade kan gjøres hvis vi utvikler statsfinansierte, småkorrupte og underskudds plagede industrisatsinger som resulterer i at dagens friske, private og lønnsomme industri får økte tollsatser på sin fornuftige eksport til amerikanerne.
En må nesten begynne å tenke på at verdenshandelen beveger seg i retning av eksportkvoter hvor land ikke kan regne med å kunne holde så store handelsoverskudd som de måtte ønske seg.
Målet med all eksport er å skaffe inntekter til import av varer og tjenester. Men som med toalettpapir er frykten stor for å gå tom for valuta stor i nær sagt alle land – unntatt USA. Og her hjemme er vi nesten paranoide der vi desperat ønsker oss mer valuta selv om vi svømmer i dollar. Selv med et Oljefond motsvarende 20 000 milliarder kroner er alle enige om at Norge bør satse på vedvarende gigantiske overskudd på handelsbalansen
En kan imidlertid komme til et punkt hvor en sier at nok er nok, enten det gjelder valuta eller dopapir. Selv frykter jeg ikke mangel på toalettpapir da jeg har hatt en datter som har drevet med idrett i alle år. Det innebærer at en kjøper toalett- og tørkepapir i enorme mengder hvert år. Nå har jeg nok dasspapir til å tørke meg bak resten av livet – selv om jeg skulle bli 100-år gammel!
Og det er litt sånn nordmenn må tenke våre valutainntekter. Vi har nok nå. Får jeg min pro-ratiske del av Oljefondet utbetalt i en skoeske med pent brukte dollarsedler, uten serienummer i rekkefølge, så holder det i hvert fall for meg.
Det velgerne ikke skjønner er hvorfor ikke disse dollarene kan brukes til å ruste opp skoler og gi oss alle skatteletter. De bare ligger jo der.
Men problemet er nettopp at de er i utlandet og kan kun brukes til utenlandske innkjøp. Tar vi dem hjem så må vi veksles om til kroner for å kunne tas i bruk, med fare for at vi får økt inflasjon. I hvert fall hvis vi er nær full sysselsetting.
Et eksempel fra fotball illustrerer utfordringen. Sett at vi har en fotballiga hvor alle landets fotballspillere er med, som 10 lag med til sammen 110 spillere. Så ønsker staten å legge til et nytt lag, uten at flere nordmenn er tilgjengelig. Det nye laget får masse penger fra det offentlige til å komme i gang og bruker disse til å kjøpe opp spillere fra de andre lag. Lønningene i alle lag går i taket. Men de andre lagene står nå i beit for nye spillere da en ikke kan få til 11 lag med 110 spillere. Lagene tigger og ber om å få importere noen billige spillere fra utlandet da de ikke har råd til å by over den statsfinansierte satsingen. Etter mye om og men, får de lov til å importere til sammen 11 spillere slik at alle lag kan stille fulltallige til premierestart.
Slik fungerer mye av arbeidslivet, også innenfor offentlig sektor. Vi må bruke av valutasedlene for å hente utenlandske sveisere, slaktere, sykepleiere og ingeniører til det høye nord. Alternativt kan vi bruke dollarhaugene til å kjøpe alskens tjenester i andre land der det er ledige senger, og arbeidsledige varme hender. Ellers klarer vi ikke øke velferden uten at andre norske næringer blir skadelidende ved at de tappes for arbeidskraft.
I valgåret 2025 er det på tide at Norge satser på å bedre livet til alle hardt prøvede nordmenn. Noe av grunnen til at handelsoverskuddet ble så stort i denne Storingsperioden er at vi har sett uante lidelser i arbeiderfamilier. Nå kan vi bedre deres inntekter, deres boliger, deres veier, vår jernbane og kystens havner. Skolene og aldershjem kan rustes opp, og vi kan ansette nok politifolk/vektere til at det nok en gang blir trygt å gå i gatene. Gjerne ved å ta i bruk utenlandsk arbeidskraft. Så får heller handelsbalansen lide.
Så kanskje en måte å blidgjøre Trump på er å kjøpe helsetjenester, fengselssenger og utdanningsplasser i USA? Bruke en neve dollar!
Og hvem vet? Hvis driftsbalansen skrumper nok inn, så kanskje slipper vi unna med lavere tollsats for eksport. Lavere tollsatser på alle de fornuftige varene vi eksporterer til USA enn det vi sliter med i dag.