For alle oss som med stor glede fulgte TV-serien ‘Makta’ er det litt Deja Vu å følge med på kampen om nettopp makta i dagens Arbeiderparti.
Den ufortalte historien om Oddvar & Reiulf & Bjartmar sitt fall var at det var store ideologiske endringer i tidsånden. Vekk fra etterkrigstidens samstemte tro på reguleringer, og en sterk rolle for nasjonalistisk planlegging av økonomiske aktiviteter, til en ny tid hvor folk ønsket seg mer frihet til å gjøre hva de ville, med hvem de ville, hvor de ville.
Rett og slett gjøre et forsøk på å bli den beste versjonen av seg selv – og det helt på egenhånd.
Gamle gubber som meg vil hevde at det er å lure seg selv å tro på at alle kan bli bedre enn gjennomsnittet, men unge menn vil tydeligvis gjerne ha muligheten til å gjøre nettopp det. Så får vi håpe at de som taper i livets mange kamparenaer, takler sine nederlag vel så godt som de feirer sine seire. Slik som så mange av oss over 60 har måttet gjøre opp gjennom årene. For vær ikke i tvil, der de frie markeder rår er det ikke bare vinnere, men også mange tapere
Men den gang som nå var det resultatene, eller de manglende sådanne, som talte. Troen på reguleringer var sterkt svekket i Oddvar Nordlis siste år rett og slett fordi de ikke hadde de ventede økonomiske uttellingene. Slik er det også i dag.
Ta boliglånsforskriften. Den gang som nå har vi for eksempel strenge kredittreguleringer. Det til tross for at kredittveksten de siste par år ikke har vært stort høyere enn inflasjonen. Målet har vært å få ned husholdningenes gjeldsgrad. Akkurat hva som er den optimale gjeldsgraden og hvorfor en gjeldsgrad på 200 prosent er å foretrekke fremfor 250 er det ingen som har redegjort for på en tilfredsstillende måte. Tross alt har aldri husholdningene vært så rike som de er nå.
Boliglånsforskriften har hatt sin misjon, men har også negative bivirkninger. Boligprisene er lavere enn byggekost i det meste av Norge og offentlig sektor svulmer over av fondsmidler. Driftsbalansen har de siste to-tre år hatt overskudd på over 1 000 milliarder kroner. Nei, det at én spesifikk gjeldsgrad er farlig, er bare en fiks idé som har overlevd seg selv.
Det å gjøre boligkjøp slik som nå skjer, og dermed gi førstegangskjøpere lettere tilgang til boliglån, bejubles, men er også i virkeligheten bare nok et angrep på unge menneskers økonomi. Nå vil alle spekulanter kaste seg over 1 og 2 roms leiligheter, vel vitende om at de unge håpefulle på nyåret vil gå i banken for å kjøpe seg ny leilighet. Det gjelder om å kjøpe opp mest mulig småleiligheter før så skjer.
Resultatet av denne vrien på forskriften blir dermed å gjøre boligene dyrere enn før. Så folk får låne mer, for å kunne betale mer for sine inntegsleiligheter.
Mer generelt må en si at venstresiden den gang som nå ikke tør å slippe markedskreftene løs, men tror at reguleringer kommer til å berge økonomien. Resultatet av høye skatter og sterke reguleringer er at unge gründer flykter fra landet. SVs briljante leder Kirsti Bergstø har laget sin egen pin-up kolleksjon av kjekke unge menn, som hun gjerne skulle hatt i Norge, uten å tenke på at det er nettopp det rådende økonomiske regime som har bidratt til å sende dem ut av landet.
For de unge som flytter er det neppe heller noen fordel å si at de kommer fra Norge. Hverken Trump, Putin eller Xi Jinping later til å ha respekt for den norske modellen. Jeg traff noen kinesiske kommunister på en middag forleden. De bare himlet med øyene over hvordan den norske velferdsmodellen hadde sporet av.
I sum er ikke Norge noe sted for unge menn å slå seg opp og frem under dagens velmente, rødgrønne reguleringsøkonomi, hvor de unge bes akseptere sin tilmålte skjebne som gis fra politikere, og eks-politikere plassert rundt omkring i det norske etablissementet. Trøndelag Arbeiderparti tar kaka der de satser på en nominasjonsprosess som utelukker unge mennesker fra listene over kandidater til Stortingsvalget.
I dette blogginnlegg er det ingen personkritikk. Verken mot ‘hain Trond’ eller ‘Vingle-Støre’ som hans fienders overbetalte PR-folk har stemplet han som. Det er en kritikk av et system som lik en gammel seilbåt har latt skjell og tare vokse seg så store på undersiden av skroget at båten knapt nok godt går fremover. Det er systemet som må endres for at ung menn trives bedre. Persongalleriet er det ikke så nøye med.
Nei, fremtiden for Oddvar og Reiulf hadde vært å omfavne den nye tid. Kaste vekk reguleringsøkonomiens håndjern, noe de lett kunne ha gjort etter at den famøse Volvo- Statoil avtalen falt i 1979. I vår tid blir utfordring for regjeringskameratene: Dereguler, øk handel og migrasjoner av alle slag over grensene, og del ut oljemilliarder til en velutdannet befolkning som ikke trenger en tante stat til å løse enhver floke unge menn måtte ha i livet.
Slipp dem heller fri.
Reguleringsregimet til det gamle Arbeiderparti kollapset omtrent samtidig som Thatcher og Reagan kom til makta. Egentlig hadde ikke den den gamle garde sjangs i havet til å videreføre sine foreldede ritualer i den økonomiske politikken. Tidsånden var annerledes, med Rocky Balboa som foregangsfigur.
Det er lett å la seg rive med. Bare de gi unge en sjanse.