Det er kanskje noe uunngåelig med at et lite land med underutviklede kredittmarkeder i forhold til sin storebror i EU får gradvis mindre pengepolitikk selvstendighet? Og med det gradvis mindre grunnlag for å ha en egen pengepolitikk.
Fredag fikk vi et nytt bevis på at tiden har løpt fra oss. Fremskrittspartiets Marius Arion Nilsen spurte om ikke oljeselskapene bare kunne innbetale sine dollar i skatt fremfor at de vekslet om til kroner for at staten så skal veksle om til dollar igjen, for å kjøpe amerikanske verdipapirer. Svaret han fikk var et rungende nei. Statens skal organisere sine skatteinnbetalinger slik at selskaper og staten påføres unødvendige vekslingskostnader. Dette for å holde liv i valutaavdelingene til norske banker. Eller i Finansdepartementets ord:
En løsning der norske foretak kan betale skatt i andre valutaer enn den norske kronen kan gjøre at kronen mister sin betydning som valuta, ved at selskapene kun forholder seg til en annen valuta. Dette er kjent som såkalt valutasubstitusjon, som innebærer at en fremmed valuta tar over eller får en betydelig rolle som monetær måleenhet og transaksjonsmiddel i et land.
Så det mest effektive er at oljeselskapene betaler sin skatt i amerikanske dollar som staten bruker til å investere utenlands. Men handelen i krona vår er så liten, fordi tiden har løpt fra denne type aktiviteter, at oljeselskapene skal ringe valutameglere og legge inn ordre om kronekjøp. Disse kronene betales til staten, som tar kronene med seg tilbake til de samme valutameglerne for å selge kroner og kjøpe tilbake dollar. Ja, det er genialt, helt genialt.
Alt i håp om å holde krona som en selvstendig valuta. Med andre ord er det ikke bare store kostnader i privat sektor som brukes for å holde vår selvstendig pengepolitikk i live, men også statens unødvendige vekslingsutgifter.
Det hele ender opp med spørsmålet om det er verdt det.
Selve oppnåelsen av inflasjonsmålet ser også ut til å bli stadig vanskeligere. Fredag fikk vi nye tall for konsumprisindeksen, hvor mitt Røklamål, (det som alt enn husleier i gjennomsnitt kan stige med hvis kjerneinflasjonen skal nå 2 prosent) falt til en historisk bunn.
Dette fordi husleier i april steg med en årlig rate på 4,6 prosent. Av figuren ser vi når ser bort i fra husleier så har aldri målet på 2 prosent vært vanskeligere å oppnå. Et mål som trolig blir nesten umulig å oppnå neste år da husleien ventes å gjøre et nytt byks som følge av manglende ferdigstilling av boliger i år.
Norges Bank burde ha tenkt på at en renteoppgang som struper boligbyggingen i dag legger grunnlaget for et byks i inflasjonen etter hvert som mangel på boliger manifesterer seg i leiemarkedene våre. Ja, renteoppgangen reduserer inflasjonstrykket i året hvor rentene øker, men bidrar til å øke inflasjonen to-tre år frem i tid.
Men nå er det lite sentralbanken kan gjøre. Såpass stramt som arbeidsmarkedet er, blant annet fordi de utenlandske fagfolkene som bygde boliger har flyttet hjem, er det ikke opplagt at rentekutt vil gi så voldsom vekst i boligbyggingen. Det ser ut som om Norge er dømt til å få boligmangel selv om boligprisene skulle øke og rentene falle all den tid produksjonskapasiteten har fått varig mén.
Regjeringen, med sin velmente, men svært så samfunnsskadelige, hets av utleiere gjør også vondt verre. Mang en fire roms leilighet som huser en gruppe studenter blir nå solgt til en enkeltstående person eller familie fordi utleieren gir opp geskjeften sin. Utleiemarkedet tørker ut derfor ut, mens etterspørselen øker, med nye hopp i husleier i vente.
Med en forventet lønnsvekst på rundt 4 prosent i årene fremover og en vekst i arbeidsproduktiviteten på om lag ett prosentpoeng vil innenlandsk kostnadsvekst være rundt 3 prosent per år. Skal vi nå 1,3 prosent for all annen inflasjon enn husleier må da kronekursen systematisk styrke seg.
I realiteten er Norge nå tilbake til valutakursstyring. Men vi styrer ikke som før mot en stabil kronekurs, vi trenger at den systematisk styrker seg. Dette fordi Røklamålet på 1,3 prosent er langt lavere enn kostnadsveksten i næringslivet.
Så hvorfor ikke bare slutte å tulle med vårt eget inflasjonsmål, med enorme kostnader, og heller bare knytte oss på Euro først som sist?
Det er og blir en gåte hvorfor vi prioriterer å bruke masse av samfunnets ressurser på et valutasystem som åpenbart har overlevd seg selv. Hvorfor pine og plage gutter som går gatelangs, mens de helt unødvendig synger på sin blues?