I mine prognoser legger jeg alltid til grunn at myndighetene tar til fornuften og styrer økonomien etter beste evne. Men jobben gjøres vanskelig all den tid vi har et sett av regler som hindrer den rene fornuft å rå i en tid da vi nærmest drukner i penger.
Når finanspolitikken fastsettes, så sier læreboka at budsjettbalansen bør ta hensyn til konjunkturene. Motkonjunkturpolitikk er å stramme inn i særs gode tider, og heller øke pengebruken fra det offentlige ved økonomiske uår. I dag bruker vi en litt annen type regel for å styre bruken av oljepenger, som skal tilpasses realavkastningen på Statens pensjonsfond sine plasseringer i inn- og utland.
Uttaksregelen er for tida satt til 3 prosent av fondet, noe som har vært langt lavere en fondets realavkastning de siste årene. Nå som summen av Oljefondet (statens pensjonsfond utland) og Folketrygdfondet (Statens pensjonsfond Norge) nærmer seg 19 000 milliarder blir det nesten umulig å forholde seg til denne regel. Fond som netto skal tilføres om lag 500 milliarder kroner per år resten av dette tiåret fra overskudd i statsregnskapet.
På forventingsbasis vil våre statlige fond til sammen ha 25 000 milliarder kroner ved utgangen av dette ti-året. Skulle vi fase inn 3 prosent av dette ville oljepengebruken måtte øke fra 420 milliarder kroner i år til 750 milliarder i løpedisse år. Noe som vanskelig lar seg gjøre i en periode hvor norsk økonomi allerede har høy kapasitetsutnytting.
Det gir oss to valg. Enten må se bort fra denne regel eller så må vi lage en ny en.
Dilemmaene i pengepolitikken er ikke stort enklere å nøste opp i.
Norges Bank bruker et veldig grovkornet verktøy, nemlig bankenes innskuddsrente i sentralbanken, for å styre veksten i den samlede etterspørsel etter varer og tjenester. Dette virker til å regulere økonomien til barnefamilier og andre med store lån, men gir dårligere treff for Norges voksende skare av rikinger. I dag holder det ikke med 1 milliard kroner for å få være med på Kapitals årlige liste over Norges 400 rikeste familier. Det antas at 2500 familier i Norge har verdier for over 100 millioner kroner. Husholdningene har nesten 1700 milliarder kroner i innskudd i bankene (vs. 4300 i lån). Med vår aldrende befolkning har veksten i innskuddene i senere år vært langt høyere utlånsveksten.
Den viktigste sektor som rammes av renteendringer er boligbyggingen. Folks kjøpekraft for nye boliger reduseres når renta går opp, mens byggekostnadene øker. Et lite påaktet poeng. Det tar noen år før fra en tomt kjøpes til at leilighetene som bygges er innflytningsklare. Selve byggingen tar gjerne et par år. Så hvis du setter opp et reisverk, og renta går opp ett prosentpoeng, stiger dine kostnader for bygget alene, pluss selvfølgelig effekten av økt rentebelastning på alle utgifter du har hatt før byggingen kom i gang.
Slik skades samfunnet. Det er få ting som er viktigere på lang sikt enn det å ha gode nabolag med boliger som gjør det mulig å stifte familier, ha venner på besøk og hente seg inn igjen etter en travel dag på jobben. Derfor sa man ‘det er en menneskerett å bo godt’ da jeg vokste opp på 1970-tallet. Men det er lenge siden det.
Grusingen av boliginvesteringer bidrar ikke bare til sosial nød, men også til langt høyere husleievekst enn nødvendig. Da husleier er den viktigste komponenten i konsumprisindeksen blir det høye rentenivået, med påfølgende bortfall av nye boliger, med på å drive opp inflasjonen og gjøre det stadig vanskeligere for Norges Bank å nå sitt inflasjonsmål. Det er vanskelig å forstå at det vi holder på med i pengepolitikken hjelper norsk økonomi få en mer stabil langsiktig utvikling.
Kredittreguleringene og da spesielt boliglånsforskriften hindrer på sin side folk fra å tilpasse seg etter eget ønske i kredittmarkedene.
Det å begrense opplåningen til husholdninger kunne være en god idé når rentene var nær null. Men det er langt vanskeligere å se hva det skal være godt for i dag, hvor en i praksis stenger fattig norsk ungdom ute fra et boligmarked som ser ut til å ta av i årene som kommer. En moderne paternalisme som vi ikke bør ha i et fritt demokrati hvor folk presumptivt vet best selv hvor skoen trykker.
Og for de som stenges ute fra boligmarkedene gir selve ordet paternalisme en bitter smak i munnen. Kombinasjonen av lav boligbygging og en streng kredittforskrift sikrer at boligmarkedet blir en lekeplass forbeholdt de rike.
I sum gir alle disse reglene en svært så ustabil utvikling for norsk økonomi, hvilket fører til en diskusjon om hvordan vi kan bedre utviklingen.
Mine kjøkkenbordforslag er noe sånt som:
- Innfasingen av oljepenger må være positiv så lenge vi ligger langt bak realavkastningen (3 prosent) av statens fond, men vi kan ta tiden til hjelp. Si minimum et kvart prosentpoeng, og maksimalt et fullt prosentpoeng, av Fastlands-Norges BNP per år i fiskal impuls.
- Krona virrer for mye. Vi bør gå tilbake til fastkurspolitikken, denne gang mot Euro. Som regulator av folks boliglånskostnader får en heller lære seg å ta rentefradraget i bruk. Hvis Eurorentene er for lave, kan rentefradraget reduseres eller fjernes. Hvis de er for høye, kan man derimot øke fradraget.
- Boliglånsforskriften må gradvis liberaliseres. Ingen er tjent med et frislepp alá det vi hadde på midten av 1980-tallet, men før eller siden må folk flest få ta ansvar for egne finansielle disposisjoner av alle slag. Det er ingen god gjerning å hindre folk i å prøve å realisere sine drømmer.