Det gjør noe med en akademiker som får lov til å reise fra nevrotiske bystrøk for å havne et godt stykke ut på bygda, der landbruk, fiske og lettindustri ikke bare dominerer landskapet, men også kulturlivet. Denne gang tok ferden meg til lille Bessaker i Åfjord kommune, som du kommer til hvis du tar ferja fra Flakk, kjørende gjennom Fosen halvøyas vakre landskap, før du svinger til høyre rett etter at du har kjørt gjennom lune Årnes sentrum.
Jeg skulle holde tale på en takknemmelighetsfest på selveste Fabrikken. Som en metafor på Norges omstillinger er dette en perle: en gammel fabrikk for hermetisert krabbekjøtt som nå er bygd om til et flott representasjonslokale, takket være tilskudd fra Innovasjon Norge og lån i Trøndelag Sparebank.
En trivelig helg ble det, hvor mange i bygda møtte opp for å få servert et fantastisk måltid mat og takketaler fra vertskapet. For takke gjorde de. Alle som hadde bidratt til å pusse opp og ekvipere lokalet fikk sin fortjente takk fra verten, Thore Erling Pettersen, og et gratis Michelinstjerne-måltid på kjøpet.
Selv snakket jeg om filosofi og veien til det gode liv. Vi lever i ideologiske tider hvor jeg var innom flere filosofer for å fortelle tilhørerne hvor mange forskjellige muligheter de har til å utforme sin kollektive fremtid. For lille Bessaker er en del av noe større. Det hele Fosen-halvøya mangler er bomiljøer som er attraktive også for de som ikke allerede er bosatt der. Man må utvikle bomiljøer som tiltrekker seg flinke folk fra alle verdens hjørner. Og ja, i det disse utvikles, blir det mange nye jobber å få. Ikke i eksportrettede næringer, men i de som gjør livet stadig behagelige for de tusener av sjeler som kaller en eller annen kommune på Fosen-halvøya for sin hjemkommune.
Selv ble jeg litt stolt av å være norsk denne kvelden, der jeg så den herlige entusiasmen som innbyggerne i Bessaker har for sin vakre bygd i havgapet. Men også stolt av å være en del av sparebanknæringen som bidrar med jordmorhjelp. Trøndelag Sparebank var med hele kvelden og fikk fortjent takk for innsatsen med å realisere prosjektet.
Heldigvis hadde de siste dagers nedbør gitt seg. Veien hjem tok jeg nordover, gjennom vakre landskap fulle av rullende bakker og brusende, overfylte elveløp. Veien til Værnes via Steinkjer må kunne kalles Fosen-halvøyas ‘scenic route’. Selv vindmøllene ser staselig ut, der de ruver på bakketoppene.
Men jaggu meg er Fosen-halvøya annerledes enn Oslo. Det er noe av det kuleste med å jobbe i en sparebankallianse som Eika. Du får anledning til å reise rundt og se Norges varierte natur og ulike sub-kulturer. Hver bygd har sin egenart.
Under middagen gikk det i Adam Smith og vennene hans. Men det var en filosof jeg ikke fikk nevnt: Alisdair McIntyre. Han må kunne sies å være lokalsamfunnenes skytshelgen der han påpeker at det viktigste du gjør som individ er å realisere deg selv i et lokalsamfunn du er dypt engasjert. Ikke nødvendigvis akkurat i de år hvor du jobber som hardest for å bli en suksess, men kanskje noe senere i livet. Ateisten MacIntyre ble på sine gamle dager medlem av en katolsk menighet og lærte forfedrenes morsmål gælisk (skotsk).
Vi gjør gjerne det, søker tilbake til felleskapet på våre gamle dager. Som Carl Jung sa det: Du bruker de første femti år av livet på å bli kjent med andre, og resten av livet på å bli kjent med deg selv.
For MacIntyre var det ikke så viktige med store statlige satsinger, eller fantastiske individuelle prestasjoner. Nei, det var din rolle som en del av lokallag, i en grend, bygd eller by som er avgjørende for om du og dine får et godt liv. Og i den grad det er riktig må jeg si at det gjør godt langt i sjelen å kunne bistå de lokale sparebankfolkene med å hjelpe lokalsamfunn blomstre. Gir min hverdag et innslag av mening.
En fin tanke å ha med meg i bilen, etter frokost hjemme hos superoptimisten Hilde og verten Thore, der jeg koser meg på landeveien med varm kaffe, kjeks og passende musikk på høyttaleren.
Og på vei hjem fra bygde-Norge må det bli denne sangen.