Produktivitetens vanskelige dilemmaer

by | 30. January 2025 | Norsk økonomi

Nobelprisvinner Paul Krugman ynder å si at det nærmeste man kommer til en ‘free lunch’ i samfunnsøkonomien er produktivitetsvekst. Synd derfor å meddele at vi forstår så lite av det. Ikke minst når vi snakker om hva det offentlige bør gjøre for å bedre produktiviteten til den enkelte.

Utfordringene er mange.  Baumols-lov sier at produktivitetsveksten per arbeider i vareproduserende næringer er høyere enn veksten i produksjonen. Derfor faller sysselsettingen i disse næringer. Dette er næringer som fortsatt har høy produktivitetsvekst, men de utgjør en svinnende andel av økonomien. I Norge er det under 10 prosent av yrkesbefolkningen som jobber med energi, industri og landbruk.

Når folk snakker om at produktivitetsveksten i Norge faller, så er det ikke fordi de vareproduserende næringer har mindre produktivitetsvekst enn før, men at de rett og slett har blitt mindre. Nå kan vi åpne opp for oljeboring i Lofoten eller snauhogst i nasjonalparkene, men utover slike dramatiske initiativ er det lite å gjøre med den fallende betydning våre vareproduserende næringer har. Nye fremskritt i teknologiene knyttet til robotisering tilsier at produktivitetsveksten her vil fortsette, men det hjelper så lite på nasjonale mål.

Nei, skal en få høyere produktivitetsvekst, må en se til tjenesteytende næringer. Og her er det (ofte dessverre) slik at vi ikke alltid ønsker oss høyere produktivitet. Når vi åpner det nye, toppmoderne sykehuset i Hammerfest, er det selvfølgelig med all verdens tjenestetilbud og de mest moderne maskiner. Men det bidrar til å trekke kunder fra andre sykehus og dermed redusere kapasitetsutnyttelsen til landets samlede sykehus. Når Forsvaret skal bemanne opp for å sikre freden, vil likeledes produktet FRED kreve mer timeverk, med lavere gjennomsnittlig produktivitet per soldat.

Ikke noe galt i hverken det å bygge nye sykehus eller å styrke forsvarsevnen, men begge deler gir lavere produktivitet per hode i makro.

Det betyr ikke at alle ansatte på norske sykehus bør late seg. Nei, vi må alle gjøre vårt beste. Men i makro så vil kvalitetsforbedringer i tjenestetilbudet, med flere lærere per elev, eller mer tidsbruk per pasient for en sykepleier, gi redusert produktivitet.

Svak produktivitetsvekst er kanskje heller ikke Norges største problem, bare du erkjenner at det ikke gir det utkomme som en kunne ha fått, hvis vi hadde droppet bygging av nye sykehus og tatt sjansen på å holde et billig, hjelpeløst forsvar. 30 elever per lærer, og ingen prat med pasienter er også måter å løfte produktiviteten.

Hvis vi klarer å få mange trygdede ut i arbeid, vil trolig produktivitetsveksten falle dramatisk, da denne gruppe har lavere ytelsesevne enn de som allerede er i jobb. En ønsket utvikling spør du meg, men lavere produktivitet per arbeider i gjennomsnitt blir det.

Vi må også evne å se hele livet under ett. Noe som blir enda viktigere for våre barn, som jo skal bli hungamle, enn det er for oss. Her kan det godt være at vi tenker helt feil om produktiviteten. Det å få det maksimale ut av hver enkelt av oss på vår arbeidsplass kan være skadelig, hvis det innebærer høy sannsynlighet for senere uførhet.

Det begrep som vises til overfor er arbeidsproduktivitet. Denne avhenger av så mangt, ikke minst innsatsen av naturressurser, kapital og energi. Sløser vi med nok med andre innsatsfaktorer, kan du få nær sagt så høy produktivitet på arbeid som du vil. Et fall i arbeidsproduktiviteten som følge av at vi priser energivarer høyere, verner natur, eller lar være med å sløse med kapital, kan godt være en fornuftig utvikling for det norske samfunn. 

Det er ikke produktiviteten til arbeidskraft som er avgjørende for investeringsviljen i Norge, men produktiviteten til kapitalen som tas i bruk.  

Her kan man rette baker for smed. Du bør altså ikke fokusere på arbeidsproduktiviteten som årsak til utgangen av sparemidler fra gamlelandet. Dette skyldes heller at kapitalen forventes å ha lavere produktivitet (avkastning), etter skatt, hjemme enn ute.

Faktum er at der hvor veksten i arbeidsproduktiviteten er høy, bør en ofte være litt forsiktig med å investere sine sparepenger. Skyhøy vekst i arbeidsproduktiviteten i Kina er et tegn på at det sløses med energi og kapital. Utviklingen på de kinesiske børsene har da også vært elendig i senere år.

