Litt mulenfunken ble jeg etter å ha skumlest Norges Banks pengepolitiske strategirapport. Her sitter landets beste økonomer og skriver om en økonomi som fungerer helt annerledes enn den jeg lever i. Men det er nå en gang slik livet er.
Til mine gamle kollegaer i sentralbanken må jeg bare unnskylde min kritikk med at det ikke er vondt ment.
‘We just saw it from a different point of view, Tangled up in blue.’
Nei, det er ikke lett å være han som påstår at dagens pengepolitiske system med inflasjonsstyring har overlevd seg selv. Dette av tre grunner:
- Krona svinger uforklarlig, noe som umuliggjør styringen av inflasjonen i en økonomi hvor en tredjedel av konsumerte varer og tjenester er importerte, og hvor utenlandsandelen av vår arbeidstokk øker gradvis. Bare se i dag: Sverige senker renten og Norge holder sin uendret, men svenske kroner styrker seg mot den norske.
- Krona svinger mye. Det ville ikke vært noe problem overhodet at krona svingte litt uforklarlig, hvis dens vandringer var små og ubetydelige. Men nei da, krona svinger enormt mye!
- Og så hadde det ikke vært noe problem at krona svinger uforklarlig, også så det gjaller, hvis dette var en ubetydelig størrelse, men tvert imot er krona vår en helt avgjørende faktor i lønnsomheten til næringslivet.
Så vi har noe som vi ikke forstår, og ikke klarer å påvirke, som svinger enormt mye med skjellsettende resultater for samfunnet. Hvorfor driver vi på med vår uavhengige rentesetting? Hvorfor tjorer vi ikke bare fast krona vår til Euro?
En hovedforskjell i min forståelse av pengepolitikk, og nær sagt alle andres, er at inntektene i norsk økonomi ikke lenger drives av veksten i industrien, og vil heller aldri mer gjøre det. Norge er en moden, aldrende økonomi hvis levesett og konsumnivå kommer til å avhenge av avkastningen på våre svulmende sparemidler. Industriproduksjonen er lavere i dag enn den var for ti år siden, men vår rikdom har økt dramatisk i samme tidsrom.
Fremover er det bedre å eie en bit av NVIDIA, Microsoft og dermed delta i suksessen deres, enn å prøve å konkurrere med dem. Nordmenn vil ikke ønske seg et så tøft konkurransesamfunn som man må ha for å kunne konkurrere i verdens ledende industrigrener.
Til sammenligning: I løpet av det siste 10-året har Oljefondet fire-doblet seg i verdi til 20 000 milliarder kroner. Hvis bare Nicolai Tangen gjør jobben sin (Inch Allah), og slår sine benkemerker med en kvarting per år, vil hans virksomheter skape merverdier større enn de samlede overskudd i Fastlands-Industrien.
Ikke misforstå!
Jeg er glad i den industrien vi har, og imponert over hva de får til. Litt på samme måte som jeg er ‘starstruck’ over våre talenter innenfor idrett og kultur. Landbruket vårt er en stor suksess. Men likevel, og ja dette er et virkelig et ‘different point of view’:
Norge lever i økende grad av av kapitalforvaltning, I årene 2025-2029 skal Oljefondet øke med nye 1 000 milliarder kroner i året, og det helt uavhengig av hvordan det går i industrier, på Den Norske Opera eller på de vakre jordene i Telemark. Industri er viktig, men dens betydning overskygges helt av de gigantiske finansformuene nordmenn har opparbeidet seg. Olje- og kapitaleksporterende land har da også stort sett valgt fastkurs i pengepolitikken fremfor en særegen inflasjonsstyring.
Og den pengepolitikken vi holder på med har sine bi-virkninger, her som en anorektisk utvikling i vår byggebransje. Dens igangsetting av boliger, hytter og næringsbygg gruses. I USA kjører man derimot på med gigantiske underskudd på statsbudsjettet i en heroisk kamp for å bygge morgendagens økonomi. Her hjemme sparer nordmenn om lag en fjerdedel av vår nasjonalinntekt i utenlandske verdipapirer. Om noen år vil unge ambisiøse økonomer og ingeniører følge etter sparepengene sine på jakt etter rikdom og berømmelse.
Selve målet Norge Bank sikter på er også misforstått. Det har vist seg i ettertid at det ikke var noen gode grunner til å gå ned fra 2,5 prosent til 2,0 prosent. Et mål som uansett alltid har vært, og som blir stadig mer, helt avhengig av overnevnte villfarne krone. Og nei, det er ingen grunn til å tro at økonomien tar mer skade av 2,5-3 prosent inflasjon enn om den havner på 2-blank.
Enda verre er det at renten har en boomerang effekt på inflasjonen. Selvfølgelig faller prisene på mangt og meget når firmaer i byggebransjen går konkurs over en lav sko. Men mangelen på bygg, og da spesielt boliger, vil over tid bli prekær. Derfor vil veksten i husleiene, som jo utgjør hele 20 prosent av konsumprisindeksen, holde seg skyhøy. Inflasjonen vil gå stadig høyere desto mer boliginvesteringene gruses. Tar en ut husleier og ser på hva som er igjen, det jeg kaller røkla-inflasjonen, er den årlige prisveksten i november 2024 bemerkelsesverdig lave 2,0 prosent.
Gitt at kronekursen har svekket seg med hele 13 prosent siden 2019, er det egentlig ganske så forunderlig at prisveksten er så lav som den er. En gåte.
Nei, 2025 blir nok et år med for høye renter, for stramme kredittreguleringer, for stram finanspolitikk og en økonomisk vekst som oppleves unødig lav av ‘vanlig folk’. Resultatene lar ikke vente på seg. Regjering kastes til høsten. Arbeiderparti må nok vente til tidligst 2033 før de får en ny sjangs til å styre landet, mens Senterpartiet vil svinne hen. Begge partier har jo bare marginal oppslutning i den oppvoksende slekt.
Kanskje er det ingen grunn til panikk? Salige Karl Marx vil ha sagt at sånn vil det nødvendigvis gå når samfunnets overbygning ikke endres i takt med produksjonsforholdene. Da blir det omveltninger. Det har vel egentlig alltid vært sånn. Itt no å gjøre med det.
Men for en enkel fyr fra Høybråten virker det ganske unødvendig gitt at Oljefondet øker med mer enn 4 000 milliarder kroner i år. Jeg klarer heller ikke se at inflasjonen er til hinder for rentekutt.
Det blir bedre i 2026. Renta kommer litt ned samtidig som skatteletter vanker. Folk vil bli takknemlige etter at vi får en mer frivol blåblå regjering som baserer sin virksomhet på å ta den nye næringsvei – kapitalforvaltning – på alvor ved å i hvertfall forsøke å nærme seg handlingsregelen for bruk av oljepenger. Ja, ja sånn kan det gå. Det er bare å resignere. Forhåpentligvis uten at jeg skaper meg for mange nye uvenner med å påpeke slikt.
– Sees snart igjen.
But me I am still out on the road heading for another joint. We all could see the same, we just saw from a different point of view. Tangled up in Blue!