I unge år drev jeg med utleie av boliger i det små. Jeg var ingen bolighai, men heller en beskjeden boligsardin, som ønsket å gjøre noen kroner på kjøp og salg av utleieboliger. Erfaringene herfra kommer godt med når en skal diskutere fordeler og ulemper med dagens regelverk for utleie av boliger.
Men familien preges fortsatt av erfaringer fra tilbake i tid. Da min far kom fra Nord-Norge på 1950-tallet kunne det stå i annonser for utleie ‘ ikke nordlendinger’. En uforståelig diskriminering spør du meg, da min far og hans venner fra Bodø var verdens snilleste fyrer. Først fikk han sin egen bolig i året jeg ble født (1964), men slet med trang økonomi helt til familiens økonomi ble forvandlet av et utenlandsopphold, beordret av selveste sentralbanksjef Brofoss. Etter dette fikk fatteren nedbetalt boliglån og bygd en utleieleilighet i kjelleren. Jeg har derfor stor sympati med alle politikere som er villig til å gjøre hva som helst for å få et skattefritt internasjonalt oppdrag.
Min første bolig var i bånn av Bjerregårds gate ved foten av St. Hanshaugen i Oslo. Dette var på denne tid (1988) et slitent område av byen, med legendariske Arnie på gamle Tranen kafé hvor han spilte sine vovede cowboyviser til glede for både fattige og rike ølhunder. Det var mye kriminalitet i nabolaget, men vår gård fikk stort være i fred. Naboen var en flott kristen dame som hadde tatt inn en mann som var dømt for drap. Tyver og bråkmakere liker ikke sånt.
Etter hvert som jeg kom til penger begynte jeg å kjøpe små leiligheter, leie dem ut og håpe på gevinst ved salg noen år senere. Det var aldri noen god butikk i å drive på med utleie. Er det fremdeles ikke – hvis jeg har skjønt dagens marked rett. Poenget var å kjøpe for å selge videre med gevinst. Asset-play kalles en slik strategi i shipping-bransjen.
Men boligene måtte leies ut skulle en makte renter og avdrag. Min strategi var å leie ut til de snilleste leietagerne jeg kunne finne. Jeg måtte bare glemme å være sosialkurator, selv om det kunne skjære deg i hjertet når du så en forkommen alenemor med ungen på armen som tryglet om å få leie. En kunne også få uanstendige tilbud. En ung, tungt sminket kvinne grep en gang armen min og sa innbydende – jeg gjør hva som helst for å få lov til å leie!
Nei, jeg holdt meg til unge jenter fra landet som skulle studere i byen. Bondejenter var de beste. Når jeg stakk innom uanmeldt, var det aldri et støvfnugg å se. De var tydeligvis oppdratt til å holde orden på ting.
En eneste gang lot jeg meg friste til å hjelpe en kar i nød. På visningen min ble han skjelt ut av sin bedre halvdel for å være fullstendig udugelig. Jeg lot han leie all den tid han så jo så snill og betuttet ut. Men dama hadde rett. Etter noen måneder uten husleie måtte jeg troppe opp i leiligheten for å kreve innbetaling. Det så virkelig ikke ut. Skitt, rot og kaos var det.
Allerede den gang var lovverket slik at det er svært så vanskelig å kaste ut en stakkar, så jeg valgte en litt annen strategi.
-Min gode mann, du skal ikke bare få ettergitt husleiene, men også 5000 kroner på labben hvis du er ute av leiligheten fredag. Men da skal leiligheten være gullende ren!
Fredagen kom, og fyren sto stolt på gangen for å vise frem en tom og nyvasket bolig. Med nye 5 000 kroner forsvant han ut av syne. For godt trodde jeg, men dessverre så flyttet han til en Sørlandsby hvor han kjøpte mangt og meget på krita med min forfalskede underskrift. Nei, i utleiemarkedet lønner det seg ikke å være for snill.
Jeg håper noen politikere som ønsker seg strengere regler for utleie, med tilhørende sterkere beskyttelse av leietagers rettigheter, leser historier som mine. Det er ingen lek å være boligsardin. Velmenende sosialistiske politikere kommer til å ta livet av små uprofesjonelle utleiere som den unge makroblogger. I dag ville jeg aldri ha drevet med utleie. Faren for å bli viklet inn i andre borgeres nær uløselige personlige problemer er høyst reell.
Dette betyr ikke nødvendigvis at det er så galt å stoppe privat utleie bare myndighetene bygger nok boliger i egen regi til at profesjonelle utleiere, både i privat og offentlig sektor, kan overta jobben med å leie ut boligene. Men det var det da.
Boligbyggingen kollapset i 2023-2024, all den tid boligprisene i det meste av landet var, og er, alt for lave til å rettferdiggjøre nybygg, mens den offentlige sektor var opptatt med å hjelpe sine venner i anleggsektoren og det grønne skiftet.
Denne uke fikk vi nye igangsettingstall. I mai i år nådde igangsettingene av boliger en ny bunn. Figuren nedenfor viser 18-måneders gjennomsnitt for igangsettingen, som er en god ledende indikator på fremtidige boliginvesteringer. Boliger tar jo gjerne et par år å bygge etter at tillatelse for bygging er registrert. Figuren tilsier at også 2025 og 2026 blir meget svake år for boliginvesteringene.
Men hei, hipp, hipp hurra vi skal jo få nye vindmøller, broer og tunneler! Prosjekter som om noen år gjerne trenger en avdanket politiker som direktør for samfunnskontakt. Så gøy!
Dessverre faller også igangsettingen av andre bygg samtidig. Dette tilsier at hele byggebransjen, mammaene og pappaene som jobber der, vil slite både i år og neste år. Situasjonen for byggebransjen er nå mye, mye verre enn den var under finanskrisen.
I dag er partienes boligpolitikk heller en serie unnskyldninger for hvorfor ikke staten kan bidra til økte boliginvesteringer. Og jo vanskeligere de gjør det for spekulanter, enker og gamle ektepar med ledige rom etter at ungene har flyttet ut til å drive med utleie, desto verre vil boligmarkedene fungere for oss alle – med mindre det offentlige selv står for byggingen.
Jeg må bare få bruke anledningen til å skryte hemningsløst av Helge Røeds biografi om Erik Brofoss. En flott, velskrevet bok som forhåpentligvis blir pensum på landets undervisningssteder. Den gir også et tilbakeblikk på en tid da politikerne oppriktig var opptatt av boligpolitikk. De ønsket å bruke tid og penger på å sette opp reisverk. Og Brofoss var ubestikkelig.
Et forbilde for alle som vil bli en working class hero.