Det var også tilfelle i oppløpet til finanskrisen i Sør-Øst-Asia på midten av 1990-tallet, da økonomene ble blendet av høy økonomisk vekst per arbeider, uten å forstå at det skyldes tilførsel av massive doser av kapital som dessverre gikk tapt med tid og stunder.

Det vi egentlig er på jakt etter når vi skal satse våre sparepenger, er å overlate dem til briljante personer som klarer i felleskap med likesinnede å skape nye økonomiske veksteventyr. En prosess som det er vanskelig for myndighetene å få gjort noe med.

For 20 år siden dominerte finske Nokia markedene for mobiltelefoner. Nokia holdt da også formidable budsjetter for forskning og utvikling. Her var de Apple totalt overlegne. Men Apple hadde Steve Jobs, en tyrann som etter eget utsagn behandlet sine nærmeste ansatte svært så dårlig. Likevel ville verdens beste talenter jobbe for Jobs. De ville følge hans visjon om å gjøre noe helt enestående suksessrikt: Make a dent in the universe! Så fikk de heller tåle å bli dårlig behandlet av sin geniale sjef. De var alle formuende nok til å slutte når de ville.

Hvis sånne talenter skal kunne bo i Norge, må de få lov til å skape seg og beholde personlige formuer på milliarder av kroner. Alt håp om en jevn inntektsfordeling må legges til side. Heri ligger det også en advarsel til alle som vil satse på statlig industripolitikk og nye høyskoler. Det er kanskje ikke mulig å hjelpe innovatørene vinne frem i markedet annet enn ved å lage frie, åpne samfunn hvor folk flest kan få en god utdanning, og få lov til å gjøre sitt beste i den globale konkurransen for varer og tjenester. Et schumpeteriansk syn på verden, om du vil.

Nyere forskning viser at det er lettere å slå seg opp i det egalitære Europa enn i det hyperkapitalistiske USA. Tross alt inndeles amerikanske barn allerede i ung alder inn i grupper. Enten er du en av de talentfulle med nok penger til å skaffe deg en solid utdannelse, eller så er du dømt til å bli en del av tjenerskapet. Det blir som i den amerikanske TV-serien Outer Banks hvor familiene enten har to hus, eller så har de to jobber hver seg for å få økonomien til å gå rundt. De av disse innovatørene, som blir suksessrike milliardærer, vil hele livet sitt være avhengige av sine tjenere. Og tjenerne av dem. 

Så spørs det da om vi ønsker at de ekstremt vellykkede og rike bor og virker i Norge. Og når de blir eldre, vil de som rikinger flest blande seg inn i politikk, styre og stell. De blir den neste generasjonen av norske oligarker.

For meg er debatten om våre rikinger som flyktet til Sveits for å slippe skatt, egentlig bare en liten del av en større samtale nordmenn burde ta. Disse innovatørene trenger både et støtteapparat, et miljø hvor familien trives, og konkurrenter som tvinger dem til å forsøke å bli den beste versjonen av seg selv hver eneste dag. En typisk IT-guru har bare ikke lyst til å bo i en by hvor ingen har den minste interesse for teknologi. Hun må være en del av et kollegium av likesinnede, og like rike, mennesker.

Derfor ender produktivitetsdiskusjonen i moderne samfunn gjerne opp i en samtale om kultur.

Hvor ujevn inntektsfordeling – med tilhørende forskjeller i kommende generasjoners bo og levevilkår – ønsker vi å ha her til lands?

Uansett hvor mye ‘kreativ destruksjon’ du måtte ha i et moderne kapitalistisk samfunn, vil dagens forskjeller i inntekt og formue lett kunne fortsette inn i evigheten. Mange familier velger samme investeringsstrategi som Oljefondet og plasserer det vesentlige av farsarven i globale aksjefond, som er passive og vidt diversifiserte. Så lenge næringslivets nykommere havner på børsene rundt omkring i verden vil gamle penger kunne fornyes og blomstre i takt med den nye kreativiteten.

Fordelen for resten av samfunnet av at innovatørene bor her er at de rike familiene sørger for gode tider overalt hvor de måtte ødsle av sin rikdom, så også i norske eiendomsmarkeder, og i vår hotell- og restaurantverden. Ulempen er at vi tar nye skritt vekk fra likhetsidealene vi har hatt med oss i etterkrigstiden.

Det er kanskje bare å innrømme at Krugman tar feil. Det gamle amerikanske munnhellet står seg den dag i dag: There is no such thing as a free lunch!

Kategorier

Siste innlegg