Det er spennende med den debatt som boka ‘Landet som ble for rikt’ har skapt i media, og hos mannen i gata. En debatt som egentlig munner ut i spørsmål om hva slags samfunn nordmenn ønsker seg i kommende år.
Jeg skal ikke gå inn på poengene til boka, ei heller kritikken den har fått. Bare minne om at Norge har usedvanlig rike tilganger på sparemidler. Og ja, vi fortsetter å spare langt, langt mer enn noe annet vestlig industriland.

Så vi bruker Ikke opp oljeformue, men setter penger til side hvert eneste år hvor statsbudsjettet går med overskudd. I år antas overskuddet å bli 200-500 milliarder kroner, litt avhengig av hva oljeprisen vil blir. Med en stabil kronekurs og 6 prosents avkastning for Oljefondet i år, vil dens verdi stige med 1 500 milliarder kroner i løpet av 2025, motsvarende vel 35 prosent av Fastlands-Norges BNP.
Bruken av oljepenger er mer beskjeden enn det fremstilles som. Ja, den beregnede bruk av oljepenger er 475 milliarder for 2025, men 75 milliarder er netto investeringer i offentlig realkapital som jernbane, veier, broer og offentlige bygg. Dette til berikelse av fremtidige generasjoner. I sum kan en si at vi FORbruker bare om lag 2 prosent av Oljefondets verdier hvert år.
En skal derfor ikke være så oppskjørtet over hvordan vi fråtser. Bruken av oljepenger er langt under den konservative regel på 3 prosent av Oljefondets verdier som Stortingets flertall på bred basis har slutte seg til.
Det Martin Bech Holte og hans kritikere kan enes om er at vi trenger en handlingsregel for bruken av oljepenger. Med mindre vi får krakk på børsene globalt så vil Oljefondet fortsette å vokse med om lag det samme i resten av dette tiåret og ende et eller annet sted mellom 25 000- 35 000 milliarder kroner ved inngangen til 2030.
Det blir da nærmest umulig å bruke så mye som de 3 prosent som handlingsregelen tillater, med mindre vi tillater storstilt bruk av midlertidig arbeidskraft fra utlandet.
Men vi trenger ikke bruke disse midlene. Vi kan droppe å bruke dem og heller spare opp ekstra mye i det som trolig er de siste gullår for den norske oljenæring. En skal imidlertid ikke bli forbannet om politikerne gradvis øker bruken av oljepenger med 30-40 milliarder kroner per år, noe jeg tipper de kommer til å gjøre. Det har vi fint råd til.
Noe av disse midlene kan brukes til skatteletter som er så store at vi lokker norske rikinger på bred basis tilbake fra utlandet. Alternativt kan vi la være, og heller gi skatteletter til vår fattige arbeiderklasse, eller øke trygdene dramatisk. Vi kan lage det samfunn vi vil ha. Ingen skal komme å si at de har en fasit.
Selv ville jeg ha foreslått å bruke mer oljepenger på en sektor som er blitt stemoderlig behandlet av denne regjeringen: byggenæringen. I dag fikk vi de svakeste tall for igangsettingstillatelser i dette årtusen. Her kan man fint bruke noen milliarder ekstra, spør du meg.

Og det er vel det Stortingsvalget burde dreie seg om: hva slags samfunn vi vil ha. Vi har råd til å lage det samfunn vi måtte ønske oss. Valgkampen burde bli en samtale politikere imellom om hvilke grupper de ønsker å begunstige med bruk av stadig mer oljepenger. Vi skulle gjerne hatt Sveitsfarerne tilbake, men vi klarer oss fint uten dem, osv.
Det blir et spennende Stortingsvalg som vil være bestemmende for Norges veivalg i mange år fremover. Taper de rødgrønne denne gangen, har de liten mulighet til å komme tilbake i 2029, etter fire nye gode år for husholdningssektoren. For Senterpartiet blir det vinn eller forsvinn. Den sterke nedgangen i antall bønder fortsetter i dag med uforminsket styrke, noe som undergraver partiets langsiktige eksistensberettigelse.
En kan nesten si at vi ved dette Stortingsvalg står ved en korsvei for det norske samfunnet.