En ettermiddag i Det ovale rom spør presidentens nære medarbeider Bob Haldemann (i kursiv) president Nixon (i fet skrift):
Fikk du meldingen om at britene bryter pundets fastkursverdier?
Nei, jeg tror ikke det.
De gjorde så.
Er det devaluering?
Flanigan har en rapport her hvis du vil lese om saken?
Jeg tror ikke det, nei.
Sentralbanksjef A. Burns er bekymret for hva nå som nå kommer til å skje med den italienske lire?
Vel, jeg driter fullstendig i liren!
Med andre ord var alt som normalt i Det hvite hus, et halvt år etter at Bretton Woods hadde kollapset. Verdien av dollaren fikk bare bli resten av verdens problem, som den amerikanske finansminister likte å uttrykke det. Og i 1974 ga amerikanerne opp de fleste former for kapitalkontroller mot utlandet.
Bretton Woods avtalene som ble underskrevet av 44 land ga et system hvor pengemengdene rundt omkring i ulike land var ansett for å være solide så lenge sentralbankene hadde nok amerikanske dollar. Dollar som var sikre som gull. Slik sørget Bretton Woods for at alle medlemslandenes pengesystemer nøt tillit i sine hjemland, i hvert fall så lenge den amerikanske dollar nøt tillit globalt. Og frem til 15. august 1971 var dollaren knyttet opp til gullverdier med mulighet for sentralbanker til å veksle om sine dollarsedler til edelt metall.
1968 var ikke bare året da Richard Nixon vant presidentvalget, men også året da IMF utvidet sin kvote av trekkrettigheter (SDR) med 10 milliarder dollar, spredt på ulike medlemsland, i håp om at verdenshandelen kunne få vokse videre. Litt for lite, litt for sent. Et siste forsøk på å få Bretton Woods til å fungere som normalt. Men flommen av dollar fra USAs handelsunderskudd, fra krigføring i Vietnam og fra investeringsaktivitet rundt omkring i verden var blitt så overveldende massiv at dollarene umulig kunne beholde en fast kurs mot prisen på sin svinnende gullbeholdning.
Dette var gode år, ja, kanskje for gode år, for verdensøkonomien med Wirtschaftswunder i Tyskland, Les Trente Glorieuses i Frankrike, og det japanske økonomiske mirakel. Alle var eksportdrevne økonomier som opplevde sterk inngang av dollar fra sine suksessrike eksportindustrier. Dollar som ble omvekslet til lokal valuta, noe som blåste opp pengemengdene lokalt.
Ekte monetarister vil si at det var her inflasjonsproblemene startet, det var her de ga rot til alle samfunnenes ulike opprør. Uten den sterke veksten i global pengemengde ville ikke amerikansk ungdom droppet studier og arbeid, til fordel for «‘the summer of love»’. Uten sterk pengemengdevekst ville folk holdt seg i ro. Forbannede britiske industriarbeidere ville krummet nakken, og stått ved sine samlebånd, mens de franske studinene ville beholdt skjørtekanten under knehøyde. Og hvis alle fortsatte som før, ville man ha unngått ukontrollert pris- og kostnadsvekst.
Nixon hadde ikke interesse for nasjonaløkonomi og monetære forhold, men trengte en vellykket økonomisk politikk for å vinne gjenvalg i 1972. Utfordringen var at USA i 1971 hadde en raskt forverrende utenrikshandel. Landet var på vei til å få sitt første handelsunderskudd siden 1893!
Stadig flere utenlandske sentralbanksjefer så hvor det bar, og ønsket å veksle om sine dollarreserver til gull, og det til samme rate som Roosevelt hadde satt i 1933: 35 amerikanske dollar per. unse gull.
Da Nixon ble konfrontert med at USA holdt på å slippe opp for gull, valgte han 15. august 1971 å bryte båndet til gull i en TV-tale kringkastet på alle amerikanske TV-stasjoner. Ingen utenlandske statsledere fikk beskjed på forhånd, men mange hastet hjem dagen derpå, i det som var den viktigste feriemåneden i Europa. Bretton Woods-systemet med dollaren som sitt nav, og som hadde tjent verden godt siden krigens dager, var nå historie. Perioden med kaos i valutamarkedene hadde begynt.
Samtidig som dollaren, og dermed alle andre valutaer, nå mistet sitt monetære anker, måtte Nixon forsikre den amerikanske befolkningen om at folk kunne gå i butikken og bruke de samme dollarene som før for å kjøpe inn det de måtte ha behov for. Det var bare i utlandet at man kunne ende opp med å måtte betale mer, måtte folk forstå.
Bruddet med gull var utlendingenes skyld, der de hadde påført USA store underskudd i sin utenrikshandel. Selv om logikken i dette resonnementet var haltende, er det alltid populært å gjøre utlendinger til syndebukker. USAs underskudd på utenrikshandelen kunne jo alternativt (og mer korrekt) forklares med at USAs sparerate var for lav (;bruken av ressurser var større enn den innenlandske tilgangen av dem), alternativt at USAs industri måtte skjerpe seg og bli mer konkurransedyktig.
Det var jo hans egne rause skatteletter som hadde forårsaket importøkningen, og dermed behovet for en stopp i vekslingen til gull. Men nå trengte han en syndebukk. Det var utlendingenes skyld!
