–Sett penga dine på denne hesten Jan, den er bankers! Sa en forhenværende stallgutt til meg en lørdag jeg var på Bjerkebanen. Og jeg gjorde som han sa, satte alt på én hest.
Men slik kan ikke en profesjonell investor, banksjef eller næringslivsleder tenke i vår usikre verden. Ledere må gardere seg mot uventede hendelser og deres påvirkning på sin geskjeft.
Prøv å lag tre grupper av scenarier:
- De som er nær konsensus, enten i form av Norges Bank, IMF eller Statistisk sentralbyrå
- De som er ille, nær katastrofe for dine investeringer og virksomheter
- De som er fantastiske med stor økonomisk uttelling
Enn så lenge har det uansett gått bra på lang sikt. I min karriere har aldri forferdelige hendelser som 9/11-2001, finanskrisen i 2008, pandemien eller Ukraina-krigen for den saks skyld gitt verdensøkonomien annet enn midlertidige tilbakeslag. Det er fordi en verden med en voksende arbeidsstyrke har vært styrt av systemer som verdsetter økonomisk fremgang og søken etter et godt materielt liv for folk flest. Klok økonomisk politikk har stort sett vunnet frem over tid. Det spørs ikke ‘hvordan vi har det, men hvordan vi tar det’. Og enn så lenge har økonomer fått gjennomslag for fornuftige reformer som retter opp enhver økonomisk krise. Men nå skal en være obs på at ideologene er i anmarsj.
Det er kanskje her den største fare for verdensøkonomien i dag ligger. Ikke at det blir en nedgang av konjunkturell art. Det lar seg tross alt lett fikse med rentekutt og skatteletter. Nei, det jeg frykter er noe verre: Det at styresmakter unngår å gjøre det som er økonomisk klokt av prinsipielle – ideologiske – grunner.
I Kina har myndighetene ønsket seg en stadig mer nasjonalistisk kommunisme som befolkningen må indoktrineres i. Vestlig litteratur, filosofi og idealer sees på som forræderske tanker som ungdom må unngå å lære for mye om. Toppledelsen i Politbyrået er klar over at dette kan gå ut over den økonomiske veksten, men er tydelig på at slike forsakelser er nødvendige for å bevare kommunistpartiets posisjon som den enerådende politiske makt i landet. Xi Jinping er villig til å akseptere lavere økonomisk vekst som en kostnad for å gjøre Kina mer kommunistisk. Et kommunistregime som også setter av store ressurser i forberedelser på en mulig angrepskrig i Taiwan-stredet.
I USA er det også ideologiske strømninger som truer den økonomiske utvikling. Mye skrives om den konservative Project 2025, og dens forherligelse av et kristent, patriarkalsk samfunn med sterke innskrenkninger i kvinners rettigheter til å ta abort. Verre, sett med en økonoms øyne, er ønsket om å kaste ut ulovlige innvandrere som ofte tar de tøffeste og lavest betalte jobber i næringslivet. Trumps forkjærlighet for å bruke tariffer til å finansiere statsbudsjettet vil trolig også ha sterke negative effekter på amerikansk økonomi. Dette er trumpianerne fullt klar over, men de er villige til å akseptere de negative sjokk til økonomien som måtte komme.
Også her hjemme er politikere villige til å ta sterke avvik fra økonomisk effektivitet. Selv om det er skrikende mangel på ansatte i barnehagene ønsker de fleste politikere å kaste ut Au-pairer og holde bruk av imidlertid utenlandsk arbeidskraft på et minimum. Prognoser om store tap hindrer ikke politikere i å støtte stadig nye næringslivsprosjekter. Den nasjonale transportplan (NTP) er bare en sekk av mer eller mindre fornuftige prosjekter med en samlet negativ nåverdi på 144 milliarder kroner.
Så enten en ser på forhold hjemme eller ute er vi inne i en tidsånd hvor økonomisk effektivitet ser ut til å måtte vike for andre hensyn. Kina kan reagere på intern krise ved å gå til krig, Trump kan (hvis han blir president) øke tariffene enda mer hvis den første dose viser seg å være mislykket, og en norsk befolkning som blir stadig mer engstelig, kan forsøke å skjerme sine underskuddsbedrifter og holde utlendinger ute ved neste særnorske konjunkturnedgang.
Akkurat hvordan vi havnet her er ikke så godt å si, men et felles rekk overalt er at ‘vanlige mennesker’ er skuffet av sine politiske ledere og er villige til å gi ekstremister med sterk ideologisk forankring sjansen til å styre deres samfunn. Motgiften må være at liberale sjeler setter alle kluter til for å bedre hvermansens levestandard, slik at velgerne ikke søker ideologisk drevet samfunnsutvikling.
Hesten min denne lørdag på Bjerkebanen, som var bankers takket være gode resultater i tidligere løp, slo om i galopp, noe som gjorde at den ble disket og ikke kom i mål. Heller ikke investorer kan regne med at hevdvunne strategier fører frem i en stadig mer ideologisk verden. I en verden hvor ideologene har tatt kontrollen risikerer vi at den økonomiske politikken kan forbli irrasjonell selv i økonomiske nedgangstider.