Salige Karl Marx må smile der han ser de politiske overbygningene rundt omkring i verden skjelve som følge av de endringer i produksjonsforholdene som nå utspiller seg. For det er industriens relative tilbakegang som forklarer mye av de politiske jordskjelvene vi nå ser. Ok, da så er det en spenstig hypotese. Litt søkt må du ha lov til å mene, men likevel fascinerende å tenke på. Les videre, er du snill.
Dialektisk materialisme tilsier at produksjonsforholdene beveger seg fra en tilstand (tese) til noe helt annet (antitese) før vi ender opp med en eller annen syntese, hvis verden vil oss vel. Verden går ikke jevnt fremover, men i et hakkede mønster. Produksjonsforholdene utvikler seg i takt med demografi, handel og teknologi. Det er når politikerne griper inn og prøver å hindre det uunngåelige at bruddene inntreffer. Når politikken rett og slett ikke er tilpasset samfunnsøkonomien.
Det som har plaget Russland, Kina, USA, Tyskland, Japan og Norge er tilbakegangen i industriens betydning, med enorme omveltninger i samfunnsstrukturer som resultat. Vi har fortsatt et utall ensidige industristeder. Politikerne reagerer på dette ved å unnlate å ta innover seg de-industrialiseringen av våre samfunn.
For å ta Russland først. Da Sovjetunionen kollapset, falt også det mektige militær-industrielle kompleks med en antatt størrelse på en femtedel av økonomien (!) Nedgangstider fulgte med massearbeidsledighet, nød og politisk kaos som følgesvenn. Etter mange år med demokratisk villrede, hvor man ikke fikk gjenreist økonomien på noen troverdig måte, fikk vi Vladimir Putin som president i år 2000.
Kinas utfordringer av i dag er veldig annerledes, men ikke mindre. Kina leder an i mange nye teknologier, med en andel av verdens industriproduksjon på 30 prosent. Men dette har kommet til stor kostnad både i form av ødelagt natur, manglende attraktive arbeidsplasser og sløsing med kapital. Overproduksjon har gitt en langvarig mild deflasjon i hele økonomien.
Fremover ser det verre ut. Kinas yrkesbefolkning på om lag 950 millioner mennesker antas å falle med to-tredjedeler frem til år 2100. Det er et bortfall på mer enn en halv milliard mennesker! Det er helt umulig å løse dette problemet med innvandring eller arbeidsmarkedstiltak. Økt automatisering ved hjelp av roboter og kunstig intelligens er den eneste farbare vei. Noe kineserne er utmerket klar over.
Men kinesernes automatisering vil ramme/hjelpe industriarbeidsplasser overalt på kloden. Dette er roboter som blir stadig mer agile og stadig rimeligere i innkjøp. Alle industrientusiaster bør merke seg at disse robotene vil brukes i tøffe arbeidsoppgaver i landbruk, gruvedrift, industri og bygg og anlegg. Ikke bare i Kina, men overalt i verden hvor disse robotene selges.
Tyskland er fanget i denne transformasjonen fra finmekanikk til en verden med elektriske apparater som i økende grad vil settes sammen av roboter. Dette er på mange måter et gode. Tyskerne slipper å ha masse arbeidskraft i arbeidsoppgaver som maskiner kan gjøre bedre, men det betyr også enorme omstillinger for samfunnet. Tysk BNP er i dag om lag det samme som i 2019, industriproduksjonen har falt, med en enda verre skjebne i vente. Men sysselsettingen samlet stiger til nye rekorder fordi andre næringer øker sin sysselsetting med mer enn en kvart million i året.
Veksten i et grovt mål på arbeidsproduktivteten – BNP per sysselsatt – blir naturlig nok kraftig negativ. Akademikere sukker og stønner over slikt, men det er bare en historie om næringers vekst og fall. Tyskland trenger færre høyt lønte (høyt produktive) bilarbeidere, men stadig flere folk i helse og omsorg. Jobber som utlendinger i stor grad tar.
Hele Europa sliter med dets fire avhengigheter, kall dem rusmidler:
- Billig russisk energi som skrus av
- Salg av overprisete luksusartikler til et stadig mer skeptisk Asia
- Amerikansk subsidiering av forsvaret som nå faller bort
- Import av innvandrere til å holde hjulene i gang
Europeiske politikere strever med sin abstinens etter at de tre første er på vei til å bli borte, mens de nekter å akseptere sin fjerde avhengighet. Og heller ikke Europas halve milliard av mennesker kan løse sine demografiske problemer uten storstilt innvandring. Man må bare passe på at de nye landsmenn kommer i arbeid.
Det at tyske AFP får 20 prosent av stemmene, med sterk overrepresentasjon hos folkegrupper og regioner som har blitt rammet hardt av de-industrialisering, eldrebølge, dyr energi og strukturrasjonalisering, burde ikke skremme noen. En skal ikke undres over at velgerne protesterer mot en skjebne ingen forklarer for dem, eller hjelper dem å takle.
Et av de få landene som klarte å takle industriens tilbakegang stoisk var japanerne, men også her har det vært politiske omveltinger som tidvis rammer det dominerende LDP.
Mange nordmenn stiller seg hoderystende til at amerikanske velgergrupper flokker seg om Donald Trump, men avindustrilaisering og frykt for innvandring rammer også det de demokratiske eliter kaller ‘fly over America’, der de reiser med sine privatfly fra kyst til kyst.
Til tross for sterk statsstøtte og gode konjunkturer er industriproduksjonen i USA lavere i dag enn for 20 år siden.
Jeg gjør meg upopulær ved å påpeke at noe av det samme skjer her på berget. Industrien, bergverk og landbruket utgjør bare 9 prosent av yrkesbefolkningen og om lag 5,5 prosent av den samlede befolkning. Etter hvert som de kinesiske robotene tar over også på norske fabrikkgulv, på bondejorder og i verftene vil sysselsettingen i disse næringene falle ytterligere. Det er ikke mulig å unngå. De nye energiintensive næringer med datalagringssentre som popper opp over hele Norge har nesten ikke ansatte.
Dette er en interessant og velskrevet artikkel fra Høyangers utfordringer. Her skal de kortsiktige problemene løses ved hjelp av vindmøller, men de langsiktige – med mangel på fagfolk og økende automatisering – nevnes ikke.
Nei, hør på Marx. Slutt å bekjempe virkeligheten og fremtiden med visjoner om ny industrireising, prøv heller å tilpass det norske samfunn til sin skjebne. Prøv heller å bring samfunnets overbygning, de inklusive de politiske partier, i takt med endringen i produksjonsforholdene: robotisering, eldrebølge og vedvarende behov for stadig mer utenlandsk arbeidskraft.
I et demokrati har politikerne egentlig ikke noe annet valg. Som Charles Darwin kan fortelle dem: Enten tilpasser de seg endringer i virkeligheten eller så dør de ut. Det skal bli spennende å se hva norske politikere velger i den kommende valgkampen.
Den langsiktige syntesen det norske samfunn uansett kommer til å havne på er en frisk, men noe mindre vareproduserende sektor enn vi har i dag, med en helse- og omsorgssektor som er langt større, fylt opp av livsglade, hardt arbeidende innvandrere.