NRKs Debatten i går var en god innføring i Kinas situasjon når det gjelder sosiologiske forhold, men litt lett på aspekter ved internasjonal handel og finans. Og litt for rosenrødt når det gjelder Kinas fremtidsutsikter.
Derfor dette blogginnnlegg.
Men før vi kommer så langt, så må vi si noe om underliggende produksjonsforhold. Kina har en av verdens raskest aldrende befolkninger. Dets yrkesbefolkning faller nå med 3-4 millioner mennesker i året. Uten større og mer omfattende pensjonsreformer hvor folk tvinges til å stå lenger i jobb, vil dette fallet raskt tilta i styrke. Yrkesbefolkningen kan falle til 250 millioner i år 2100, en nedgang på en halv milliard mennesker.
Dets BNP-vekst er i disse dager i stor grad illusorisk velstand, da det støttes opp av ulønnsomme investeringer i infrastruktur med mer. Dette kommunistiske landet, med overkapasitet og deflasjon i sin innenlandske økonomi, holdes i live i hovedsak ved eksport. Med et handelsoverskudd som varierer mellom 5 og 10 prosent av BNP. En enorm finansiell byrde for resten av verdensøkonomien å bære.
Handelskrigen, med tollsatser på eksport til USA på 145 prosent, ødelegger denne eksportledete modell. Derfor er det maktpåliggende å få vekst i Kinas innenlandske etterspørsel. Dette er lettere sagt enn gjort, da boligmarkedene, som er de fleste kineseres viktigste sparebøsse, fortsetter å slite med vedvarende prisfall til tross for at myndighetene i fjor lanserte en rekke tiltak (inklusive rentekutt) for å understøtte boligprisene.
Og en handelskrig vil øke pessimismen i den kinesiske yrkesbefolkningen ytterligere.
I et lavrente-regime, med store tap på utlån til eiendom, er banksektoren svært så skjør. Derfor har de fire store bankene nylig fått tilført 750 milliarder kroner i ny egenkapital. Det høres mye ut, men utgjør ikke mer enn 2-3 milliarder kroner omregnet til norske forhold. Mer må til.
Derfor trenger kinesisk økonomi massive stimuli for å hindre utvikling av en nedadgående spiral. Noe som burde være en enkel sak å finansiere, da motstykket til den lave tilbøyeligheten til å forbruke, er en høy sparerate i husholdningssektoren. Husholdningene betaler ned på sine lån på boliger som faller i verdi – ned 5 prosent det siste året.
En akilleshæle for det kinesiske finansdepartement er at landets internasjonale kredittverdighet er under press. Litt pussig for et kommunistregime, så har Kina ekstremt lav personbeskatning. Eksperter har i mange år etterlyst en skattereform som kunne ha hevet skatteinntektene til staten til mer internasjonale sammenlignbare nivåer.
Men i sum har ikke Xi Jinping noen andre kort å spille enn å satse på massive finanspolitiske stimuli i tiden fremover. Rentene er nær null, og en videre nedgang vil undergrave bankenes allerede pressede inntekter. Underskuddet på statsbudsjettet vil trolig passere 10 prosent av BNP i tiden fremover.
Alt dette skjer samtidig som Kinas internasjonale ambisjoner har vokst. Makthaverne i Beijing er fast bestemt på å ta Taiwan, om nødvendig med militærmakt, og dermed risikere tredje verdenskrig. Kina har også ambisjoner i Sør-Kina Havet, og i Himalaya, som bryter med internasjonal rett. Sist, men ikke minst, ser Kina på Afrika, samt andre utviklingsland, som satsingsområder da landet mangler arbeidskraft, men har masse internasjonal valuta. Midler som brukes på det såkalte Belte- og Vei-initiativet hvor kinesere utvikler infrastruktur og industri overalt i verden.
På Debatten i går ble spørsmålet reist om hvem som vinner denne krig, USA eller Kina?
Sannheten er at det er totalt misforhold i hva som står på spill.
USA risikerer en resesjon, mens Det kinesiske kommunistpartiet kjemper en eksistensiell kamp for å overleve. En kamp den ikke kan være for sikker på å vinne.