Det er en fellesnevner i de misforståelser som råder rundt MAGA, Martin Beck Holtes Bok ‘Landet som ble for rikt’, Mara Largo Accords og hva nå enn du måtte mene feiler distrikts-Norge, og det er at man ikke tar det følgende avsnitt av Det kommunistiske manifest på alvor:
Her beskrives kjernen i den kapitalistiske prosess når den tas i bruk i absolutt alle land med alle folkeslag som deltagere.
Effektivitet verdsettes høyest av alt, i et globalt system for fri handel hvor overskuddene samles på stadig færre hender. Bonusen for oss alle er så billige og lett tilgjengelige varer og tjenester som dagens teknologi, demografi og systemer for internasjonal handel tillater. Ulempen er at vi føler oss utstøtt, alene, og fremmedgjort for hverandre i vår evig kamp for å karre til oss økonomiske fordeler på bekostning av våre medmennesker. Formuer samles på stadig færre hender.
Ikke at fagforeningene er uskyldige. Der hvor fagforeninger er sterke, driver de opp lønningene til et nivå som de fleste arbeidere har glede av, men med den skade at de med for lav arbeidsproduktivitet til å henge med på akkorden vil forsvinne ut på gata.
I gamle dager kunne du for eksempel på et rekepilleri ha to arbeidslag. Ett med de produktive, flotte, energiske damer som pillet for harde livet – der de leende diskuterte hvor de skulle treffes for kaffe til helgen.
Nederst i lokalet sto de lavproduktive jentene, som kanskje hadde noen skavanker, og som produserte langt mindre selv om de jobbet, krokbøyd, konsentrert og stille – så hardt de maktet.
I moderne tid vil den første gruppen sette lønnen for alle, noe som gjør at sistnevnte gruppe mister arbeidet. Jo høyere lønnsnivå, desto flere vil sjaltes ut.
Jeg sier ikke at det var bedre før. Og overgangen til å kun satse på de beste rekepillerne var da også bare en mellomstasjon til enda høyere nivå av effektivitet, ved automatisering og flytting av produksjon utenlands. That’s global capitalism!
Denne prosess er også i tråd med Baumols (eller Bramness) sin lov, hvor produksjonen i vareproduserende næringer over tid som regel er høyere enn veksten i omsetningen. Med det resultat at behovet for arbeidskraft i disse næringer svinner hen.
Det er akkurat det samme i landbruket hvor antall jordbruksbedrifter har blitt halvert i dette årtusen, samtidig som produksjonen av mat har økt. Bønder er en av de yrkesgruppene i Norge som har høyest produktivitetsvekst.
Over tid rammes tjenesteytende næringer av de samme mekanismer. Utlevering av post blir kraftig redusert, nå som de tradisjonelle postbudene har fint lite å gjøre som følge av at folk har sluttet å skrive brev til hverandre. Butikkene blir stadig mer dominert av kjeder, som er mer effektive, med sine automatiserte sentrallagre enn gårsdagens matbutikker på hjørnet.
På veien har hundretusenvis av nordmenn blitt sjaltet ut. Som oftest gir vi dem en medisinsk diagnose, men i realiteten så feiler det mange av dem ikke noe annet enn at de er for lavproduktive til å henge med i dagens arbeidsmarked.
Når folk akker og stønner om at veksten i produktivitet faller, så ser de som regel ikke nettopp det at det på 1990- og 2000-tallet var en utskjaltingen av lite produktiv arbeidskraft som ga oss disse vidunderlige vekstratene. Det var i årene da fabrikker, butikker på hjørnet, kiosker, sjarker, sykkelverksteder og småbruk ble nedlagt at produktivitetsvekten var høy.
Vi ga også blaffen i miljøet. Bruk og kast er også supert for produktiviteten.
Så det var mye takket være at vi tuppet lavproduktive mennesker ut på gata at vi fikk opp produktiviteten. Hvordan får du opp gjennomsnitthøyden på soldatene i en geværtropp? Du skyter de laveste soldatene. Akkurat slik har de kapitalistiske prosesser bidratt til å gjøre de gjenværende arbeiderne mer produktive.
Når arbeidsproduktiviteten er lavere de siste ti-femten årene i hele Europa, har det sammenheng med at disse prosessene tømmer seg ut. Ikke ved at veksten i produksjon per arbeider i vareproduserende næringer er så mye lavere enn før, men ved at de utgjør enn så mye mindre andel av befolkningen enn for 20-30 år siden. Det er rett og slett ikke så mange fabrikker, bondegårder, kiosker og butikker igjen å rasjonalisere bort som det var før.
Løsningen på vår tids utfordringer i arbeidsmarkedet er neppe heller å få opp produktivitetsveksten i makro, men heller å tillate at den faller hvis og bare hvis det skyldes at vi åpner opp for å ta i bruk folk som ikke er så produktive som gjennomsnittet av dagens arbeidere er.
For min del vil jeg si at det er mye klokhet i å akseptere at den gjennomsnittlige produksjonen per arbeider går ned, hvis det skyldes at et par hundre tusen mennesker som står utenfor arbeidsmarkedet av i dag, kommer tilbake til jobb.
Og det er vel det Donald Trump forsøker å gjøre på sin klønete måte. Det spørs bare om det er mulig å gi amerikanske lavproduktive arbeidere nye, godt betalte jobber, uten å diskriminere flinkere, men lavere betalt arbeidskraft i Asia, Afrika og Latin Amerika.
Nei, det er det kapitalistiske system som driver frem den produktivitetsveksten som vår demografi, teknologier og systemer for handel muliggjør. Dette i prosesser som spiler seg ut, med konsentrasjon av makt og penger i noe får hender som resultat. Og skal du bryte med dette må du tenke litt Trumpiansk.
Ja, dette er gammel lærdom jeg skulle ønske at jeg hadde husket på fra mine skoledager.