Venstres nestleder Sveinung Rotevatn lanserte idéen om en nasjonal kronekommisjon som bør utrede om Norge er tjent med å forlate inflasjonsstyring til fordel for fastkurs-politikk.
De fleste må kunne enes om at dagens pengepolitikk ikke fungerer etter hensikten, men om det er bedre å skifte regime – for eksempel ved å binde krona til Euro – er folk rivende uenige om. Det skal heller ikke være slik at folk kaster seg rundt og lager et nytt pengepolitisk regime hver gang man skulle være irritert over resultatene dagens system gir. På den annen side er det 25 år siden vi tok skrittet til å styre pengepolitikken etter inflasjonsmål. De færreste regimer består i mer enn 27 år, så det er nå naturlig å revurdere hvilket regime som er best for Norge i årene fremover.
En feil vi har gjort tidligere er at vi ikke har tenkt nøye nok gjennom alle aspekter ved et pengepolitisk regime.
- Kredittetterspørsel
- Eiendomskreditter
- Finanspolitikken
- Kredittforskrifter
- Arbeidsmarked og Lønnsforhandlinger
- Skattesystem
Problemet med krona er ikke at den svak. Jeg vet ikke om noen som har laget en troverdig nominell kronekurs vi burde styre etter. Hvis krona er for svak, får vi litt ekstra inflasjon og motsatt vil priser falle midlertid etter at krona styrker seg.
Nei, problemet er ikke nivået, men at den svinger mye og på en uberegnelig måte. Hvem vet om NOK står i 10 eller 13 til euro på denne tid neste år?
Over tid vil det lede til at vi må ha et ekstra, særnorsk rentetillegg som kompenserer investorer for at krona er så volatil. Det later heller ikke at det er så mye vi kan gjøre for å styre krona. Renta i Norge er blant Europas høyeste, med enorme kostnader for det norske samfunn, uten at krona stabiliseres.
Det er også vanskelig for publikum å planlegge for fremtiden med så sterke valutakurssvingninger som vi har settt i senere år. Over tid vil stadig flere bedrifter med mye import og eksport skrive kontraktene sine i euro. En snikinnføring av fastkurspolitikk.
Så det er naturlig å vurdere å endre regimet og knytte oss på euro. Med en stabil eurokurs vil planlegging for fremtiden forenkles, vekslingskostnadene gå ned og handelen mellom Norge og EU bli enklere enn før.
En feil vi har gjort tidligere er at vi ikke har tenkt nøye nok gjennom alle aspekter ved et pengepolitisk regime:
- Kredittetterspørsel
- Eiendomskreder
- Finanspolitikken
- Kredittforskrifter
- Arbeidsmarked og Lønnsforhandlinger
- Skattesystem
Det mest åpenbare er hva det betyr kredittetterspørselen. Gitt at renta vil helt og holdent styres av utlandet vil kredittetterspørselen kunne svinge mer enn før, med mindre man blir flinke til å gjøre motgående trekk. Det kan være å stramme til eller slakke av på boliglånsforskriften eller la skattefradraget for boliglån svinge etter behov. Finanspolitikken må spille en mye mer proaktiv rolle hvis rentene blir liggende ganske så flatt i et stagnerende Europa.
Et interessant problem er hva det betyr for migrasjoner, arbeidsmarked og lønnsforhandlinger. Trolig blir det mer porøse arbeidsmarkeder i de fleste bransjer med mindre vi gjør andre grep som hindrer utlendinger å komme hit. Frontfagsmodellen vil svekkes da sykepleiere vil skjele like mye til arbeidsmarkedene i EU som til hva norske industriarbeidere har i lønn.
Det eneste vi vet er at resultatene av en slik omlegging vil overraske oss på en eller annen måte. Men jo bedre vi planlegger et slikt regimeskifte – fra inflasjonsstyring til fastkurs – desto større sannsynlighet er at det blir en vellykket endring i norsk pengepolitikk.