Uskyldige offentlige ansatte fikk også unngjelde. Antall offentlige ansatte måtte ned! Til økonomenes (også Milton Friedmans) fortvilelse ble frakoblingen av dollar fra gull akkompagnert av fastfrysing av konsumpriser og lønninger, samt en ny særtoll på alle importvarer. Tilpasningen til nye og høyere priser på det meste av importvarer ble det dermed satt lokk på, inntil det smalt etter at reguleringene og tollen var fjernet.
Det grunnleggende problemet i alle slike situasjoner er at økonomien hadde for mye kjøpekraft i forhold til tilgangen på varer og tjenester, noe som kunne løses ved saftige innstramninger i offentlige budsjettunderskudd. Men den enkleste løsningen på utfordringen – skatteøkninger – var utenkelig gitt at en hard valgkamp i 1972 nærmet seg med stormskritt. Man forsøkte seg med et inntektspolitisk samarbeid etter skandinavisk modell, men amerikansk økonomi var altfor kompleks til at dette kunne la seg gjennomføre.
Andre land var altfor fragmenterte, og militært avhengige av USA, til å kunne protestere annet enn gjennom avisintervjuer. Det reelle problemet var at de hadde altfor sterk kostnadsmessig konkurranseevne sett i forhold til amerikanernes bedrifter. De måtte bare la sine valutaer revalueres mot den skakkjørte amerikanske dollar.
Den bøllete finansministeren John Connally ble satt på saken. Først ut var japanerne. Connally krevde en revaluering av japanske yen på nesten 17 prosent. Noe de ikke kunne gå med på, da sist gang de revaluerte 17 prosent (i mellomkrigsårene), ble finansministeren utsatt for et attentat. De overtroiske japanerne kunne imidlertid fint leve med en revaluering på 16,9!
Europeerne ønsket heller ikke å revaluere, men led av at de ikke hadde en felles valuta. Derfor måtte de forhandle med amerikanerne hver for seg. En hjelpeløst svak posisjon. Noe som viste med all tydelighet at tiden nå var moden for et europeisk monetært system, som kunne være motpart til den amerikanske sentralbanken.
Nixon sa selvfølgelig at kursjusteringen av amerikanske dollar var et engangstiltak som ikke trengtes å reforhandles i kommende år. Det sier man jo alltid, selv om man bare har startet på en serie devalueringer. På mange måter er det å justere likevektsverdiene en vanedannende utvei for alle som sliter med overforbruk uten ønske om å øke skattene, eller skjære ned på offentlige ytelser til befolkningen. Det skulle bli et svært så populært virkemiddel i de kommende år, noe som bidro til å destabilisere valutamarkedene og redusere folks tiltro til løfter om å få inflasjonen under kontroll. Året etter var det tross alt presidentvalg i USA, og Nixon ga blaffen i hvilke konsekvenser hans valgløfter fikk for dollarens ferd. Her dannet skole for politikere av alle slag som skulle devaluere i håp om å vinne velgernes gunst: skyld på utlendinger, slabbedasker i offentlig sektor og spekulanter.
Europeerne prøvde å klamre seg til en variant av fastkurspolitikk. De opprettet et eget valutasamarbeid, etter modell av den de hadde hatt suksess med på 1950-tallet. Det såkalte slangen-samarbeidet hadde midtkurser, med svingningsrammer som de europeiske valutaene kunne smyge seg opp og ned imellom. Men med stadig større utenrikshandel i volatile tider for verdensøkonomien, og friere kapitalmarkeder, ble det over tid en umulig oppgave å håndheve effektivt for land som valgte å føre til dels svært ulik økonomisk politikk.
Da Bank of England hadde ikke tilstrekkelig med ressurser til å bales med denne type selvforsterkende valutauro, måtte britene i 1976 søke ekstraordinære lån i IMF, som om de var et fattig vanskjøttet u-land. Den største ydmykelsen i britisk utenrikspolitikk siden Suez-krisen i 1956.
Nixon vant presidentvalget i 1972 med et valgskred, blant annet takket være ekstraordinære store budsjettunderskudd dette året. Frislippet fra Bretton Woods hadde gitt ham større frihet til å glede velgerne med skatteletter, noe som hadde den ulempe at de bare forverret presset i økonomien. Så lenge han satt ved makten slo han i bordet og forlangte ekspansiv pengepolitikk fra sin tidligere rådgiver, den nå hjelpeløse sentralbanksjef, Arthur Burns. Det kunne ikke gå bra. I årene som fulgte frisleppet fra gull, fikk USA den ene inflasjonsbølgen etter den andre. Først på slutten av 1980-tallet var kampen mot inflasjonen vunnet.
Nixon selv fikk som så mange andre figurer i historiene om finansielle eventyr en tragisk skjebne. Hans medarbeidere ble tatt i innbrudd hos Det demokratiske parti i den såkalte Watergate-skandalen. Løgnene rundt denne saken skulle få den en gang så populære presidenten hundset ut av Det hvite hus.
En trist sorti for en president som hadde brukt alle sine krefter på å tjene sitt folk. Fra hans utspørringer av IMFs grunnlegger Harry Dexter White på 1950-tallet, via vervet som visepresident for Dwight T. Eisenhower, til å bli presidenten som fikk USA ut av Vietnam, var Nixon med på å forme USA på godt, men via Watergate også på vondt.