Nå har vi alle blitt merkantilister, noe Adam Smith kunne advart deg mot å bli. Men i dag ønsker alle folkeslag å bedre sine handelsbalanser.
Norge kjører årlig med noen hundre milliarder kroner i overskudd på vår driftsbalanse. Midler som privat og offentlig sektor bruker på lønnsomme investeringer i utlandet. Hvorpå det blir enda mere midler å investere året etter. Fantastisk.
Men ikke så bra hvis du er en økonom/professor/president som sidestiller utenlandsformue med styrke i stormaktspolitikken. Og det er der Trump står, uten å la seg rikke.
Mange ser på hans motstand mot at USA tar på seg mer utenlandsgjeld som unik, men den har lange tradisjoner. Nixon brøt med Bretton Woods i 1971. Og Ronald Reagan tvang igjennom en amerikansk depresiering av dollaren i japansk og europeisk regning ved Plaza-Accords i 1985.
Imidlertid var det Bretton Woods sin hovedarkitekt Harry Dexter White som oppsummerte Trumps visjon best. Da briten Keynes fortvilet anklagde amerikanerne for å ønske å knuse det britiske imperiet, repliserte bare Dexter White tørt:
– It’s the surplus nations that call the shots!
Storbritannia hadde i 1946 en statsgjeld motsvarende 240 prosent av BNP. USA på sin side satt på to tredjedeler av verdens gullreserver, og sto for halvparten av verdens BNP. Britene hadde ingenting å skulle ha sagt når verdens globale handelssystem skulle utformes.
I disse dager er det mange som trekker sammenligninger mellom oppløpet til Den store depresjonen med sine tariffkriger og Smoot-Hawly tariffene fra 1930, som økonomene den gang heltemodig kjempet en tapende kamp mot.
Men min versjon av hva som skjedde er litt annerledes enn den du leser om i avisene.
Bakgrunnsteppet for ‘De harde tredve-årene’ var et ruinert Europa etter Den store krig (1914-1918), med et urolig Sovjet Union, som først fant mål og retning under despoten Stalin fra 1928 av. USA holdt stram finanspolitikk og lot næringslivet få frie tøyler i disse år. I USA var dette en tid med teknologiske nyvinninger, laissez-faire i den økonomiske politikken og jazz, men altså uten drahjelp fra offentlig sektor. De glade 20-årene ble båret frem av endeløs optimisme finansiert av (etter dagens standarder) uregulerte finansinstitusjoner og uærlige meglere.
Ikke at det hjalp å avsløre kjeltringene. Etter at Charles Ponzis pyramide-liknende fond ble avslørt med store overskrifter i finanspressen, kastet folk bare enda mer penger inn i hans fond, til skyhøye renter med 3- måneders binding. Det sto jo i avisene at Ponzi hadde kontanter til 4 måneders drift!
Den risikoblinde grådigheten til forgjeldete investorer var medvirkende til at børskrakket i 1929 måtte bli så spektakulært som det ble.
Regjeringene var den gang befolket med velmenende sosialdemokrater som ikke evnet å forstå de historiske krefter, med rasende teknologisk innovasjon og de geopolitiske strømmer som kom til å få sine vulkanske utbrudd noen år senere. Sentralbankene var fylt opp med anstendige menn i blådress som var opptatt av pengeverdien, og den helbredende virkning på kropp og sjel av det å holde en stram pengepolitikk.
Og da Depresjonen kom til de britiske øyer valgte den rettskafne, karismatiske folkeforfører, Arbeiderpartilederen Ramsay Mcdonald å tre inn i en samlingsregjering slik at enda mer destruktiv, konservativ økonomisk politikk kunne føres.
Ikke rart i at fascismen ble populær! Og nå i vår tid, hvor sosialdemokrater stort sett er velmenende mennesker, som støtter opp om under næringslivsledere som kan gi dem en jobb når de er ferdig i politikken, uten å hensynta geopolitiske spenninger som truer samfunnet, så er det også naturlig at nasjonalistiske fascister/populister vinner frem.
