Dette er mitt tredje blogginnlegg om årets Perspektivmelding. Et spennende dokument skrevet av økonomer som er langt flinkere enn meg, men som av en eller annen grunn mangler perspektiv. Det er nærmest som om økonomene ikke vil ta inn over seg hvor rikt Norge har blitt.
En finansiell rikdom som i nominelle termer kommer til å dobles frem til 2040. Husholdningene sparer mer enn hundre milliarder i året. Dagens boligformue på 11 000 milliarder kroner vil dobles frem til 2040, hvis veksten i boligprisene per år ligger på 4 prosent. Alt skal våre barn arve.
Det er nesten et mirakel å kunne skrive en så pessimistisk Perspektivmelding som Regjeringen har gjort.
I mitt siste blogginnlegg skrev jeg om betydningen av å se på landets finansielle balanser under et. Dessverre noe som plager også tidligere årganger av Perspektivmeldingen at så ikke gjøres. Derfor tyr jeg nok en gang til IMF, som i 2022 hadde følgende prognoser for Norges finansielle netto strømmer:
Du ser her at året hvor rapporten skrives (2022) var toppen (som publiseringsåret jo alltid er), hvorfra det går den veien høna sparker med våre finansielle overskudd . Poenget med IMFs prognoser er jo ikke å si til befolkningen at dere bør unne dere en fest, men heller at det bør strammes til.
I norsk kontekst tilsier IMFs hellige skrifter at disse arbeiderne, disse slabbedaskene, som vasker, tar nattskift og sveiser ute om vinteren, må ta seg sammen. Med kutt i sykelønnsordning og økte avgifter i vente. De rike derimot, som sitter på golfbanen ved lunsjtider, sutrende over skattenivået, må derimot oppmuntres med skattelettelser, eller så flytter de alle sammen til Sveits. Fattige arbeidsfolk har det for godt, de rike må få mer. Alltid uansett.
I 2022 hadde ikke IMF prognoser for 2028 eller 2029, men du får ingen premie om du gjetter deg til at de antok at den nedadgående trenden i våre inntekter ville fortsette.
Men hva har skjedd i senere år? Jo, det norske samfunn har blitt finansielt rikere enn noen kunne ha drømt om.
Og legg merke til at bedringen de siste par år i hovedsak har skjedd i privat sektors finansielle balanser. Det har selvfølgelig sammenheng med den hyggelige utviklingen i inntekter fra energiproduserende næringer og avkastningen på våre svulmende verdipapirfond i utlandet, men også med strupingen av husholdningenes investeringer i boliger og hytter bidrar.
Det er nærmest som om vi forbereder oss på dommedag av en eller annen sort. Vi er kollektivt blitt ‘dooomsday preppers’ med svært så dystre utsikter for fremtidens liv i Norge. En dommedag vi forbereder oss på ved å samle opp kontanter.
Jeg lurer litt på om dette er noe av forklaringen på den svake kronekursen. Landet har blitt overrumplet av en enorm uventet inngang av utenlandsk valuta. Myndighetenes politikk; finanspolitikken, skattesystemet, kredittpolitikk og rentevåpenet har i sum kneblet mye av investeringsviljen til husholdningene og i mange innenlandske næringer. Det har blitt så ille at folk kvier seg for å få barn.
Kombinasjonen av kontantrikelige investorer og få muligheter til investering her hjemme gir trolig en utflod av sparemidler som krever innveksling fra kroner til utenlandske valutasorter.
Hvis denne hypotese stemmer, så kommer krona til å være under press i lang tid fremover. De siste signaler fra regjeringen er at det skal bli stadig vanskeligere å drive med utleie av boliger hvilket over tid vil gi boliginvesteringene i nedoverbakke nok et puff i ryggen. Og når det ikke bygges nok boliger må en regne med at færre vil stifte familie for å slippe å lide under den stramme finanspolitikkens åk. Sparepengene vår må plasseres i utlandet helt uavhengig av rentenivået. Perspektivmeldingens pessimisme er smittende og blir fort en helt unødvendig selvoppfyllende profeti.
Flommen av sparemidler ut av landet ser ut til å fortsette i kommende år. I siste investeringstelling for oljeutvinning, industri, bergverk er det et hyggelig og kjærkomment oppsving meldt til neste år, men det er ingenting i nærheten av å ta unna en kontantstrøm i privat sektor på 250 milliarder kroner, som IMF spår for privat sektor i 2025. Mange tror at rentehopp i Norges Bank kan stagge utviklingen, men det har ikke skjedd så langt, og langsiktige investeringsbeslutninger gjøres som oftest uanfektet av de korte rentene.
Kanskje har det seg slik at renteøkninger bare merkes av de kortsiktige spekulanter, mens de langsiktige penger flykter rett og slett fordi innenlandske sektorer har for lav aktivitet til at det er noe poeng å investere i Norge?
Hvis det stemmer at forbigående enorme inntekter slår inn i kronekursen ved at den kommer under press når sparemidler flytter ut, er det åpenbart at det ikke er noe poeng å heve renta. Da blir vekstimpulsene og investeringsmulighetene innenlands redusert, med økt utgang av langsiktig investeringsmidler som resultat.
Løsningen på floken med flodbølger av sparemidler ut av landet som kan svekke kronekursen helt uavhengig av inflasjon, renter og arbeidsledighet er å knytte oss på Euro. Det fortoner seg som den opplagte løsningen for et lite land uten mulighet til å ta kontroll over sin valutakurs.