Dette årtusenet har virkelig startet med en serie fullstendige uventede hendelser, som terrorangrepet 9/11 -2001, Finanskrisen i 2008, pandemi og tankskrig i Europa. Noe jeg kan levende forestille meg at den vil fortsette å gjøre. Ikke bare negative sjokk. Fremskritt knyttet til kunstig intelligens er forbløffende. Hvem vet, kanskje nye teknologiske gjennombrudd i Det grønne skiftet er rett rundt hjørnet?
Derfor ber jeg investorer og konsernledelse planlegge for at vi også i fremtiden kan få avvik fra ekspertenes avanserte prognoser.
Den beste metafor jeg har på scenariobygging er å tenke seg at fremtiden er et hesteveddeløp hvor enten
– den forventningsrette autoritative hesten, kall det IMF-gampen, vinner frem,
– alternativt at enten pessimistscenariet, Deflasjonshingsten,
– eller Oppsidescenarioet, Optimistfolen, seirer ved å bli realisert.
Jeg sier ikke at alle tre scenariene er like sannsynlige. Trolig er noe som ligner på Norges Banks, IMFs eller Statistisk sentralbyrås prognoser det overveldende meste sannsynlige scenariet som slår til. Det å satse på IMF-gampen, gir lave odds fordi regnes av de fleste som verdens mest sannsynlige prognosesett.
Men gitt alle overraskelsene som har inntruffet i vår nære fortid, bør en ha i mente at Deflasjonshingsten, med lav sannsynlighet for å vinne, kan seire. Likeledes må det være lov å håpe på at Optimistfolen slår til.
For Norges del kan en si at så faktisk har skjedd. Vi har fått en vanvittig formues oppbygging i dette årtusen som de færreste trodde var mulig. Siden 1998 har Oljefondet hatt en årlig geometrisk vekst i sin kroneverdi på nesten 20 prosent. Så det er lov å håpe at folen med de unormalt gode tidene for våre verdipapirer fortsetter å vinne frem, noe de fleste eksperter dessverre anser for å være lite sannsynlig.
De fleste av oss som driver med risiko er imidlertid mest opptatt av nedsiderisiko, her representert ved det en kan kalle Deflasjonshingsten.
Nå tan ting gå galt på flere måter som ved krig, nye pandemier eller naturkatastrofer, men for en økonom i finanssektoren blir fokuset fort på hva som gå helt galt i internasjonale markeder av alle slag. Med deflasjonsrisikoen som er vår største fare. Ikke deflasjon i form av fallende priser, men definert ved manglende lønnsvekst.
Tros alt, begynner bedriftenes utsalgspriser å falle, tar det ikke lang tid før det går utover lønnsveksten. Når folk får mindre å rutte med, har de også færre midler som de kan bruke på investeringer i eiendom og aksjer. Selve nedturen kan få sin egen kraft hvis nye krigsoverskrifter i avisene om ‘krakk og kriser’ får engstelige forbrukere til å utsette så mye som mulig av sine innkjøp og dermed forverre konjunkturbildet ytterligere. Medisinen på en slik nedtur kan være å kutte rentene. Men hvis folk er depressive nok, kan rentekutt fortone seg som en øvelse i å dytte på en skolisse, som Keynes så treffende beskrev en tenkt likviditetsfelle.
Har vi noen grunn til bekymring for noe slikt i dag?
I Kina, som står for en tredjedel av verdens industriproduksjon, er det nå bred nedgang i prisene på ferdigvarer. Lønnsvekst er på vei til å bli avløst av lønnskutt ved at bonuser uteblir. Den kommunistiske ledelse av landet later ikke til å ønske at en allerede sterkt forgjeldet offentlig sektor skal slå om seg med rause stimuli. Rentene er allerede lave, men heri ligger det håp at en videre nedgang kan stagge deflasjonskrefter som blir sterkere for hver måned som går.
I EU er BNP-veksten antatt å være marginal, selv i hovedscenariet til IMF. I deres hovedscenario antas BNP både Tyskland og Italia å vokse med mindre enn 8 prosent fra 2019 til 2029. Det kan bli så mye verre enn dette. Noen snakker om en kommende eksistensiell krise for tysk bilindustri som er akterutseilt i kampen om elbiler. Financial Times kommentatoren Wolfgang Munchau er ute i høst med en ny bok om Tysklands strukturelle problemer. En bok ved det treffende navnet KAPUT, hvor han svinger pisken over den økonomiske politikken i sitt hjemland. Ikke uten grunn er ADF på fremmarsj.
Noe av det samme kan en si om Japan, men her har de senere års dramatiske svekkelse av kursen på japanske yen hjulpet til med å skape i hvert fall en forbigående bølge av inflasjon.
Det er også noe med den voldsomme prisveksten i senere år som øker sannsynligheten for fremtidige nedganger i konsumprisene. Mange satte opp prisene på energiintensive varer i 2022 og 2023, da prisene gass i Europa skjøt i været. Nå som olje- og gassprisene er på vei ned, kan prisene på mangt og meget slå følge.
Trolig blir det den teknologiske utviklingen som vil avgjøre hvilken hest som vinner; IMF-gampen, Optimistfolen eller Deflasjonshingsten. Hvis folk på de fleste arbeidsplasser kan suppleres med, eller erstattes av, roboter hjulpet av generativ kunstig intelligens, vil produksjonskostnader kunne falle på bred basis.
Figuren viser IMF-gampens prognoser for inflasjon globalt (målt ved tre-fjerde deler av Verdens BNP). Deflasjon er ikke så langt unna som folk tror. En voldsom kraft som kan pulverisere bedrifter, boligverdier og oppspart kapital. En må huske på at oljeprisen lå stabilt på 20-30 dollar fatet før Kinas voldsomme vekst i de første år av dette årtusen.
I siste instans vil en global deflasjonsbølge kunne sette våre sparepenger i fare. Norge har utviklet seg til å bli en rentenist av rang, med tusenvis av milliarder av kroner lånt ut til kreditorer i mange land. Vi kan måtte delta i mange tunge gjeldsforhandlinger i årene som kommer hvis Deflasjonshingsten vinner frem i store deler av verden.