Den sykliske bunnen for norsk økonomi lates til å bli nådd ved inngangen av året. Deretter kan den fly av gårde gitt at privat konsum og boliginvesteringer i dag er kunstig lave. Holdt lave i et forsøk på å balansere en investeringstung norsk økonomi. Dette er essensen av den rebalanseringen som norsk økonomi har i vente. Vi får en konsumfest som krever investeringsstopp.
Det ser nå mørkt ut for batterifabrikker, men motstykket til det er at man frigir ressurser til andre formål. Det er nå mulig å tenke seg en utvidelse av underholdnings- og forbruksmuligheter i takt med at den statlige ressurssløsende næringspolitikken ser ut til å ha gått av mote.
Og det kan behøves. Detaljomsetningen nådde en ny konjunkturell bunn nå i januar i år. Nedgangen per innbygger har vært om lag 5 prosent det siste tiåret (2014-2024). En dramatisk nedgang drevet av svak inntektsutvikling, høye renter og en stram boliglånsforskrift.
En kan vente at alle disse tre forhold vil endre seg. Husholdningene vil få økt kjøpekraft, en moderat rentenedgang og en liberalisering av boliglånsforskriften (slik at husholdninger kan disponere mer av sin boligformue som de vil). Vi bor tross alt ikke i et kommunistland.
På toppen av dette kommer en serie skatteletter hvis oljefondet fortsetter å svulme. Oljefondet har i dollartermer økt med 16 prosent per år siden sekelskiftet og fortsetter i år med rekordsterk vekst. Det blir nesten umulig å nå tre prosentmålet for bruk av oljepenger uansett hvem som måtte styre.
I dag har Sosialistisk Venstreparti lansert en plan for å gi ett kvart prosent av oljefondet til klimaformål i utlandet. Fine greier det, men det er på ingen måte til hinder for å gi skatteletter her hjemme. En kan si at du ikke får oppslutning om det ene uten at man er villig til å gi på det andre, så utpint som husholdningene nå har blitt.
Historien bak jappetida var noe av det samme. Norge var blitt ustyrtelig rikt, mens den velmenende og dannede elite i hovedstaden holdt igjen på pengebruken. Kredittpolitikken var streng. Etter hvert løsnet man litt på alt, og privat konsum endte opp med å øke 10 prosent i 1985.
Dette blogginnlegg er en prognose om at vi får noe sånt etter at det neste valget i 2025 er vel overstått, under forutsetning av at oljefondet fortsetter å vokse – om enn i et mer moderat tempo enn i årets første måneder. Dog, mars fortsetter opp 100 milliarder på to dager.
Det er ikke en anbefaling at det er klokt med en ny jappetid. Likevel vil jeg påpeke at dagens utsulting av barnefamiliene neppe heller var noen klok politikk da den ble startet av dagens regjering. En kunne ikke regne med at den var bærekraftig. Eksesser i et år leder gjerne til eksesser med motsatt fortegn på et senere tidspunkt. Regjeringen har da også rettet flere stimuli til husholdningene fra høsten av i et håp om at dette er nok til å bli gjenvalgt.
Det er heller ingen god grunn for at vi ikke skal hente inn igjen det tapte. En prognose for valget må bli at det er de partiene som kan levere en forbruksfest som vil vinne valget.
Gitt en antagelse om at veksten i varehandelen per innbygger burde ligge på ett om lag prosentpoeng per år ligger vi i dag 15-20 prosent under det nivå som detaljhandelen burde vært på hvis den skulle holdt tritt med befolkningsveksten fra 2014 av.
Veksten i forbruket vil understøttes av stigende priser på dagens kunstig lave bolig- og hytteverdier. De er kunstig lave i den forstand at de ligger langt under deres langsiktig grensekostnader. Bare det siste året steg prisene for nye eneboliger med 6,7 prosent uten at bruktboligprisene økte i det hele tatt.
Norges Bank vil denne gang (som på 1980-tallet) settes på store utfordringer. Nok en gang er trolig det beste vi kan gjøre er å gå over til fastkurspolitikk og vekk fra inflasjonsstyring med mindre krona styrker seg kraftig i nær fremtid.
Jappetida 1985-86 var en blomstringstid både økonomisk og kulturelt, men la grunnlaget for senere års store ubalanser og sårbarheter i bankvesenet. Noe å pønske på for alle som driver med risiko er hvordan norsk økonomi denne gangen kommer til å håndtere en ny forbruksfest. Politikere, byråkrater og bankfolk må prøve å lære av 1980-tallets feil.
Men vær ikke i tvil: paljetter er på vei til å bli inn igjen. Ingenting å gjøre med det.