Sittende i slåbroken lørdag morgen lurer jeg på hvor dagens fottur tar veien. Du skjønner jeg er litt ferdig med boksing, fribryting og fallskjermhopp i krigssoner. Nei, makroblogger liker å gå seg en tur langs en sti med en kafé som endestasjon. Turer hvor jeg grubler over litt av hvert. I dag er det boligmarkeder som står for tur. Her er det virkelig mye å tenke på.
Det er få ting som er så viktig for et samfunns utvikling som etableringen av gode boligmiljøer.
Dette inkluderer ikke bare boliger, men også skoler, nærliggende treningsfasiliteter, skole og kultur samt transportsystemer. De unge vil gjerne rive alt gammelt og bygge nytt, men gode boligområder står i en samtale med tidligere generasjoner. En fin blanding av nye moderne boliger og gamle bygg, med rik historie fra fordums tiders industri og handel, skaper interessante kontraster.
Det må være noe som fenger allmenheten. I fasjonable strøk kan det være parkbenker og fontener. I Oslo Øst gjør en slitt kiosk som er åpent sent på kveld, og en gammel ståltønne med vedfyring som naboer, uteliggere og forbipasserende kan varme seg på, samme nytte.
Jeg tenker på disse spørsmål fordi de har en tendens til å drukne i boligdebatter som går ut på å bygge mest mulig. Noe som sannsynligvis vil omdanne sentrale fine boligområder til identitetsløse slumområder om noen ti-år.
Det skrikes at det er mangel på boliger i Oslo, men det er bare relativt til behovet. Et behov som kan reguleres. For eksempel ved å flytte Storting og regjering ut av hovedstaden. Det nye regjeringskvartalet kan brukes av det private næringsliv. Legger du en ny statlig sektor til Eidsvoll vil presset i byen avta. I en viss forstand kan en si at Oslo ekspanderer helt opp dit. Men det er noe sånt som trengs skal en fortsette å øke befolkningen i hovedstadsområdet uten at natur og bomiljøer raseres.
Prosessen har allerede startet. Både Follobanen og Fornebubanen er med å utvide Oslos effektive kvadratkilometer. Både Ski og Fornebu kommer til å bli integrert i Oslo sentrum og miste mye av sitt lokale særpreg. Ungdom som bor ved banens endestasjoner vil like gjerne hoppe på toget for å treffe kompiser på Oslo S som å sykle i nabolaget. Ungdom i Ski vil i stadig mindre grad besøke nabokommuner. De på Fornebu vil slutte å oppsøke Sandvika.
Jeg ser at det nye byrådet skal endre leilighetsnormen. De bør være forsiktige med å lage nabolag hvor ingen har røtter og alle er bare på vei gjennom til en bedre destinasjon. Blokker med hva britene kaller ‘half way houses’. Oslos nye byråd bør tenke på at du må ha naboer som kan stille opp for hverandre og delta i dugnader. Slikt krever god arkitektur.
Personlig er jeg heller ikke så glad i fortetningen av idylliske nabolag som har gamle epletrær og en ensartet bygningsmasse. Jeg syntes mange av de nye funkishusene er ødeleggende med unntak av der arkitekten har gjort seg flid med å tilpasse ‘glass og stål boligene’ til sine gamle omgivelser. Et av de viktigste attributtene til en god bolig er tross alt dets fysiske nabolag.
Med fare for å bli tvangsinnlagt må jeg innrømme at jeg ser skyggen av mennesker fra min barndom når jeg vandrer i barndommens velholdte gater. Jeg håper dette blir mellom oss.
Som godt voksen er jeg som sagt glad i å gå turer. Liker å speide etter fugler der jeg surrer rundt på svaberg og skogsstier. Et dyreliv som er avhengig av en viss døsighet i nabolaget. Med andre ord er lyder, trafikk og bikkjer viktige elementer som man må ha kontroll på for at nabolaget skal bli bra. Jeg ser få spor til slik tenking i boligbyggernes resonnement.
Mange har tatt til orde for at Norge trenger en boligminister. Kanskje vi heller trenger en nabolagsminister? En som makter å se litt større på våre hjems mange fasetter enn bare antall kvadratmeter, soverom og dasser. Spesielt for oss som liker å jobbe hjemmefra er det viktig at ikke bare de få kvadratmeterne innenfor hustes vegger er koselige, men at de nærmeste kvadratkilometre er givende omgivelser å fortape seg i.
Bra for miljøet er det også at vi får bomiljøer det er hyggelig å tilbringe så mye tid som mulig i. Byplanleggerens fokus på å lage trange mørke leiligheter som er like energieffektive som verdens mest solide kaninbur i trafikale knutepunkt får det kanskje til å gå for folk i miljøbevegelsen, men oppmuntrer i realiteten boligeierne til å fly vekk så ofte som mulig.
I går fikk jeg besøk av min venn Bambi som hadde forvillet seg inn i hagen min. En hyggelig fyr som pleier å spise tulipanknollene mine før de slår ut i blomst. Men sånt må man finne seg i et nabolag som har beholdt sine bokvaliteter. Gruer meg til den dagen til at det også her er så lite grønt igjen at Bambi aldri besøker meg mer. Så viktig er tross alt ikke tulipanene.