Det var en gang to mennesker på kloden. Den ene eide alt, den andre intet. Sistnevnte var imidlertid villig til å jobbe mot betaling, noe rikingen gladelig gikk med på. Med sine store midler kunne han sette seg under en palme, spise drikke og synge Kum Baja dagen lang, mens den andre jobbet. Med årene ble han gradvis fattigere før han til slutt var fullstendig pengelens. Da måtte han gå til sin arbeider og spørre om almisser eller om han nå kunne få jobbe for han som tidligere var fattig, men som nå eide alt. Og snipp, snapp, snute der var rikingens eventyr ute. Fra nå av var han slave for sin medborger som hadde overtatt alle pengene.
Jeg tenker ofte på dette eventyret når jeg skal prøve å forstå Trumps politikk. Når Sveits har et stort handelsoverskudd mot USA ‘stjeler’ de amerikansk velstand, ifølge Trump. Helt i tråd med eventyret ovenfor, hvor handel er et nullsumspill. Vi har vært her før. På 1600- og 1700-tallet var hovedformålet med å holde store overskudd i utenrikshandelen det å kunne føre krig. Bank of England ble etablert i 1694 med det eksplisitte formålet å kunne finansiere den engelske hær.
Etter første verdenskrig var denne evne til å føre krig i Europa redusert for en staket stund, da de krigførende europeiske stormakter satte seg i dyp gjeld til amerikanere som ikke hadde noe appetitt på europeiske konflikter. En gjeld som ble dypere etter at europeerne hadde fått kriget seg ferdig i 1945.
Etter annen verdenskrig var USA verdens riking med om lag halvparten av verdens BNP og to tredjedeler av dets gullreserver. Det var nå også duket for et nytt system for verdenshandel og global finans. Mye av det som skjer i dag på den internasjonale arena henger sammen med avgjørelser som ble tatt på denne tid.
De første spadetak i arbeidet med å danne et nytt internasjonalt betalingssystem kom allerede på midten av 1930-tallet da den amerikanske president egenhendig først konfiskerte rikfolks gullbeholdninger, deretter devaluerte dollaren som jo var myntenheten de rike fikk i retur for sitt edle metall. Men internasjonal finans hadde han ikke greie på. Han kommenterte i ettertid at hans inntrykk av Keynes etter deres første (og eneste) møte var at Keynes ikke var annet enn en ‘Mystic’, eller sjaman om du vil.
Men den samme Keynes skulle bli sentral i arbeidet med å planlegge et nytt globalt betalingssystem, hvor han foreslo at alle land måtte holde sin utenrikshandel i balanse. Et overvåkningsorgan, med noen få ansatte: The International Monetary Fund, skulle kontrollere eksport og import mellom land og alltid sørge for at de var noenlunde i balanse.
Amerikanerne vill ha noe langt mer ambisiøst, men da også med dollaren som en god nok erstatning for gull. Der andre land alltid måtte finne eksportvarer for å betale for sin import, kunne USA gi blaffen i sin handelsbalanse og bare trykke opp det antall dollar som til enhver tid trengtes for å skaffe seg fransk parfyme, tyske biler og belgisk sjokolade med mer.
Franskmennene var forbannet på dette, og sa mange år senere at det var en uhyrlig urett som var begått ved Bretton Woods. USA fikk lov til å leve over evne, mens alle andre land ble tvunget til å holde i sum like store handelsoverskudd som det amerikanerne tillot seg av restanser.
Motstykket til at industrivarer flommet til USA fra resten av verden ble imidlertid at amerikanerne neglisjerte sin egen industri. I de nær 80 år siden BW- avtalen ble implementert har USA ikke bare opparbeidet seg en enorm utenlandsgjeld, men sett at industrien har svunnet hen.
Og nå som Kina truer med storkrig i Taiwan-stredet, frykter amerikanerne at de har for lite industri til å mote og overvinne kinesiske angrepsstyrker.
Rett før han døde, samlet Keynes sine kollegaer, eller disipler, rundt seg for en siste prat om økonomi. Temaet var nettopp BW-avtalen. Én spurte den store økonom, som satt med et pledd over seg i ørelappstolen foran peisen, om ikke han, som en av fedrene til BW-prosjektet var skuffet over at amerikanerne utnyttet sin makt så grovt.
Jo, sa Keynes. Men på en annen måte enn Charles de Gaulle og andre franskmenn tenkte. USAs evne til å trykke opp så mye dollar de til enhver tid trengte for å dekke sine importbehov kom før eller siden til å bli misbrukt, hvorpå USA ville havne i et uføre med for liten industri og for stor utenlandsgjeld. En prognose som slår til i disse dager, hvor Trump desperat prøver å redusere handelsunderskuddet ved hjelp av tollsatser. Og med et enda mer desperat forsøk på å gjenoppbygge amerikansk industri.
Det stopper ikke der. Nordmenn tenderer til å undervurdere hvor robust, sterk og systematisk ideologien bak Donald Trumps handelspolitikk er. Grunnen til at han har fått gjennomført så mye på det halve året han har sittet som president er at han har mange høyt utdannede, dyktige og erfarne medhjelpere som både lager og gjennomfører hans politikk.
Her finner vi entusiaster for tollsatser også på tidligere års handelsoverskudd. Med andre ord ser de på den del av dagens finansformue som utlendinger måtte ha i USA, som urettmessige. Det kan derfor godt tenkes at det kommer en inntektsskatt på alle finansplasseringer som utlendinger har i USA. Så også på de 10 000 milliarder kroner som Oljefondet til Norge har investert på Wall Street.
Nei, enten du tror på eventyr eller om du tror Keynes fikk rett til slutt med sin spådom om at det dollarbaserte handelssystem måtte bryte sammen, så må du erkjenne at det nå er nye tider for verdensøkonomien.
Og vel så viktig som at tollsatser settes, så er det at de er vilkårlige, og er ikke fastsatt i noe globalt system. Det som mangler nå er en ny internasjonal avtale for global finans og utenrikshandel. Uten noe slikt kan hva som helst skje i årene som kommer.