Jeg tenkte på meningen med livet etter litt for mye rødvin kvelden i forveien, der jeg ruslet rundt på stranda nedenfor huset en solrik morgen. Ja du vet, det er ofte man blir litt ettertenksom etter slike kvelder. Plutselig dukker det opp et eldre ektepar joggende med sin flotte brune engelske setter løpende lett ved siden av. Småpratet, leende var de der de forsvant rundt neste sving. Er det ikke til å ergre seg over hvor friske og kvikke folk kan være når du selv subber med beina tidlig om morgenen?
Og av en eller annen merkelig grunn slo det meg da at livet kan oppleves litt urettferdig. Noen har gener, livsførsel og medisinsk bistand gjennom livet som gjør det mulig for dem å jobbe, jogge, spise salater, dusje og kontinuerlig plage alle oss andre med sin irriterende nevrotiske latter – helt til de passerer 100-års dagen. Sånn er livet. Jeg prøver å lære studenter dette: Livet er urettferdig. Det må de lære seg til å ha et realistisk forhold til.
Men når det gjelder pensjonsreformen med levealdersjustering som nå skal gjennomføres, mangler vi denne innsikt.
Ved å systematisk heve pensjonsalderen over tid vil det naturligvis bli slik at de som blir uføre, eller dør unge, taper stort, mens mine joggende naboer vil bli svært så rike.
I praksis er pensjonsreformen en overføring fra alle som lider av SLS-syndromet (shitty life style syndrome) til den voksende skare av akademikere som makter å feire 100-års dagen på Galdhøpiggen. Det blir litt motsatt av hva vi lærte på bibelskole: Opp til himmelen sjelen svinger, inn i kassen (til akademikerne) pengene springer!
Geografisk er det en overføring av midler fra Oslo Øst til vestkanten av hovedstadsområdet. Fra hardt arbeidende førstegangsinnvandrere i slummen til sedate nordmenn som liker å gå på ski på påskefjellet. Fra menn uten utdanning til kvinnelige bibliotekarer.
Oljefondet (Statens pensjonsfond utlandet) på 16 000 milliarder kroner vil nå i hovedsak tilfalle de som allerede urettferdig nok har fått det som i utgangspunktet er en fantastisk nådegave – god helse på gamle dager.
Som AFP-berettiget finansakrobat må jeg jo si at det er godt at lykken er bedre enn forstanden. Ikke har jeg gjort meg fortjent til disse penga, men som alle andre velsignete gaver jeg aldri har fortjent, så tar jeg dem imot med åpne armer.
Det er så bedagelig lett å tåle denne type urettferdighet som rammer deg selv.
Du skal da også være god hvis du makter å finne en akademiker som er uenig i klokskapen til pensjonsreformen. Ta penga fra de som dør unge og gi dem til oss. Meget ansvarlig!
Ikke noe å gjøre med det vil de fleste si. Med dagens system hvor det offentlige skal ta seg av deg etter du har gått ut av arbeidslivet må det bli sånn. Staten skal sørge for alle som blir gamle.
Det er kanskje bare sånn som jeg sier til studentene mine. Dere må bare lære å leve med at livet er urettferdig. Pluss dette tillegget som pensjonsreformen gir: Du må både lære å leve med at livet er urettferdig, men også med at akademikerne stikker av med oljepenga til de ufaglærte.
Her vet jeg at de fleste av mine kollegaer i sjeføkonomen-lauget vil protestere: Jammen, folk kan jo skifte jobb og ta bedre vare på seg selv. DE MÅ DA KUNNE TA SEG SAMMEN!
Dette er da også markedsøkonomiens diskrete sjarm. I kommunistland, eller i et u-land med en voldelig diktator, kan du alltids hevde at dine problemer er regjeringens skyld. I et markedsliberalistisk demokrati med en raus norsk velferdsstat er alle dine problemer din egen feil.
Folk som røyker burde vite bedre, javel. Det gir imidlertid ikke storsamfunnet noen rett til å stjele deres Lotto-gevinst.
For jo mer jeg grubler over saken, desto sikrere blir jeg på at vi må tenke på oljefondet som en proratisk Lotto-gevinst. Menn uten utdanning, med SLS-syndromet, kommer ikke til å se snurten av sin andel av vår felles Lotto-gevinst med den nye pensjonsreformen, med mindre vi overfører en del av midlene private pensjonskonti som kan tappes etter lyst og behov etter at livet har passert middagshøyden. En middagshøyde som den enkelte må få bestemme selv.
En slik løsning, med delprivatisering av fondet, kan løse de utfordringer som Oljefondet her gir. Noe som vil forskrekke de som er opptatt av at vi skal være borgere av en allmektig stat som tar vare på alle gamle, og videreforedler den norske kulturarven i all fremtid. Derfor vil en slik delprivatisering av oljefondet tvinge frem en ny debatt om forholdet mellom stat og individ.
Er det virkelig sånn at staten skal sørge for de gamle, eller kan dette ansvaret avlastes ved at staten deler ut en sekk penger til den enkelte som han kan disponere selv?
En fin ting ved å rusle på stranden om morgenen dagen derpå, og skue en horisont uten ende, er at man får inspirasjon til å reise de store spørsmål.
Reise de store spørsmål og si seg fornøyd med at man ikke har alle svar.