Sommeren 2023 holdt den aldrende Kirill I, en forhenværende KGB-agent, og i dag overhodet for Den russisk ortodokse kirke, en tale hvor han blandet sammen navnet til (sin eks-kollega) Vladimir Putin med tsaren Ivan den grusomme. De fleste i salen, inklusive Kirill og Putin, lo av forsnakkelsen.
Ivan den grusomme sies å ha drept sin eneste sønn i 1581. Et drap som ødela arverekkefølgen og gjorde det veldige russiske imperiet uten en sterk leder da Ivan selv døde i 1584. Da hans hjelpeløse yngste sønn Fjodor døde i 1598, fikk vi lovløshet, bandekriger og nød på den russiske landsbygda. En traumatisk tid ved navn Smuta, «den store urotiden», som først endte da Romanovene fikk makten i 1613.
Da Russland ble en selvstendig stat i 1991, var det også mye som raknet både for økonomien og for en allerede hardt prøvet befolkning. Gammel sovjetisk sedvane og skikk kollapset uten at noe fullgodt demokratisk og liberalt alternativ klarte å ta kontroll over mafia og korrupte byråkrater.
Uansett hvor mye Gorbatsjov tagg og ba USA om hjelp, fikk han ikke det han trengte etter at muren falt i 1989. En tigging som Putin senere skulle komme til å se på med avsky, en vanæring av russisk storhet. I Gorbatsjovs begravelse i 2022 glimret han da også med sitt fravær.
Russland er verdens største land, med et landareal som strekker seg fra Østersjøen til Stillehavet. Elitene har mye til felles kulturelt og åndelig med de europeiske, men i den nye tid trekkes Russland mer og mer mot å bli en råvareleverandør til Kina. En juniorpartner til det som er USAs eneste reelle rival på den globale scene.
Det er et paradoks at til tross for at de økonomiske forbindelser østover blir stadig viktigere, så minker befolkningen her. Med størst nedgang for den etnisk russiske befolkningen i nord og nord-øst. Stalin måtte i sin tid tvangssende folk østover og bygge særskilte fabrikker for å befolke de østlige og de nordligste provinser. Byene han skapte har dessverre ikke livets rett i den moderne verden.
Siden Sovjetunionen kollapset med 15 uavhengige republikker i 1991, har Russlands skjebne vært uklar. Ville det utvikle seg til et vestlig demokrati, et militært diktatur eller noe annet? Et evig spørsmål. Russere har alltid følt seg litt utilpass i de europeiske hoff. Som den store forfatter Dostojevskij sa det på slutten av 1800-tallet (i engelsk oversettelse):
«In Europe we are hangers-on and slaves, but in Asia we are masters.»
Alt det foreldregenerasjonen hadde trodd på, ble revet bort over natten etter Sovjetunionens kollaps. Putins omfavnelse av Dugins kvasireligiøse patriotiske filosoferinger kan sees på som et forsøk på å gjenskape et felles verdigrunnlag for etniske russere.
Sentralt her står ideen om at det finnes et brorskap på tvers av landegrensene i hele det såkalte EurAsia et konsept som stammer fra 1920-tallets russiske diaspora i Europa. Putin har håp om at de andre folkeslag (etniske russere utgjør bare om lag 75 prosent av Russlands samlede befolkning) aksepterer å være mindreverdige borgere for Stor-Russeren. Men for utlendinger føles det litt merkelig å høre om Putins visjoner for et nytt Stor-Russland basert på den rike russiske kulturarv. Det i et land som har en stadig større andel ikke-russiske folkeslag.
De demografiske utfordringene er store, og blir bare verre. Folketallet er fallende både som følge av mange år med et lavt antall fødsler og som følge av netto utvandring.
Det er spesielt den svært så viktige aldersgruppen 20–30 år som nå er liten. På 1990-tallet falt fødselstallene dramatisk da russere brukte sin nyvunne frihet til å feste, drikke så mye vodka som de ville, og leve ut sin eksistensielle krise uten familieforpliktelser. Det er også denne generasjon som er ivrigst på å emigrere.