Keynes var på denne tid en innflytelsesrik økonom, som var satt utenfor det selskap som følge av sine harmdirrende personangrep. En kan si mye positivt om den store økonom, men Keynes var ikke noe tapt talent for diplomatiet.
Men rett fikk han. Allerede i 1924 omtalte han gullstandarden, men sin tilhørende stramme pengepolitikk som a ‘ barbarous relic’. I 1926 kjempet han forgjeves, alene, mot finansminister Winston Churchills rådgivere, som ønsket å revaluere pundet. Depresjonens kvelende grep slapp ikke taket før de store økonomiene forlot gullstandarden alle som en.
Tariffene spilte en mindre rolle opp i det hele. Deres skadevirkninger kunne vært lindret ved å ta i bruk fornuftig økonomisk politikk på andre områder, og da spesielt på pengepolitikken. Så også i dag.
Børsene i USA kollapset fredagskveld denne uken som følge av at Kina annonserte at de går for 34 prosents toll på all amerikansk import. Men USA selger ikke årlig for mer enn 150 milliarder dollar (en halv prosent av amerikansk BNP), og salget går jo ikke i null etter at tariffene er innført. Små tap for BNP-veksten, som lett kan oppveies av skatteletter/rentekutt.
Ut av disse erfaringer får du et sett av ideer for å løse flokene:
For det første må tilliten til verdensøkonomiens fremtidige utvikling bedres. Det er vanskelig å se at dette kan skje uten internasjonalt samarbeid av typen Bretton Woods konferansen, for å avtale tariffer, handelsregler og organisering av finansmarkeder. Rike eksportland som Norge må lære seg å bruke mer penger innenlands, og droppe å øke sine allerede formidable utenlandsinvesteringer i samme tempo som nå.
Land som eksporterer for mye, påfører andre land ulemper i vår merkantilistiske tid. Norges eksportoverskudd har negative eksterne effekter for andre land, som vi på en eller annen måte må regne med å betale for. Enten ved tariffer, ved en sterk appresierende valutakurs, ved gaver, eller ved en direkte avgift på markedsverdien av vår eksport. I siste instans foreslo Keynes i sin tid at land som oppførte seg som Norge, burde få sine utenlandsformuer beslaglagt.
Lærdommen av tariffkrigene på 1930-tallet, som er relevant for dagens beslutningstagere, er at underskuddsland som USA ikke nødvendigvis aksepterer å alltid måtte øke sine underskudd hver gang verdensøkonomien trenger mer vekst. Biden hadde et avslappet forhold til det, men trumpianerne blånekter på at underskuddene skal ese ut. Som Dexter White i 1944, har de sterk tro på den geopolitiske verdi av finansielle muskler.
Roboter, og kunstig intelligens kommer til å erstatte og overflødiggjøre millioner av europeiske arbeidere som driver med enkle arbeidsoppgaver i alle næringer. Disse må få andre arbeidsoppgaver. For å stimulere innenlandsk aktivitet og samtidig berge statsfinansene må Europa da holde ekstremt lave renter for å kunne takle store underskudd på statsbudsjettene. En politikk som kun blir bærekraftig så fremt Europa tillater langt høyere inflasjon enn Den europeiske sentralbanken gjør i dag. Forgjeldete nasjoner kunne hatt godt av at det effektive inflasjonsmålet var 4-5 prosent per år. I mangel av eksportimpulser er det også kanskje den eneste måten mange europeiske land kan opprettholde sine velferdsstater?
Jeg vet hva som kommer til uka. Rop om mer støtte til eksportnæringene våre. Og ivrige politikere fra alle leire vil komme støttende til med fattigfolks milliarder.
Men det er heller innenlands det bør satses nå. Med større satsinger på bolig, hytter, kommuner, helse og omsorg. Det er satsing på skjermede næringer som er den rette medisin i vår tids merkantilistiske æra, hvor eksport har negative ringvirkninger.
Her er en spennende analyse på hva som kan vente oss de neste fire år.