De demografiske utfordringene forverres av at anslagsvis én million unge menn enten har blitt drept, er skadd eller har flyktet utenlands som følge av den grusomme krigen i Ukraina. Det er ikke godt å vite hvor mange av de som har flyktet som vil reise hjem, til det som fortsatt vil være et militærdiktatur når krigen en vakker dag er over. Viktige mottaksland for russiske emigranter som Tyrkia og Georgia er demokratier hvor en energisk russisk forretningsmann kan skape seg et levebrød for seg og sine. Jo lenger krigen varer, desto flere av de russiske emigranter vil trolig slå røtter i det som blir deres nye hjemland. De lærer seg språket, kommer inn i arbeidslivet, kjøper eiendom og finner kanskje venner og livsledsager. Da blir veien hjem til Putins diktatur lang. Noen av de som har reist, er også opposisjonelle som ikke har noen fremtid utenfor fengselsmurene å reise hjem til.
Jeg ser i avisene at mange håper at Putin dør, eller avsettes, men det vil i så fall ikke løse noen av Russlands grunnleggende problemer. Å skape et liberalt vestlig orientert demokrati har de slitt med helt siden starten i 1991. Noe de for så vidt også slet med i årene før første verdenskrig og i den første tiden etter at tsaren var styrtet i 1917. For å få nok soldater til krigen i Ukraina har Putin tømt fengslene for noen av deres mest voldelige fanger. Fanger som etter endt tjeneste får lov til å vende hjem og rave rundt i gatene, hvor de i dag utgjør en stor fare for lokalbefolkningen.
Russland kan også fortsette å miste territorium. For eksempel kan det godt være at de to hovedsakelig muslimske republikker Tsjetsjenia og Dagestan benytter et eventuelt kaos i Kreml etter at Putin har gitt seg til å erklære uavhengighet. Da vil tumultene i det russiske samfunn bli ytterligere forverret, uansett hva slags styresett og leder Russland skulle få.
Hovedlærdommen fra denne krigen er at vi ikke kan stole på at vi får en stabil utvikling i Russland. For ukrainere betyr det at de trenger både EU- og NATO-medlemskap snarest mulig.
Et EU-medlemskap for Ukraina vil endre ikke bare Russland, men hele Europa. Ikke minst ved at døren da står på gløtt for både Georgia og Moldova. Alle tre land er lutfattige og vil trenge enorme mengder kapital for å kunne utvikle seg til å bli moderne vestlige stater. Og når de tre ovennevnte landene blir EU-medlemmer, eller er i prosess for medlemskap, blir det naturlig for neste generasjon av Belarus’ ledere å følge etter.
Tysklands lengst sittende statsminister Angela Merkel (20052021), som kjente Russland særs godt, sa en gang at Putin er en nittenhundretallets maktpolitiker i det 21. århundre. Vi lever i et århundre hvor det viktige er at flest mulig europeere får leve i fred og frihet. Får befolkningene i Ukraina, Georgia, Moldova og Belarus helt nye muligheter til å leve fritt i velstående demokratier, må det sies å være en fred vi kan være fornøyd med.
Dette lover godt for våre barns, og barnebarns, europeiske fremtid. En kan bli høytidsstemt av mindre. Men om Russland noensinne blir som oss, nei, det er et åpent spørsmål. Vi får bare ta det som måtte komme.
Putin ynder å sammenligne seg med Ivan den Grusomme fordi han i sin tid var en samlende kraft i Russland, noe han selv tror han er. Som Ivan før ham har Putin heller ingen arving, eller nestkommanderende, som kan ta over.
Da sjefen for milits-gruppen Wagner, Jevgenij Prigozjin, sommeren 2023 gjorde sitt forfeilede opprør, holdt en rystet Putin en TV-tale til folket hvor han advarte mot det som kunne komme. Han advarte mot en fremtidig Smuta.
Men Putin er nå i sitt 72. år. Spørsmålet er om en ny Smuta er mulig å unngå når hans tid er forbi?